Forskerne kaller det «happy accidents», eller hell i uhell. Doktorgradsstudenten Erlend Tiberg North hadde tatt med seg noen batterier til laboratoriet i Grenoble i Frankrike.

På dette laboratoriet kan forskere fra hele verden bombardere ulike materialer med røntgenstråler med høy energi. 

Dette gjør det mulig å plassere atomene nøyaktig i et materiale slik at forskerne kan se hva som skjer. For eksempel i et batteri. 

Klokka var nesten fem om natten

Med atomær oppløsning kan forskerne forstå mye mer av hva som foregår.

– Da vi endelig var i gang på laboratoriet var klokken nesten fem om natten. De lokale teknikerne hjalp oss med oppsettet døgnet rundt, forteller North.

Det er vanlig å utnytte kapasiteten fullt ut på denne typen laboratorier. Eksperimentene tar lang tid, så det er ikke uvanlig at de foregår om natten.

Da forskerne skulle se på eksperimentet den påfølgende morgenen satte de nesten kaffen i halsen: Analysen så overhodet ikke ut som ventet.

Skapte et dødt, mørkt punkt i batterimaterialet

– Det skjedde en kodefeil, fortsetter North. Dermed ble røntgenstrålen stående lenge på ett punkt. Dette punktet så ut som et «sort hull».

North forsikrer om at dette ikke har noe å gjøre med sorte hull i universet.

– Det ser ut som et dypt, dødt punkt i batteriet, forklarer han, så vi synes det passet å kalle det det.

Det underlige var likevel at batteriet, til tross for det «sorte hullet», fungerte ved 90 prosent av den optimale kapasiteten. 

– Da vi undersøkte batteriet med røntgenstrålen på nytt, så vi at skaden på materialet ble mindre jo lenger bort vi kom fra «det sorte hullet». Materialet var påvirket overraskende langt unna, forklarer North.

Batteriets struktur var ødelagt, men det fungerte likevel

Ifølge forskeren var om lag en trettiendedel av batteriet berørt. Likevel gikk ikke kapasiteten drastisk ned.

– Det var et misforhold mellom mengden ødelagt struktur og batteriets oppførsel, sier North. 

Dosen var gitt på et område på 30 mikrometer, mens skaden var målbar i 250 mikrometer radius rundt det «sorte hullet». 

Det er sammenliknbart med at en fotball lager et krater med en diameter på 11,5 meter.

– For at analogien skal stemme må vi bombardere nesten 2 trillioner fotballer i sekundet over 7,5 timer, legger North lattermildt til.

For å komme på sporet av hva dette misforholdet kunne skyldes, brukte han programvare fra høyenergifysikk på CERN. Der jobber de med å bombardere partikler og stråler med høy energi.

Uønskede kjemiske reaksjoner med elektroner på avveie

– Vi fikk en metode for å finne ut hvor mye energi batteriet hadde blitt utsatt for. Da så vi at stråledosen vi hadde gitt, skaper så mye negativ ladning i området rundt at skaden forplanter seg i materialet.

North undersøkte batteriet nærmere og så at det også hadde oppstått uønskede kjemiske reaksjoner på grunn av elektroner på avveie.

– Vi fikk litiumfluorid, som vi ikke ønsker, forklarer han. 

Litium er energibæreren, så da får batteriet mindre kapasitet.

I et vanlig batteri North ser på, er spenningen null til to volt. Det er nok til å føre strøm, men ikke nok til å skape uønskede reaksjoner.

En variant av Schrødingers katt

– Problemet er at når vi skal undersøke materialet, for eksempel for å skape bedre batterier, er vi nødt til å bombardere det med røntgenstråler. Disse strålene har en energi på 95.000 elektronvolt. Elektronene som er i nærheten blir mer «aggressive» enn de vanligvis ville være i et batteri. Derfor kan batteriet bli ødelagt.

Det er knyttet usikkerhet til hva man faktisk observerer i et slikt eksperiment.

– Det er en variant av Schrødingers katt – når du ser på den endrer du resultatet.

Ingen vei utenom denne metoden

– Dessverre finnes det egentlig ikke noen andre metoder som vil gi oss den samme informasjonen.

Likevel fant han ut at ulike stråledoser påvirker batteriet ulikt.

– Lavere doser påvirker sjelden grafitten i batteriet, mens høye doser gjør at alt kan skje. Og det gjør det!

Hans beste tips er derfor å korte ned tiden strålen ser på ett enkelt punkt, og å velge en energi spesialtilpasset materialet slik at stråledosen blir minst mulig. Da blir også materialet mindre ødelagt av å bli undersøkt.

– Jeg skulle egentlig se på grafitt, men endte med å skrive om hvordan stråledose påvirker materialer, sier North.

Referanse:

Erlend T. North, Casper Skautvedt, Abilash K. Thiagarajan, Marco Di Michiel, Stefano Checchia, Alexey Y. Koposov, og David S. Wragg: X-ray Beam Damage Effects in a Lithium-Ion Battery Probed by Spatially Resolved X-ray Diffraction, ACS Energy Letters, 2025. https://doi.org/10.1021/acsenergylett.5c02442

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Trenger vi en egen lov for samboere?

• 

  Studie: Opphavsretten skaper flere problemer enn muligheter for land i sør

• 

  ADHD: Viktig å trene på å håndtere utfordringer i hverdagen

• 

  Ny forskning kan endre behandlingen av alvorlig lungesykdom

• 

  Det kan bli dyrt for Norge å bryte klimaløftene

• 

  Ny, bekymringsfull trend hos incels, ifølge forsker

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER