Anders Hagen satt og sorterte papirer på det lille kontoret sitt på De kulturhistoriske samlinger, da en ung arkeolog kom inn og spurte hva han drev med. Da Hagen fortalte han skulle rydde ut, siden han tross alt hadde vært pensjonist i et tiår, fikk han oppfordringen:

- «Du er flinkere til å skrive enn til å rydde!» sa han. Senere kom andre og dyttet meg i ryggen - og bokprosjektet ble en realitet, smiler professoren, beskjeden og stolt på samme tid.

Til konen Sigrid, som han traff under krigen, fortalte han ingenting, før han hadde skrevet manuskriptet ferdig med blyant, og leverte det til arkeolog Randi Barndon som renskrev det for ham. I forrige uke ble «Et arkeologisk liv» utgitt av Oslo-tidsskriftet «Primitive tider».

- Familien hadde kanskje en anelse om at jeg syslet med noe, men jeg har alltid tenkt at mitt arbeid er en privatsak, og ikke noe å belemre mine nærmeste med, forklarer 81-åringen.

Representant for urbefolkningen

Hagen vokste opp i Vang nær Hamar. Som unggutt ble han interessert i alle gravhaugene han så på gårdene og leste alt han kom over av kulturhistorie og arkeologi.

- Hjemstedet mitt var et inspirerende landskap. Jeg lurte alltid på hva stedene jeg oppsøkte hadde betydd, hvor gammelt alt var og hvordan de egentlig hadde det den gangen - i gamle dager. Jeg ble grepet av hemmelighetene, det skjulte, og hoppet gjerne over leksene for å kunne konsentrere meg om andre bøker som jeg fant mer interessante. Allerede på gymnaset hadde jeg lest det som i dag tilsvarer grunnfagspensum i arkeologi på universitetet.

Selv om faren, som blant annet var tømrer, og mange andre i lokalsamfunnet ristet litt oppgitt opp hodet, bestemte tenåringen Hagen seg for at det var arkeolog han ville bli. Han sendte flere brev fulle av spørsmål til Universitet i Oslo og direktøren på Maihaugen, den legendariske Anders Sandvig. Svarbrevene oppmuntret ham til å ta magistergraden ved Oldsakssamlingen.

- Vi var bare en håndfull studenter og alle utenom meg hadde utpreget akademislsk bybakgrunn. Jeg ble hilst velkommen som en representant for urbefolkningen, ler professoren.

Arkeologi-interesserte nazister

Arkeolgen har vært på skattejakt både høyt og lavt.

Når Hagen ser tilbake, er det krigsårene som tydeligst har satt sine spor. Da Universitetet i Oslo ble stengt i 1943, og alle de 1 200 studentene arrestert, var det bare flaks, ifølge Hagen, at han ikke ble sendt til Tyskland. I Stavern-leir fikk han en dag en pakke fra Sigurd Grieg ved Oldsakssamlingen adressert til konservator Anders Hagen. Forfremmelsen gjorde at Hagen ble løslatt.

- For meg var det en grunnleggende periode. Om dagen satt jeg på en rosemalt kiste på Guttorm Gjessings kontor og sugde til meg kunnskap. Om natten sov jeg i kjelleren sammen med økser og mumier. Det hendte det ble skutt inn gjennom vinduet, men jeg var aldri vettskremt. Man lærte seg å leve med tanken på at alt kunne være forbi når som helst. Denne «kjellertilværelsen» varte i halvannet år.

Nazistene var veldig interessert i norsk arkeologi, og de ville gjerne bruke den til politiske formål, forteller Hagen.

- En dag kom propagandaministeren til Quisling til museet for å spørre om det kunne bevises at gamle nordmenn hilste på Hitler-vis. Jeg husker godt svaret han fikk: «Vi har mange bilder av gamle nordmen med erigerte peniser. De tror vel ikke det betyr at de brukte dem til å hilse med?» Etter dette ble vi ikke plaget mer, smiler han skøyeraktig.

Internasjonalt nettverk

«Du kunne like gjerne vært sjømann, for du er jo så ofte borterist» har Hagens kone sagt mange ganger. Arkeologen ar alltid syntes at det internasjonale nettverket er svært viktig, og like etter krigen begynte han sammen med de andre på Oldsakssamlingen å besøke kollegaer blant annet i Norden, Tyskland, Frankrike og Sveits. Senere har han reist til Kaukasus og Grønland, bare for å nevne noe.

- Det var en herlig tid! Vi var fritatt for det byråkratiet som er nå. Vi gravde der vi visste det kunne være spennende funn og trengte ikke følge i fotsporet til ingeniørene, slik arkeologer gjerne må arbeide i dag, sier Hagen og legger til at når man er gammel er det lett å sitte på gjerdet og hevde at alt var mye bedre før.

Det funnet han kanskje husker best er det forhistoriske gårdsanlegget som han arbeidet med fra 1946 i Vest-Agder, og som dannet grunnlaget for doktorgradsavhandlingen «Studier i jernalderens gårdssamfunn» i 1954. Ellers har helleristninger, eller «bergkunst», som Hagen liker å kalle det, kanskje vært hans spesialfelt.

- I bergkunsten møter man mennesker nær sagt ansikt til ansikt. Man kan vurdere det som kunst eller åndelige meddelelser. Spennende er det i hvert fall.

Tidstyveri

Årene som professor ved Universitetet i Bergen fra 1961, var utfordrende - i hvert fall i starten. Institutt for arkeologi opplevde en voldsom vekst, og det var lett å få midler til å utvikle faget, minnes Hagen. Senere, på slutten av sekstitallet og utover syttitallet, ble det for mye møtevirksomhet og papirarbeid for professoren.

- Det føltes som tidstyveri. Ønsket om medbestemmelsesrett førte blant annet til lange budsjettbehandlinger og beslutninger ble diskutert i alle ledd. Raske avgjørelser var ikke lenger mulig. Til slutt valgte jeg å bruke mer av min tid på naturvern. Å være med på å opprette nasjonalparker og verneområder var spennende og viktig. Er det noe jeg er glad for å ha bidratt til, så er det verningen av Hardangervidda, sier Hagen.

På en måte synes han det er bra at politikerne har begynt å fatte større interesse for vernearbeid, og en bedre forvaltning av fornminnene var noe han ivret for og var med på å gjennomføre. Samtidig er Hagen skeptisk til statsbyråkratiet. Han mener departementet og direktoratet (Riksantikvaren) har fått for sterkt grep om forvaltningsoppgaven.

- Men man kan kanskje ikke få både i pose og sekk? Det er bra at Staten er en aktiv vernemyndighet - det har vært en stor riviningsglede her i landet, men samtidig må vi også akseptere at ting forvitrer og at man ikke kan ta vare på alt. Det viktigste er å skaffe god dokumentasjon.

Anders Hagen beskriver seg selv som en mann som har spredd seg vidt og bredt, høyt og lavt - bokstavelig talt. Han var blant annet en av de første sivile dykkerne i Norge, og hadde det ikke vært for en viss skepsis fra de nærmeste, så hadde han kanskje hatt flysertifikat også. Ellers er formidling noe han har brent for - han elsker å skrive, og mener han gjør det godt.

- Det blir likevel ikke flere bøker på meg nå. Men jeg har ennå noe å bidra med i forhold til utviklingen av arkeologifaget, så jeg vil ikke gi meg helt ennå, selv om jeg akkurat nå ser frem til en jul i godstolen.