Sven Haa fra Randaberg begynte på skolen i 1984. Han hadde store briller som dekket halve ansiktet, og han hadde store utfordringer med lesing og skriving.

– Jeg husker ikke så mye selv, men faren min sier at vanskene viste seg tidlig og at hjelpen bar preg av å vente og se, sier Sven.

Det han husker best fra barneskolen er mobbing og slåsskamper.

– Jeg skilte meg veldig ut, og jeg ble ofte ropt opp til å ha ekstraundervisning. Dette skjedde i noe de kalte luftekroken. Der ble det annonsert for hele trinnet hvem som skulle ha spesialundervisning. Jeg ble som regel alltid ropt opp. De andre kalte oss for «åndas-gruppa». «Åndas» er et uttrykk som kommer av ordet åndssvak, forteller Sven.

Uten mål og mening

Da Sven begynte på ungdomsskolen, lå han så langt etter i undervisningen at han ble anbefalt å fritas fra karakterer i norsk, engelsk og matte. 

Spesialundervisningen han fikk, var fortsatt tilfeldig og usystematisk. På videregående ble det enda verre.

– Fordi jeg hadde fritak fra karakterer i flere fag, ble jeg ikke tatt med i ordinære opptak. Jeg ble plassert i en gruppe med elever som hadde helt andre utfordringer enn meg. De hadde ikke evne til å lære seg bokstavene en gang. 

Han forteller at det i samme klasse blant annet var en trafikkskadet som trengte hjelp til absolutt alt. 

– Det var ingen mål om at vi skulle lære noe som helst. Jeg gikk ut av videregående med papirer som ikke hadde noen verdi i forhold til verken utdanning eller jobb, sier Sven.

Ga ikke opp

I årene etter videregående klarte Sven å fullføre skolegangen sin gjennom et voksenopplæringssenter. Her ble han også utredet for dysleksi.

– Det å vite at jeg hadde dysleksi, og at jeg fikk fullført en videregående utdannelse, ga meg et helt nytt syn på meg selv. Jeg har i hvert fall fått til noe, sier han.

Et eksempel på ekskludering

Professor emeritus Peder Haug ved Høgskolen i Volda har undervist og drevet med forskning innen utdanning i mange år. Han blir ikke overrasket når han hører Svens historie.

– Dette har jeg hørt før. Jeg har hørt det mange ganger og jeg har hørt det nylig. Dette er ikke et eksempel fra gamledager, men noe som fortsatt foregår i dagens skole. Et godt eksempel på ekskludering, sier han.

Hva er inkludering?

Ideen om inkluderende opplæring ble introdusert i Salamancaerklæringen i 1994. 

Salamancaerklæringen er en internasjonal erklæring i regi av FN (UNESCO). Den handler om prinsipper for opplæring av personer med særskilte behov. 

Erklæringen ble undertegnet av 25 internasjonale organisasjoner og 92 nasjoner, deriblant Norge.

– Her stilles det krav til at elever og barn skal være deltakere i et naturlig fellesskap. Det vil si at det ikke skal velges ut hvem som skal være med eller ikke. I dette fellesskapet skal det også være medbestemmelse. Ikke minst skal felleskapet gi et faglig og sosialt utbytte til de som er med. Det er hovedrammene rundt inkluderende opplæring, sier Haug.

Han forteller videre at det er stor variasjon i hvordan dette tolkes og forstås.

– Vi vet at de historiske forutsetningene, både i ulike kommuner, på ulike skoler og barnehager og i ulike nasjoner, gjør at vi forstår disse tilnærmingene veldig forskjellig. Dette kan føre til at vi bruker begrepet inkludering både ukritisk og feil, sier han.

Det perfekte klasserom?

I en klasse som er preget av å ha et inkluderende læringsmiljø, er det ifølge professoren flere faktorer som må være på plass.

– Fellesskapet er et veldig tydelig signal. At det fungerer og at alle er med. Men i tillegg til å være med skal de også ha en funksjon. De skal med andre ord yte til fellesskapet, og de skal få av felleskapet. Det er viktig å unngå at noen blir deltakere og andre blir tilskuere, sier Haug.

Medvirkning er også et sentralt element i det inkluderende læringsmiljøet.

– Dette har fått økt oppmerksomhet i norsk opplæringslovgivning de siste årene. Dette handler rett og slett om at læringsmiljøet skal være demokratisk. Og det er en veldig stor utfordring, for vi kan ikke tillate at alle får det akkurat som de vil. Da blir det anarki, sier han. 

Han forklarer at det betyr at når en har ulike meninger og opplevelser, så må systemet ha en måte å kommunisere på som er tillitvekkende. Når du ikke får det som du vil, så er forklaringene og begrunnelsene så gode at du aksepterer det.

Det siste og viktigste punktet han vil nevne, er utbytte.

– Det mest sentrale elementet i et inkluderende læringsmiljø er sosialt og faglig utbytte. Det er dette som i stor grad legitimerer skolene og barnehagene. Alle skal få noe igjen for å være der. Tidligere, da man tenkte integrering og ikke inkludering, fokuserte man kun på hvor man plasserte elevene. Utbytte ble ikke sett på som vesentlig, sier Haug.

I podcast-episoden under kan du høre mer fra Peder Haug og Sven Haa. I tillegg deltar forsker og spesialpedagog Kathrin Olsen fra Nord universitet. Programleder og produsent er Fredrik Solli Wandem, kommunikasjonsrådgiver i SpedAims ved Universitetet i Oslo:

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Ny EØS-utredning: Et demokratisk problem at Norge har null innflytelse over regler fra EU

• 

  Denne behandlingsmetoden kan hjelpe unge som skadar seg sjølve

• 

  Slankemedisin kan kanskje gjera det lettare å bli gravid

• 

  «Make Sweden Great Again»: Ytre høyre fant hverandre på Twitter under det svenske valget

• 

  Valg i India: Populisten Modi ser ut til å vinne for tredje gang

• 

  Digitale dingser er bare en liten del av løsningen på bemanningskrisa i helsetjenestene

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER