Professor Dag Aksnes har tydd til 150 år gamle primitive målemetoder for å teste avanserte teorier om fiskepopulasjon. Funnene hans kan bety gode nyheter for verdens maneter - og dårlige nyheter for resten av oss.
"Et eksemplar av Periphylla periphylla, langt utenfor sitt rette element. Forskere ved UiB har lenge interessert seg for denne dypvannsmaneten, som opptrer på stadig grunnere vann og i større antall i enkelte fjorder. Uklart vann kan være årsaken. (Arkivfoto: Odd Mehus)"
Aksnes har testet teorier om fiskepopulasjoner for å se om det er en sammenheng mellom hvor mye planktonspisende fisk det er i et bestemt område, og hvor god sikten er i vannet.
Ved hjelp av avlesninger fra en 200 år gammel oppfinnelse, secchidisken, har han funnet støtte for at fiskemengden synker når vannet blir mer uklart over tid.
Det kan forklare mystiske manetforekomster i norske farvann - og gi grunn til bekymring for fremtiden til flere av verdens fiskebestander.
- Egentlig går dette veldig langt tilbake - til rundt 1990. Da jobbet vi med teoretiske modeller for hvor langt fisk kunne se, forklarer Dag Aksnes.
For biologer er dette et helt sentralt spørsmål. Det henger blant annet sammen med hvor dypt fisken vil gå - her går teorien i korthet ut på at fisken vil gå dypt nok til at den kan være usynlig for rovdyr - men at den fortsatt har lys nok til at den finner noe å spise.
Mysteriet i Lurefjorden
- Vi laget derfor ligninger, der vi tok høyde for alt vi mente kunne ha effekt på synet - lys, været i luften over, partikler, organiske stoffer, og kontrast og størrelse på byttedyrene, for å nevne noe, forklarer Aksnes.
Han begynte å jobbe med å teste disse teoretiske modellene rundt 1990.
"Professor Dag L. Aksnes har vist at man kan beregne hvor dypt fisk går i norske fjorder - og Svartehavet - ved å senke en skive ned i vannet, og måle hvor dypt ned du kan se den. Forskningen hans kan ha være nyttig for å forstå hvorfor visse typer fisk forsvinner fra enkelte områder - og erstattes av dypvannsmaneter. (Foto: Lars Holger Ursin)"
Underveis har imidlertid forskerne støtt på en vestlandsfjord - Lurefjorden - med et helt spesielt fenomen. Lurefjorden er nemlig befolket av en spesiell type dypvannsmaneter - Periphylla periphylla.
- Gjør du et trekk med trål i Lurefjorden, kan du dra opp 5-6 tonn med maneter. Det er uvanlig mye, forklarer Aksnes.
Forskere har hatt mistanke til at manetene har vunnet konkurransen om næringsopptaket, rett og slett fordi vannet i Lurefjorden er for uklart til at fisk kan se hva de spiser. Maneter, derimot, har ikke syn.
- Spørsmålet er hvor generelt dette er. Om vi kan anvende disse teoretiske modellene på andre havområder, sier Aksnes.
I tillegg er det et spørsmål om lysforholdene kan forklare den tilsynelatende økende populasjonen av dypvannsmaneter som Periphylla periphylla.
- Den forekommer naturlig også i andre fjorder i Norge, som Sognefjorden. Men de siste tiårene har den dukket opp i uvanlig store mengder andre steder enn i Lurefjorden, som Halsafjorden lenger nord, og nylig også i Trondheimsfjorden, forklarer Aksnes.
Pavens mann til unnsetning
Problemet er at en ikke har lange måleserier av lysgjennomgang med moderne instrumenter.
Det finnes imidlertid et gammelt, velprøvd og svært enkelt mål, der en har slike lange serier: Secchidybden. Oppkalt etter Angelo Secchi, pavens vitenskapelige rådgiver.
Secchis metode går ut på at du senker en hvitmalt metallskive - en secchidisk - ned i vannet med et tau, til du ikke kan se skiven lenger, og måler dybden. Deretter drar du skiven opp til du kan se den igjen, og måler igjen.
Annonse
Gjennomsnittet av de to, secchidybden, er målet på klarheten i vann og dermed hvor raskt lyset svekkes. Dette målet er imidlertid ikke det mest robuste vitenskapen har.
- Én enkelt secchimåling sier deg ikke mye. Den eneste måten å bruke dette målet på, er om vi har mange målinger og lange serier av det, forklarer Aksnes. Heldigvis er det nettopp det vi har.
- Enkelte steder finnes det 100-årsserier. Da blir det brukbart, sier Aksnes.
Det samme i Svartehavet
"Maneter kan være vakre skapninger. Men det er liten fare for at de skal bli innbilske over eget utseende. De kan nemlig ikke se. (Foto: Marsh Youngbluth)"
I Svartehavet har for eksempel russiske forskere gjort secchidybdemålinger siden 1920-tallet.
- Den gjennomsnittlige sikten på forskjellige steder i Svartehavet varierer mellom 4 og 20 meter, sier Aksnes.
Han har dokumentert at fiskemengden varierer lineært med sikten i vannet - jo dårligere sikt, jo færre fisk.
Fisken forsvinner, manetene kommer
Aksnes er også i ferd med å teste teorien langs Californias kyst, og så langt har han funnet et tilsvarende mønster når det gjelder endring i siktedyp.
- Der svekkes siktedypet med 5-10 cm hvert år. Det høres kanskje ikke stort ut, men i løpet av 50 år blir det mye, understreker Aksnes.
Dersom en økende mengde av biomassen blir maneter, er det dårlig nytt ikke bare for fiskene - men for resten av oss. Og det kan se ut som om maneter som Periphylla periphylla er på fremmarsj.
Aksnes har derfor lansert hypotesen om at sikten i norske farvann blir dårligere.
Annonse
Henger sammen med klimaendringer?
- Det er først og fremst to ting som kan forårsake dette: For det første eutrofiering, at organiske stoffer tilføres vannet mer enn før, sier Aksnes.
Eutrofiering er kanskje mest kjent fra innsjøer, kan bli helt gjengrodd av alger på grunn av overgjødsling i nærområdene. Men det er et voksende problem også i havet.
- For det andre kan det komme av klimaendringene. Økt nedbørsmengde i Skandinavia og Nord-Europa gjør at elvene drar med seg mer humusstoffer ut i havene, som gir uklart vann, forklarer han.
Angelo Secchi - jesuitt og forsker
"Angelo Secchi (1818-1878)"
En metallskive i en hyssingbit var langt fra Secchis eneste bidrag til vitenskapen. Denne italienske jesuitten, astronomen og meteorologen var vitenskapelig rådgiver for paven, og ble direktør for Vatikanets observatorium bare 32 år gammel.
Secchi var spesielt opptatt av astrofysikk og studier av solen. Han gjorde daglige, grundige observasjoner av solflekker, og oppfant blant annet flere typer spektroskoper, for å studere lyset både fra solen og andre stjerner.
Studerte stjernespektre
Uten at han kunne forklare det, så Secchi at det var forskjeller i spektrene til forskjellige stjerner - men at de grovt sett kunne skilles i fire forskjellige kategorier, eller spektrale klasser. Han var den første astronomen som klassifiserte stjerner slik - men ikke den siste.
Han var en travel og energisk mann - han publiserte en rekke store verk, og til sammen over 730 mindre, vitenskapelige artikler.
Fyrvokter og klokkepasser
Innimellom all oppfinnervirksomheten og forskningen, administrerte han også de vitenskapelige aktivitetene knyttet til pavemakten.
Annonse
Blant annet fikk han bygget fyrtårn for alle havnene i Pavestaten, og passet også på at solurene i landet var riktig plassert, og sto der de skal.
Han hadde også overoppsynet med den gamle pendelklokken i Vatikanets observatorium, som hadde en viktig funksjon: Den fortalte innbyggerne i Roma nøyaktig hva klokken var.
