Før andre verdenskrig fantes det til sammen 150 jødiskeide butikker i Trondheim. 300 av byens 80.000 innbyggere var jøder.

Hvordan kan det ha seg at såpass mange fant veien til lille Trondheim? Hvordan var deres reise som flyktning til Trondheim? Og hva var det ved Trondheim som lot jødene falle til ro og etablere et nytt liv?

– Trondheim var en by i sterk vekst på denne tiden, og oppgangstidene ga jødene mulighet til å drive med «manufactur» og «modevarer». Bare i de få gatene som utgjør den såkalte «Nerbyen» i Trondheim, finnes det omkring 60 adresser hvor det har vært registrert ulike jødiske forretninger før andre verdenskrig, forteller Jon Reitan.

Han er historiker og forsker ved NTNU, og har forsket på hvordan, og hvorfor, jødene kom til Trondheim, og hvordan de levde i byen på begynnelsen av 1900-tallet.

Beretninger om jøder forsvant med holocaust

Reitan har brukt «mikrohistorie» som metode. Mikrohistorie viser hvordan de små detaljene, vanlige mennesker sine liv og handlinger, er med å skape den store historien.

Utgangspunktet er en selvbiografisk fortelling etter Simon Mahler. Han var jøde og flyktet fra Latvia tidlig på 1900-tallet.

– Simon Mahler er nokså unik, på den måten at han etterlot seg en skriftlig beretning i førkrigstiden. Det finnes veldig få slike kilder fra den norskjødiske innvandringshistorien. Vi får på den måten innblikk i viktig kunnskap om jødenes innvandring og integrering i Norge. Veldig mye av denne kunnskapen forsvant med holocaust, sier Reitan.

Simon Mahlers historie

Simon Mahler ble født 31. desember 1886 og vokste opp i en shtetl, et jødisk byområde, i den lille byen Saldus i Latvia.

På denne tiden var jødene godt representert i Saldus. De jobbet som skomakere, manufakturhandlere og blikkenslagere, og i sagbruks- og tømmerindustrien. Mahler hadde fem søsken og vokste opp under trange kår.

– Det er flere ting som peker mot at uår, fattigdom og nød i hjemlandet, i tillegg til diskriminering, var årsaken til at mange jøder emigrerte. Det som kanskje gjør Simon til en typisk migrant for sin tid, var at han kom fra enkle og vanskelige kår, og at han var ung og ugift, forteller Reitan.

Simon Mahler forlot Saldus som 17-åring i 1903 eller 1904. I motsetning til andre jøder som dro etter familie eller som hentet resten av familien i etterkant, dro han helt alene.

På denne tiden skjedde det en sterk utvikling innen jernbane- og dampskipsindustrien. Transportmidlene ble raskere og billettene ble billigere. Slik ble arbeidsmarkedet globalt og ga nye muligheter. Dette ble avgjørende for den jødiske migrasjonen.

Jøder tok ofte en stopp i Sverige først

Reitan forteller at for Simon Mahler, som reiste helt alene, er det mest sannsynlig at han valgte å reise fra Riga eller Liepaja i Latvia som ikke er langt fra hjembyen Saldus. Derfra var det dampskipstrafikk til både Stockholm og København.

Mange av jødene som kom til Norge, hadde et lengre opphold i Sverige. Forskeren tror derfor at sannsynligvis var Sverige den primære destinasjonen, men at ulike omstendigheter førte flere migranter videre til Norge.

– Sverige må ha vært et trygt prøveprosjekt for mange østeuropeiske jøder. Dampskiptrafikken gjorde at det var kort vei over Østersjøen, og fra 1860–1914 var det ikke krav om pass i Sverige, sier Reitan.

Sverige som transitt

Jødenes erfaringer som håndverkere gjorde det naturlig å livnære seg på omreisende handelsvirksomhet («omførselshandel») i Sverige.

De gikk gatelangs og ute på landsbygda og solgte klær, tekstiler og håndverksprodukter. De levde sparsomt, og mange fikk losji hos lokale bønder. Der fikk de verdifull kjennskap til den nye kulturen, det svenske språket og samfunnsforholdene. På den måten klarte mange å spare opp nok egenkapital til å starte en egen virksomhet i de større byene.

Da Simon Mahler kom til Sverige hadde omførselshandelen rukket å bli forbudt. Mahler valgte, som mange andre, å fortsette illegalt i det skjulte, men med frykt for å bli tatt.

«Da jeg var 17 år gammel reiste jeg til Sverige, og jeg fikk adgang til landet. Jeg begynte straks med tungt arbeid. Jeg gikk fra dør til dør og hadde en tung bør å bære på. Jeg fikk vondt i alle ledd av å arbeide tungt dag og natt. Slik tilbrakte jeg 8 år av mitt liv; jeg led av sult og kulde, og jeg var lei av livet. Jeg vandret over mark og eng. Landskapet besto av dype skoger. Jeg gikk i regn og kulde for å tjene litt penger […] og jeg var hele tiden redd for at landsfiskalen skulle beslaglegge mine varer. […] Dørselgerens trasking synes endeløs, og ofte er det vanskelig med nattelosji. Alt jeg skriver her har jeg erfart selv; alt er sant og ikke noe lureri.» (Simon Mahler)

Forbud kan ha presset jøder videre

Reitan mener det er nærliggende å tro at forbudet mot å drive omførselshandel i Sverige kan ha presset flere til å reise videre, blant annet til Norge.

I Skåne ble Simon kjent med Malke Rachel Leiman, og de giftet seg i synagogen i Malmø. Hun var også en østjødisk immigrant som hadde bodd i Sverige.

Etter åtte år i Sverige, i 1911, satte Simon og Malke seg på toget til Norge. Jernbanen ble bygget ut i Sverige fra 1880-årene, og gikk fra Malmö og Lund til Norge. Først reiste de til Oslo og deretter til Drammen.

– Fra og med slutten av 1800-tallet fikk Norge etter hvert to kjerneområder for jødisk bosetting, Oslo og Trondheim. De aller fleste hadde en nokså lik sosial, kulturell og religiøs bakgrunn, i den forstand at de kom fra de samme områdene i dagens Polen og Baltikum, sier Reitan.

I Norge som et fritt menneske

I Norge fikk Mahler en offentlig tillatelse til å drive med handel. Etter noen år på Østlandet, flyttet de videre til Trondheim i 1918.

– Med tanke på at Mahler lenge livnærte seg som omførselshandler, noe som innebar mye reising og etablering av kundenettverk over hele landet, er det ikke utenkelig at familien fant inspirasjon og motivasjon til å flytte til Trondheim. Det var en by med sterk velstandsutvikling som samtidig hadde et jødisk minoritetssamfunn i vekst, sier Reitan.

På den tiden Simon og Malke bosatte seg i Trondheim, eksisterte det allerede et jødisk fellesskap som kunne minne om shtetl`en i hjemlandet, og jødene var i tillegg vellykket integrert i storsamfunnet.

– Både Simon og Malke hadde lange opphold bak seg i Sverige, et land som lignet på Norge på mange måter. De behersket det svenske språket, og opplevde kanskje færre språkbarrierer enn mange andre, sier Reitan.

På 20 år økte antallet jøder i Trondheim fra 120 i 1900 til over 300 i 1920. Det mosaiske trossamfunnet i Trondheim hadde formelt eksistert siden 1905, og i 1923 ble den gamle jernbanestasjonen på Kalvskinnet innviet som synagoge.

– Dette markerer en fremtidsoptimisme for jødene, og et kollektivt ønske om integrering og tilhørighet i Trondheim, sier Reitan.

Gode tider i Trondheim og håp for fremtiden

Utbyggingen av jernbanen, hurtigrutetrafikken og nye dampskipforbindelser til Europa ga nye muligheter for Trondheims næringsliv. Trondheim var i stor vekst, fra å ha 25.000 innbyggere i 1890, så hadde befolkningstallet økt til 70.000 i 1910.

Befolkningen fikk nye impulser, større nettverk og en generell økonomisk oppdrift. Velstanden økte for hele samfunnet i Trondheim og kjøpekraften steg.

Dette fikk også jødene med sine butikker innen modevarer og manufactur ta del i, og Simon Mahler startet opp en forretning for manufaktur- og trikotasje, S. Mahler på Hospitalsløkkan 10.

De jødiske handelsmennene lyktes med å bygge videre på erfaringene de hadde med seg fra omførselshandelen blant bønder og fiskere. Dette tok de med seg inn i den trønderske handelsstanden.

Deres nisje ble å tilby et annet vareutvalg til en billigere pris, rettet mot nye målgrupper. Slik skilte de seg fra eksisterende butikker i Trondheim.

Snublesteiner

I 1921 slo Simon Mahler seg til ro i Trondheim med både familie og forretning på Tempe.

 – Dette ble starten på en klassereise. Familien til Simon Mahler gikk fra fattigdom i en østeuropeisk shtetl, gjennom strabasiøse kår i Sverige, til å endelig finne trygghet og gode forhold for et familieliv i Trondheim, sier Reitan.

Malke og Simon fikk fem barn. Foreldrenes ønske om en god fremtid for barna, gjorde at de prioriterte barnas utdanning. Abraham og Salomon gikk på Katedralskolen, Selik gikk på Handelsgymnaset, og i 1942 flyttet Abraham til Volda for å ta handelsgymnaset der.

Barnas utdanning var en stor investering for familien. De måtte betale skolepenger for å gå på middelskole og gymnas. I tillegg innebar barnas skolegang færre hender som bidro inn i familiens forretningsdrift.

I 1940 drev Simon Mahler Trondhjems Avfallsforretning i Kjøpmannsgata 11. Der kan du i dag finne fire blanke snublesteiner (minnesmerker over ofre for holocaust), for Simon, Malke, Selik og Mina. I Volda finner du snublesteinen til Abraham.

De to siste familiemedlemmene, Sara Bella og Salomon, levde videre i Trondheim og København.

Om Simon Mahlers fortelling

Gjennom fortellingen til Simon Mahler får vi innsyn i de østeuropeiske jødenes flyktning- og migrantliv som startet og sluttet i Østersjøens dampskipsfart. Mahler skrev ned sin fortelling på jiddish og på rim. I prosjektet til Reitan har han brukt en norsk oversettelse fra 2000-tallet.

Mikrohistorie gjør det mulig å få unik kunnskap om fortiden ved å studere det lille, de små detaljene, i den store historien. Historien til det man velger å studere kan brukes til å finne forklaringer på et større historisk spørsmål.

– Ved å ta utgangspunkt i et enkeltmenneske, kan vi lettere kjenne oss igjen i mennesket vi studerer, sier Reitan, og legger til:

– En ekstra fin ting med denne migrasjonsberetningen, som er cirka 100 år gammel, er at den virker så tidløs og universell, og gjenkjennbar i nyere migrasjonsfortellinger.

Referanse: 

Jon Reitan: Migrasjon som mikrohistorie: Den jødiske innvandringen fra Øst-Europa til Trondheim. Novus Forlag, 2024.

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?

• 

  Arven etter Nansen: En nasjonal dugnad for Barentshavet

• 

  – Vi undervurderer farene ved kjemikalier i plast

• 

  Nær halvparten av sykehjemsansatte har observert pårørende utsette eldre for vold eller overgrep

• 

  YouTube kan hjelpe folk med bipolare lidelser

• 

  Disse ungdommene får oftere angst og depresjon

• 

  Skjeletter viser vold: Vikingene i Norge døde mer brutalt enn vikinger andre steder

Les flere saker fra NTNU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER