Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Erik Möller jakter på sjeldne laver i Hessdalen.
Erik Möller jakter på sjeldne laver i Hessdalen.

På nedlagte gruver finner forskerne arter som nesten aldri er observert før

Ved den nedlagte Pålsgruva i Hessdalen finner forsker Erik Möller et eksemplar av en lav som bare er observert én, kanskje to, ganger tidligere.

Hessdalen i Sør-Trøndelag er mest kjent for å lokke til seg UFO-entusiaster og for det mystiske lysfenomenet som ennå ikke har fått noen fullgod forklaring. Men her skjuler det seg også overraskelser og sjeldenheter for lavforskere på feltarbeid.

– Det er kanskje ikke like spennende som en UFO, men det kommer an på hvem du spør, sier forsker Erik Möller ved Naturhistorisk museum på Universitetet i Oslo.

Han har nettopp undersøkt ruinene etter den nedlagte Pålsgruva. Den var i drift fra midt på 1700-tallet og frem til 1866. Den rustrøde, Mars-lignende flekken i landskapet langs elven Hesja, ser øde og livløs ut for uinnvidde, men gjennom lavforskernes skarpe blikk og kraftige luper blir det liv i stein- og slagghaugene.

Og det første som står og lyser mot oss når vi kommer ned, det er veslegruva-laven. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro.

Erik Möller

– Da vi kom dit, så det ikke ut som om vi skulle finne noe spennende. Vi fant knapt nok stedet.

Veslegruva-laven er det foreløpige navnet lavarten har fått fordi den først ble observert ved Veslegruva i Espedalen.

– Der vokser den over et par kvadratmeter langs gruveinngangen, sier Möller.

Erik Möller har hugget løs en prøve med den sjeldne veslegruva-laven.
Erik Möller har hugget løs en prøve med den sjeldne veslegruva-laven.

Tidligere i år observerte Möller og kollegaene hans noe som sannsynligvis er veslegruva-laven på en metallrik veiskjæring ved Feiring i Eidsvoll. Men det funnet må undersøkes nærmere før de er helt sikre. 

Ved Pålsgruva er det ikke tvil. Og viktigst av alt: Eksemplarene de finner her, har mye tydeligere karaktertrekk enn tidligere funn.

– Nå har vi plutselig en mye bedre sjanse til å forstå hva det er for noe, sier Möller.

Heavy metal-laver

Veslegruvalaven tilhører en gruppe helt spesielle organismer. Den er én av de sjeldne lavartene som lever på underlag med mye tungmetaller. På engelsk kalles de «heavy metal lichens» (lav heter lichen på engelsk).

De er ikke bare sjeldne. De er også dårlig kartlagt. Det er derfor lavforskerne denne sommeren besøker nedlagte gruver og smeltehytter i Røros-området.

– Vi skal kartlegge cirka 50 steder rundt om i Norge og se på laven som vokser der. Det er et ganske dårlig undersøkt leveområde, sier Möller.

– De finnes over hele Norge, men det er flottest her i Røros-traktene, sier professor Einar Timdal.

Her har den brunoransje veslegruvalaven funnet seg godt til rette.
Her har den brunoransje veslegruvalaven funnet seg godt til rette.

De har fått støtte fra Artsdatabanken for å sørge for bedre oversikt over de ulike artene og hvor de lever.

– Vi har en liste på rundt 70 arter. Noen av dem finnes bare her. Noen finnes også andre steder, men blomstrer opp og blir mer vanlige i dette miljøet, sier Timdal.

Hammer og meisel

Når forskerne ankommer en nedlagt gruve eller en gammel slagghaug der smeltehyttene lå, ser det ved første øyekast ikke særlig livlig ut. De sprer seg ut i terrenget, setter seg ned hvis de ser noe lovende, legger seg ned på alle fire hvis det er det som må til.

– Man kan ikke bare gå over det i full fart. Du må senke deg inn i det. Man gjør unna de vanligste tingene først, men så må du gå rundt og lete etter fine steder. Man trenger tid, rett og slett. Sette seg ned og titte ordentlig på steinene, sier Timdal.

Da dukker godbitene opp.

– Vi blir ofte overrasket. Nesten overalt der vi kommer. Om man har et bilde i hodet av hvordan disse gruvene ser ut, så stemmer det nesten aldri. Det er veldig forskjellig fra sted til sted, sier Möller.

Noen arter identifiserer de enkelt gjennom lupene sine. Andre trenger grundigere undersøkelser hjemme i laboratoriet. Forskerne tar med seg prøver som kan gi dem DNA-sekvenser. Dermed får de sikrere kunnskap.

Dette Mars-lignende landskapet er alt som er igjen av Ormhaugen smeltehytte som var i drift fra 1855 til 1869. Det kan se livløst ut, men Einar Timdal og Erik Möller finner etter hvert flere av lavene de skal kartlegge.
Dette Mars-lignende landskapet er alt som er igjen av Ormhaugen smeltehytte som var i drift fra 1855 til 1869. Det kan se livløst ut, men Einar Timdal og Erik Möller finner etter hvert flere av lavene de skal kartlegge.

Disse lavene er ikke noe man bare kan plukke med seg. De er skorpelaver. De ser nesten ut som et tynt belegg utenpå steinen de har vokst seg fast i. Derfor høres hele tiden lyden av hammer og meisel mot stein når forskerne er ute i felt. Når de får løsnet en passende prøve av stein og lav, registrerer de posisjonen med GPS og putter den i en godt merket papirpose.

I løpet av denne uka i Røros-traktene regner de med å ta med seg omtrent 500 prøver. For hele prosjektet er det snakk om flere tusen.

– Disse artene er veldig vanskelig å bestemme. Halvparten kan vi kanskje bestemme i felt. Den andre halvparten kan vi ikke bestemme uten DNA-analyser, sier Timdal.

Skifter farge

Det er nesten utrolig hvor mye de finner. Det er ikke lett å tenke seg noe mindre attraktivt miljø å vokse og leve i.

– Vi tror dette er konkurransesvake arter som ikke klarer seg andre steder. De tåler tungmetaller, men de klarer ikke konkurransen med andre, tror vi. Det er vanskelig å forestille seg at de må ha tungmetaller. Det er nok heller det at de tolererer det, sier Timdal.

De sjeldne metallavene gjør ikke så mye ut av seg. Du må tett på for å se dem ordentlig.
De sjeldne metallavene gjør ikke så mye ut av seg. Du må tett på for å se dem ordentlig.

Lavene har ulike metoder for å klare seg i et så giftig miljø.

– Når det gjelder jern, så blir jernet skilt ut på overflaten av laven som rust, sier Timdal.

Det kan gi lavene ganske spektakulære farger. Fargene kan også variere avhengig av hvilke metaller de vokser på.

Fantes før gruvene

Lav er en type organisme som trenger tid på å etablere seg. De vokser langsomt. Mye av gruvedriften i Røros-området ble avviklet for over 150 år siden. Det har gitt laven tid nok til å så smått etablere seg, men det var ikke her de oppsto.

– Alle artene vi finner på gruvene nå, har utviklet seg på naturlige metallforekomster lenge før det var mennesker her. De har ikke evolvert for å vokse på gruvene, sier Möller.

Disse rike metallforekomstene har vi vært veldig flinke til å finne, til å grave opp og smelte om til rent metall. Derfor er det veldig få naturlige forekomster igjen.

– De naturlige leveområdene er for en stor del borte allerede, sier Möller.

Det som står igjen er gamle gruver og slagghauger.

– De er ganske store her på Røros, men det er fortsatt bare et lite punkt i landskapet sammenlignet med hvordan det var før. Selv de største gruvene er relativt små målt mot hva det antagelig var før i tiden. Nå har vi bare disse punktene i landskapet igjen der disse artene får lov å eksistere, sier Möller.

Hammer og meisel er nødvendige redskaper når man skal ta prøver av skorpelaver.
Hammer og meisel er nødvendige redskaper når man skal ta prøver av skorpelaver.

Det er nesten utrolig at lavene treffer riktig sted. Noen av dem sprer seg ved hjelp av mikrometerstore sporer som på sin flukt med luftstrømmen skal treffe akkurat et slikt punkt.

– Det er forbausende hvordan de finner frem. Sånne små punkter i landskapet og så finner de dem, sier Timdal.

Rett inn på Rødlista

Siden mange av artene er så sjeldne, og fordi de har så få og små leveområder, har de behov for beskyttelse.

– Veldig mye av det vi finner her, kommer automatisk inn på Rødlista fordi de er så sjeldne, sier Timdal.

Norsk rødliste for arter 2021 er en oversikt over arter som har risiko for å dø ut fra Norge.

Samtidig skaper alt tungmetallet problemer for andre typer av liv.

– I Folldal har de for eksempel store problemer med metaller som renner ut i vassdragene og dreper insekter, kreps og fisk, sier Timdal.

Derfor har man noen steder dekket til de giftige slagghaugene med grus. Det er for å begrense skadene fra de farlige metallene. Uten å tenke over hva det har å si for de sjeldne lavene.

Mangelen på kunnskap har også ført til at menneskelige interesser har ødelagt lavens leveområder. For eksempel er det nå parkeringsplass et sted ved Tverrfjellet gruve på Hjerkinn. Der ble det i 2012 funnet en kartlav som ikke er observert noe annet sted i verden.

– Disse lavene kommer ikke til å bli utkonkurrert av andre laver, men gjengroing og overdekning er de to store problemene. Ikke på alle gruvene, men definitivt på mange, sier Timdal.

Habitatet de lever i er veldig giftig. Det er tungmetall, og det er jo ekstremt skadelig for biologisk materiale. Det er få arter som klarer å leve der.

Erik Möller

Han mener ikke at disse lavene nødvendigvis har forrang fremfor andre arter eller interesser. Men kunnskapen om den er viktig. Vi må vite hvilke arter vi har og hvor de gror.

– Etterpå kan vi diskutere hva vi skal gjøre, hvordan skal vi balansere lavens interesser opp mot fisk, insekter og andre hensyn. Men vi må i hvert fall vite hva vi gjør, sier Timdal.

I ruinene av Christianus Sextus gruve har en lav slått seg ned på en gammel spiker.
I ruinene av Christianus Sextus gruve har en lav slått seg ned på en gammel spiker.

– Uten den bevisstheten kan man ikke ta gode valg, sier Möller.

– Det er viktig at dette kommer på kartet slik at de som driver arealplanlegging, ser at her er det en kritisk truet art. Og så får de vurdere hva de skal gjøre, sier Timdal.

Mange sjeldenheter

Hvordan kommer det for eksempel til å gå med laven som forskerne seg imellom foreløpig bare kaller lovisae? Den dukket opp da de besøkte restene av Eidet smeltehytte nord for Røros.

– Vi fant denne arten for mer enn ti år siden ved Lovise smeltehytte i Alvdal, sier Timdal.

Arter som vanligvis er grå, kan endre farge og bli gule når de står i et habitat med mye kobber.

Einar Timdal

Det er derfor de kaller den lovisae. Den er foreløpig ikke beskrevet slik reglene krever. Og den har ennå ikke fått et ordentlig navn. Etter det første funnet er den også observert i Folldal og på slagghaugene i Røros.

– Før hadde vi tre funn. Nå har vi fire. Vi har sekvensert den og vet at den tilhører Lecidea atrobrunnea-komplekset, sier Timdal.

Det er så langt han vil strekke seg foreløpig. Lav kan nemlig være vanskelig å klassifisere. De er ikke som andre organismer siden de består av en soppdel og en algedel som lever i symbiose. Noen ganger med en rekke andre mikroorganismer også.

– Denne arten har en helt annen spredningsenhet og en helt spesiell økologi. Derfor vet vi at dette er en populasjon som har kjørt av sted på egen hånd. Den har sin egen evolusjonære kurs ut fra resten av Lecidea atrobrunnea. Siden den er så lett å gjenkjenne, kommer vi til å beskrive den som en ny art. Vi vil kalle den Lecidea lovisae, sier Timdal.

Den blir ikke den eneste. I tillegg til detaljerte oversikter over artene og hvor de lever, vil prosjektet beskrive arter som er helt nye for Norge og også for hele verden.

For noen er den kanskje et sår i det vakre fjellandskapet. For forskere er Christianus Sextus gruve et lite laveldorado.
For noen er den kanskje et sår i det vakre fjellandskapet. For forskere er Christianus Sextus gruve et lite laveldorado.
Einar Timdal har funnet en lav han vil ha med seg hjem til Naturhistorisk museum for nærmere undersøkelser.
Einar Timdal har funnet en lav han vil ha med seg hjem til Naturhistorisk museum for nærmere undersøkelser.
Også inne i de gamle gruvegangene finner Einar Timdal lav. Her ved Klasberget gruve nordøst for Røros.
Også inne i de gamle gruvegangene finner Einar Timdal lav. Her ved Klasberget gruve nordøst for Røros.
Einar Timdal ved Eidet smeltehytte. Her fant han et eksemplar av den hittil ubeskrevne Lecidea lovisae.
Einar Timdal ved Eidet smeltehytte. Her fant han et eksemplar av den hittil ubeskrevne Lecidea lovisae.

– Vi visste før vi begynte at det fantes mange ubeskrevne arter her, sier Möller.

Akkurat hvor mange det blir til slutt, vil han ikke anslå. Først skal han ut med lupe, hammer og meisel på gamle gruver over hele landet for å samle flere prøver. Og forhåpentligvis vil prøvene, etter lange måneder i laboratoriet, gi DNA-sekvenser som kan gi endelige svar på noen av metallavenes hemmeligheter.

Powered by Labrador CMS