Om du finner et rustent sverd, en pilspiss, potteskår eller noe annet du tror er skikkelig gammelt, skal du kontakte fylkeskommunen. De befarer og tar med seg gjenstandene, som så blir sendt videre til et av landets fem universitetsmuseer.

Men hva skjer egentlig med funnene? De som viser at det har bodd folk på gården din i et par tusen år eller at bygda di krydde av vikinger.

Hanne Lovise Aannestad er arkeolog og magasinforvalter ved Kulturhistorisk museum på Universitetet i Oslo. Der får de inn funn fra Østlandet. 

Hun forteller at hver gjenstand blir registrert, får et nummer og blir undersøkt. Om den er av metall, får den en runde under røntgenapparatet.

– Da ser vi om hvor mye det haster med konserveringsarbeidet, sier Aannestad.

Etter hvert vil en saksbehandler hente opp funnet, vurdere det nærmere, fotografere det og legge det ut i Unimusportalen. Der kan alle som er interessert, se, studere og beundre det. 

Fra 100 til 3.500 gjenstander i året

Ideelt skal dette skje raskt, men museet har et stort etterslep. Årsaken er alle gjenstander som kommer fra metallsøk. 

– Før kom det kanskje 100 gjenstander i året til museet. I fjor kom det inn 3.500 funn. Men vi har ikke fått flere stillinger, sier Aannestad.

At det tar tid på museet, kommer i veien for formidlingsarbeidet lokalt.

I Øvre Eiker kommune har det gjennom årene blitt funnet og gravd fram en mengde fortidsminner på jorder, i hager, myrer og vann. 

Nå har kommunen store planer. De lager en utstilling om disse funnene i kjelleren på Nøstetangen glassmuseum i Hokksund.

Men de har et problem.

Etterslepet kræsjer med formidlingen

– Vi vil synliggjøre kontinuiteten i området, fra jernalder gjennom vikingtid til renessansen, sier Bernt-Egil Tafjord. Han er arealplanlegger i kommunen og har også jobbet som arkeolog. 

Nå skal de vise fram den sjeldne Solbergvasen, smykker fra den store Hoenskatten og gjenstander fra Sem, der et gedigent langhus og en kongsgård en gang lå.

Men alt de har å stille ut, er kopier og bilder. 

Vasen skal 3D-printes, kopier av smykkene er laget av en sølvsmed, og gjenstandene finnes bare på bilder som de har hentet inn fra Facebook og hos metallsøkerne. 

Dobbeltarbeid

– Gjenstander som er funnet med metallsøkere på Sem fra 2013 og fram til nå, har fortsatt ikke dukket opp i Unimusportalen. Det hadde vært interessant å vite når det blir publisert. Tar det 10 år til? 20? Skjer det i min levetid? spør Tafjord.

Da kommunen arrangerte et stort metallsøk, hadde de fotograf som tok bilder av alle funn før de ble sendt til museet. 

– Hadde vi ikke gjort det, hadde vi hatt ingenting, men det er jo et dobbeltarbeid, sier Tafjord.

– Det påvirker jo motivasjonen til å levere inn funn. For du vet jo aldri når og om du får se det igjen, sier han.

Leste om funnet i avisa

Frank Borgen er grunneier på Sem. Da arkeologene gravde på jordet hans i 2023, var han innom hver dag. Han ble godt tatt imot. Men da de dro, hørte han ikke mer.

– Plutselig dukket historien om langhuset opp i avisene. Da lurte jeg på hvor de hadde det fra. For jeg forventet at jeg som grunneier ville få rapport om funnregistreringene. Da jeg spurte Kulturhistorisk museum, svarte de at rapporten ikke var ferdig, sier Borgen.

Jes Martens ved Kulturhistorisk museum på Universitetet i Oslo var fagansvarlig for Sem-utgravingen. Han forteller at det var en komplisert utgraving, at rapporten blir større enn normalt og at det derfor tar tid. 

Som grunneier har Borgen rett på alle funn datert etter reformasjonen i 1537 og alle mynter etter 1650. De kan han beholde selv.

Ifølge Jes Martens skal Borgen få gjenstandene når de er klare til utlevering.

– Men det er snakk om et omfattende og komplisert materiale som krever tid å gjennomgå. Det å skjelne mellom før og etter år 1537 er en vanskelig - i mange tilfeller umulig - prosess, forklarer Martens. 

Nå er gjenstandene snart på vei. 

Frank Borgens erfaring er at ting blir borte etter at de er levert til museet.

– De forsvinner ned i en kjellerskuff. Jeg tror det hadde vært bedre om tingene ble oppbevart lokalt. Da ville interessen vært større for å få tingene opp av jorda, sier Borgen.

Har det best på museet

Hanne Lovise Aannestad forstår frustrasjonen:

– Jeg har forståelse for at folk ikke helt skjønner meningen med å legge tingene bort i magasiner. Det er noe av grunnen til at vi har brukt innmari mye ressurser de siste årene på å fotografere gjenstandene i magasinene, sier hun.

Hun påpeker at gjenstandene har ligget i jorden i århundrer. På museet får de de best mulige forhold for oppbevaring over lang tid.

– Sverd, økser og verktøy fra vikingtiden er laget av jern. De ruster når de blir gravd opp og får kontakt med luft og vann. Hos oss oppbevares de i 10-15 prosent luftfuktighet. Det skjer ikke om de blir lagt på ei peishylle hos finneren, sier Aannestad.

Alt metall ruster

Det er et problem at folk ikke leverer inn gjenstander.

– Vi antar at noen beholder ting de finner. Alt av metall vil korrodere, men med riktig behandling som utvasking av salter, rens og konsolidering av overflaten og regulering av luftfuktigheten i magasinene, vil nedbrytningsprosessen gå mye saktere, sier Aannestad.

Jernet som blir funnet i dag, har dårligere kvalitet enn det de fant på 1800-tallet. Det kan skyldes både sprøytemidler, sur nedbør og lang tids dyrking av jorda.

Grunneiere som lurer på hva som egentlig skjedde med sverdet, brosjen eller pilspissen de fant, kan ta kontakt med museet.

– Vi forteller hvor sverdet ligger i løypa og om det er mulig å si noe foreløpig eller sikkert om gjenstanden. Vi kan også videreformidle forespørselen til fagfolk som har greie på for eksempel sverd fra vikingtid, forklarer Aannestad.

Mindre, men god kontakt

Også ved Norges arktiske universitetsmuseum på UiT har mengden gjenstander økt veldig de siste ti årene. 

Før hadde museet mye kontakt med finnerne. Hvert funn ble beskrevet, tidfestet og forskningsverdien vurdert, forteller Marianne Skandfer, samlingsansvarlig for arkeologi på ved museet i Tromsø.

Slik er det ikke lenger.

– Men vi svarer på alle henvendelser fra finnere angående spørsmål om funnene, så godt det lar seg gjøre. Vi har også jevnlig kontakt med metallsøkerne, forklarer Skandfer.

Aannestad i Oslo forteller at de i mye større grad enn før vektlegger å ha et godt forhold til grunneieren.

Det er også mulig å dra på besøk til sine gjenstander.

– Vi ønsker å være på tilbudssiden. Gjenstandene er statens eiendom, vi her på museet forvalter dem på vegne av alle, sier Aannestad.

Låner ut gjenstander, men ikke til alle

Noen av gjenstandene blir utstilt på Kulturhistorisk museum. De blir også lånt ut til museer eller andre i Norge og utlandet – med krav om innbruddssikring og klimatilpassede montre.

Nordens største gullskatt fra vikingtid, funnet på Hoen i Hokksund, har blitt lånt ut til museer i London, Berlin og Paris.

Men ikke til Hokksund.

Kravene til sikkerhet og montre har vært oppgitt som årsak.

Bernt Egil Tafjord i Øvre Eiker kommune tror det ville ordnet seg med lokal finansiering om museet ville låne ut Hoenskatten. Montre og sikkerhet er heller ikke noe problem, mener han.

– Nei, problemet ligger ikke hos oss, sier Tafjord.

Verdien av historie

Innblikk i arkeologiske funn og den lokale forhistorien er viktig for identiteten til folk, mener Tafjord.

– Når folk går tur på Sem i dag, går de gjennom det største bygget fra jernalderen i Norden. Det gjør noe med folk. Vi bor på et spennende sted, dette er vår historie, sier han.

Verdien av hva historien betyr for et sted, er vanskelig å regne ut. 

– Men det gjør det mer attraktivt å både bo her, reise hit som turist og å stoppe noen timer på gjennomreise, mener Tafjord.

Ønsker mer informasjon

På Hals gård i Vestfossen er det funnet en båtgrav fra vikingtid og en grav fra jernalderen. Marit Hals synes det er synd at de som bor på funnstedet, ikke får mer informasjon.

– Nå er det bare et lukket miljø som får vite om det. Det ville vært bra om vi fikk mer tilbakemeldinger, for da øker interessen, og folk blir mer motivert om de finner noe på jordene, sier Hals.

– Vikingbåten har kanskje forsvunnet lokalt, men den har ikke forsvunnet for forskningen, sier Hanne Lovise Aannestad.

Kulturhistorisk museum i Oslo har mer enn tre millioner gjenstander i samlingen sin. 

– Mange av dem er skjøre og tåler ikke håndtering. Andre ser ikke så bra ut. Da egner de seg ikke til utstillinger. Men de er likevel godt forskningsmateriale, sier Aannestad.

Om forskere skal skrive om for eksempel båtgraver, kan de bruke informasjonen og bildene i Unimusportalen, eller de kan undersøke gjenstandene i museet. 

Lever videre i forskningen

Gjenstandene folk har funnet i hager og på jorder, kan ende opp i vitenskapelige artikler og bøker. 

– Det er det nesten umulig å følge med på eller finne fram til. Forskere kan skrive om for eksempel funnene på Hals uten at vi vet om det, forteller Aannestad.

Heller ikke i Tromsø har de rutine for at finnerne får vite om vitenskapelige publiseringer.

– Vi har funn fra hundrevis av gårds- og bruksnumre i landsdelen og har ikke tilgang til navn på grunneierne. Dessuten kan det gå flere tiår før et bestemt tilfeldig løsfunn publiseres, forteller Skandfer.

Ting som ikke var interessante før, kan også bli forsket på mange år etter. Slik som skjeletter. Da DNA kom som metode, ble beinrester viktig for forskerne. 

– Arkeologi-faget endrer seg. Det gjør at ting som ikke ble forsket på for 50 og 100 år siden, plutselig har blitt viktig materiale i dag, sier Aannestad.

LES OGSÅ

Her lå en viking i en båtgrav. Hvor ble det av ham og båten?

Da Frank skulle drenere jordet sitt, dukket unikt langhus fra før vikingtiden opp

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev