– Jeg skjønner det nesten! sier programleder Kristopher Schau i podkasten Nysgjerrige Norge.

– Slik er det for oss også – vi skjønner det nesten, flirer Edvard Moser. I podkasten kan han og forskerpartneren May-Britt Moser komme med oppsiktsvekkende nyheter på hjerneforskningsfronten:

– Vi har oppdaget at gittercellene ikke bare registrerer hvor du er, men også når ting skjer, sier Edvard Moser.

• Les også: Moser og Moser: – Man kommer ikke videre hvis man kloner seg selv. 

Fikk Nobelprisen i 2014

I et stille hjørne av Kavli-bygget ved NTNU i Trondheim finner vi professorene Edvard Moser og May-Britt Moser. De to forskerne er kjent verden over for sin banebrytende innsats innen nevrovitenskap. 

Deres arbeid med å oppdage gitterceller i hjernen sikret dem Nobelprisen i medisin i 2014.

Ved NTNU utforsker duoen og deres 130 kollegaer fra hele verden hvordan nerveceller kommuniserer for å skape hukommelse, tankevirksomhet og planlegging. 

Målet er å forstå hjernens grunnleggende mekanismer og potensielt finne løsninger på hjernesykdommer som Alzheimer. 

De to har designet sitt eget vitenskapelige univers med banebrytende teknologi. De bruker blant annet et mikroskop så lite at det kan bæres på hodene til mus. De har også en virusfabrikk for å studere nervecellenes samspill.

Gitterceller og hjernens GPS

Og nå har altså det tidligere ekteparet funnet ut at gitterceller i hjernens koordinatsystem ikke er flatt. Det er sirkulært og tredimensjonalt som en smultring. 

Hver bevegelse i rommet tilsvarer en reise langs smultringens overflate. Dette gir en jevnere og mer effektiv kartlegging av omgivelsene.

– Gittercellene er som et kart i to dimensjoner, forklarer May-Britt Moser.

– Disse cellene aktiveres i et fast mønster når vi beveger oss. De hjelper oss å finne veien gjennom verden. Men vår forskning viser at hjernen ikke bare kartlegger rommet, men også tiden.

– Det er som om hjernen kontinuerlig skanner sine omgivelser – fremover, bakover, til høyre og venstre. Den skaper et dynamisk kart som inkluderer tid og rom, fortsetter Edvard Moser.

Cellene «sveiper» gjennom miljøet i raske sykluser. De er som en radar. De kartlegger områder langt utover øyeblikkets sanseopplevelse. 

Dette gjør hjernen i stand til å bygge opp et detaljert mentalt kart i løpet av millisekunder. Det er en mekanisme som er avgjørende for hukommelse og navigasjon.

Ifølge forskerne har denne oppdagelsen potensial til å endre vår forståelse av hvordan hjernen oppfatter verden og lagrer minner.

Ny teknologi gjør nye gjennombrudd mulig

De to forskerne har alltid vært opptatt av teknologiens rolle i å muliggjøre nye forskningsfunn. 

Et viktig vendepunkt kom på en taxitur i Beijing. Der møtte Edvard Moser tilfeldigvis en ung forsker som senere utviklet et revolusjonerende mikroskop. 

– Det som tidligere krevde et 500 kilos mikroskop, er nå redusert til 2 gram, forteller han. 

Mus kan bære dette mini-mikroskopet mens de beveger seg fritt. Det har gitt forskerne mulighet til å observere tusenvis av nerveceller i sanntid.

Den teknologiske utviklingen har også gjort det mulig mer i detalj å studere hvordan hjernens forskjellige regioner kommuniserer.

– Vårt mål er ikke bare å forstå hvordan gitterceller fungerer isolert. Vi vil også kartlegge hvordan hele hjernen samarbeider for å skape minner og navigere i verden, sier May-Britt Moser.

Hva kan dette bety for Alzheimer-forskning?

Forskningen til Moser og Moser kan ha betydning for flere medisinske problemstillinger. Alzheimer er en sykdom som ofte begynner i de samme hjerneregionene som gittercellene befinner seg i.

– Et av de første symptomene på Alzheimer er tap av stedsans og hukommelse, forklarer Edvard Moser.

Ved å forstå hvordan disse cellene fungerer, kan vi finne nye måter å diagnostisere og kanskje behandle sykdommen.

May-Britt Moser legger til at dagens teknologiske metoder gir forskere mulighet til å identifisere de tidlige tegnene på sykdom.

Tidligere har Alzheimer-forskningen vært ensidig. Det har vært fokus på en teori om at plakk i hjernen forårsaker sykdommen. Man trenger bare å fjerne plakket.

– Men dette er feil. Plakk er et symptom, ikke årsaken. Våre funn viser at gittercellene, som er viktige for stedsansen og hukommelsen, kan være et nøkkelområde, sier May-Britt Moser. 

Hun forklarer at hvis vi vet hvorfor disse cellene dør, men ikke nabocellene, kan vi forstå mekanismene bedre. Dette åpner for tidlig diagnose og muligheten til å stoppe celledød. 

– Vi kan observere endringer i hjernen 10–20 år før symptomer oppstår. Dette gir oss et vindu for å gripe inn før det er for sent, mener hun.

Det virkelig store skjer i 2026

Selv om forskningen deres er dypt forankret i biologi, er forskerne ikke fremmed for de store, filosofiske spørsmålene. Hva gjør oss bevisste? Hvordan opplever vi tid og rom?

– Dette er spørsmål som vitenskapen kanskje aldri fullt ut kan besvare, sier Edvard Moser.

– Men vi kan komme litt nærmere ved å forstå hvordan hjernen fungerer.

May-Britt Moser er enig. Hun påpeker imidlertid at forskningen deres også handler om hverdagslige opplevelser.

– Tenk på når du går inn i et rom og plutselig husker noe du hadde glemt. Det er hjernens stedsans i aksjon. Den trigges av et spesifikt sted og hjelper oss å navigere gjennom minner.

Selv om gittercellene var et stort gjennombrudd, ser de to forskerne allerede mot neste steg.

– Det vi ser nå, er bare begynnelsen, sier Edvard Moser.

– Vi har spennende publiseringer på vei. Det inkluderer et stort gjennombrudd som kommer i 2026. Dette vil gi oss helt nye perspektiver på hvordan hjernen fungerer, hevder forskerduoen.

Hør hele episoden her:

  Funnene til Moser er publisert i en ny artikkel i tidsskriftet Nature.

Artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd

Norges forskningsråd er én av rundt 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les flere artikler fra Norges forskningsråd her.