Ved til sammen 311 avstemninger i Stortinget om sosialpolitiske reformer i årene mellom 1880 og 1940, så stemte Senterpartiets representanter samtlige av gangene imot Arbeiderpartiets forslag.

Dette viser en ny studie der statsviteren Magnus Bergli Rasmussen har gransket nesten 25.000 ulike stemmegivninger i Stortinget. Rasmussen har telt avstemningene der representantene ropte navnet sitt og deretter svarte enten «ja» eller «nei».

Bøndene og velferdsstaten

Var bøndene i Norge med på å bygge velferdsstaten?

Helt på tampen av 1800-tallet begynte prosessen der Norge utviklet det velferdsforskere kaller en sjenerøs og universell velferdsstat.

Sjenerøs ved å gi relativt store utbetalinger.

Universell betyr at alle i landet skulle få rett til de samme velferdsgodene. Det skulle ikke lenger gjøres forskjell på for eksempel funksjonærer og arbeidere.

Denne utviklingen startet allerede før det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet ble sterkt på 1920- og 1930-tallet.

Men hvem var det da som drev prosessen framover? Var det bøndene i Norge?

Gøsta Esping-Andersen fra Danmark og Peter Baldwin i USA er to toneangivende internasjonale statsvitere som begge er eksperter på velferdsstaten. De har begge ment at grunnlaget for velferdsstaten i land som Sverige, Danmark og Norge ble lagt før sosialdemokratene ble sterke.

De har konkludert med at det må ha vært i samarbeid med bøndene at sosialdemokratene fikk etablert det som i dag er blitt til den universelle velferdsstaten i Norden.

– Tar feil

Denne progressive bønder-hypotesen har i mange år nå vært den herskende fortellingen om tilblivelsen av velferdsstaten i Norge og de andre nordiske landene.

– Jeg mener at Esping-Andersen og Baldwin tar feil, sier Magnus Bergli Rasmussen til forskning.no.

Rasmussen er forsker ved Universitetet i Oslo og Bjørknes Høyskole. Det er han som står bak den nye studien som tilbakeviser at bøndene spilte en progressiv rolle i etableringen av den norske velferdsstaten fram til 1940.

Den konklusjonen trekker han etter å ha gransket hvordan bøndene på Stortinget både i Bondepartiet (som skiftet navn Senterpartiet i 1959) og i andre partier som Venstre og Høyre, stemte på Stortinget fram til 1940.

Bøndene dominerte Stortinget

Ingen annen samfunnsklasse var så dominerende på Stortinget fram til 1940 som bøndene, mener Rasmussen.

Stort sett utgjorde bøndene rundt 30 prosent av stortingsrepresentantene. Inkluderer vi samfunnsklassen godseiere, så blir bondegruppen på Stortinget enda større.

Gjennom å granske stortingsrepresentantenes stemmegivning i flere hundre avstemninger fra 1880 til 1940, mener Rasmussen at han har greid å danne seg et mer helhetlig bilde enn samfunnsforskere som har sett på dette før.

Han har dessuten gjort en kvantitativ studie, det vil si at han baserer konklusjonen sin på noe han selv kan telle. Tidligere studier har vært mer kvalitative.

Bøndene var konsekvent imot

– Jeg finner at representantene for Bondepartiet konsekvent stemte imot de mer sjenerøse velferdsforslagene, sier Rasmussen.

– Selv i perioden hvor Bondepartiet og Arbeiderpartiet samarbeider mot høyresiden på 1930-tallet, så ser jeg dette mønsteret.

Rasmussen stiller derfor et stort spørsmål ved konklusjonen andre samfunnsforskere har trukket, om at bøndene i Norge var sentrale i arbeidet med å bygge den norske velferdsstaten.

– Det var langt ifra slik at bøndenes stortingsrepresentanter var med på å drive fram nye og universelle velferdsordninger. Det var heller tvert imot.

Hvorfor stemte bøndene imot?

Magnus Bergli Rasmussen har en forklaring på bøndenes konsekvente motstand mot nye velferdsordninger i årene før krigen:

– Bøndene den gangen tenkte på seg selv som arbeidsgivere.

– De så på nye ordninger, som for eksempel arbeidsledighetstrygd, som en støtteordning ment for arbeidere i byene.

–Dette var ikke noe de ville være med på.

– Husk at tiden fra 1880-tallet og fram til 1940 var en periode da mange dro fra bygda og inn til byene i Norge. Når mye arbeidskraft forsvant fra bygda, så bidro det til å presse opp lønningene som bøndene måtte betale til dem som ble igjen.

Rasmussen mener at bøndene stemte som de gjorde, fordi de ikke ville bidra til at livet i byene ble mer behagelig for arbeidsfolk. De ville ikke gjøre det mer attraktivt å forlate bygda.

Arbeidsfolk måtte ikke få det for behagelig

Rasmussen har ikke bare telt stemmer som ble avgitt på Stortinget. Han har også lest mange referater fra debatter i stortingssalen.

– Nettopp disse argumentene om ikke å gjøre det mer behagelig for arbeidsfolk i byene, finner vi ofte igjen i referatene.

Bøndene visste at det var stor risiko for at de ville ende opp med å betale for fabrikkarbeidere, som var mer utsatt for sykdom og ulykker enn dem selv.

– Argumentene formuleres enda klarere etter at bøndene fra 1919 står fram gjennom sitt eget parti Bondepartiet og ikke bare er blitt valgt inn gjennom andre partier, som Venstre eller Høyre.

Fra Bondepartiet til Senterpartiet

For norske landbruk og norske bønder var 1930-tallet en krisetid. Da ser Rasmussen at noe endrer seg.

Men da det i 1937 blir snakk om å utvide norsk arbeidervernlovgivningen, så stemmer bøndene på nytt imot. Det samme gjør de da offentlig arbeidsledighetstrygd står på møteplanen i Stortinget i 1938.

Men etter 2. verdenskrig ser bøndene at det blir stadig færre av dem.

– Bondepartiet endrer da navn til Senterpartiet for å bli i stand til å appellere til en større velgergruppe.

– I takt med denne endringen begynner også velferdsordningene å gi mer mening for bøndenes representanter på Stortinget.

– Etter krigen ser de at ordninger som arbeidsledighetstrygd faktisk kan bidra til å sørge for at flere blir boende på bygda framfor å flytte til en by.

– En klargjørende studie

– Dette virker veldig klargjørende, og Rasmussen sine funn er trolig helt riktig observert, sier Aksel Hatland.

Han er nå pensjonert fra forskerjobben sin ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo, men var i 2018 sammen med Stein Kuhnle redaktør for «Den norske velferdsstaten». I fjor var han en av forfatterne av boka «Den nye velferdsstatens historie».

– Men forskjellen mellom bønder og arbeidere i stemmegivning er sterkere enn jeg hadde ventet, fortsetter Hatland.

Han minner om at både Bondepartiet og Arbeiderpartiet før krigen var utpregede interessepartier. De kjempet for hver sine interessegrupper i det norske samfunnet.

– Men noen risikoer bønder og arbeidere sto overfor, var felles. Vi vet for eksempel at både bønder og arbeidere støttet innføringen av alderstrygden i 1936.

Endret seg etter krigen

Hatland peker på at spørsmålet om bøndenes rolle i byggingen av velferdsstaten fram til nå kan ha blitt grundigere studert i Sverige og Danmark enn i Norge.

Han minner også om at verken Peter Baldwin eller Gøsta Esping-Andersen har studert Norge spesielt.

– Konklusjonene deres er nok mye basert på det de finner i Sverige og Danmark, så generaliserer de ut fra dette til hele Norden.

– Men Norge kan, som Rasmussen finner, heller ha vært et annerledesland.

Hatland minner også om at Bondepartiet (Senterpartiet) etter krigen ble mer positive til utbyggingen av velferdsstaten.

– De ble da pådrivere for at både barnetrygd og alderstrygd skulle være universelle og omfatte alle innbyggere. Dette var i bøndenes interesse. Og de har gradvis blitt sterke støttespillere for omsorgstjenester og barnehager. Slike velferdsordninger er i dag viktigere for arbeidsplasser og bosetting på landsbygden enn landbruksstøtte.

Kriseforliket i 1936

Stein Kuhnle har vært professor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen. Han har siden 1980-tallet ledet flere store forskningsprosjekter om velferdsstatens utvikling.

– Det Magnus Bergli Rasmussen har funnet. kommer ikke så veldig overaskende på meg, sier Kuhnle til forskning.no.

– Husk at bøndene fram til 2. verdenskrig var spesielt interessert i ordninger som de selv kunne nyte godt av. Ordninger som støttet opp under den nye industriarbeiderklassen i byene, var de i mindre grad opptatt av.

Samtidig minner Kuhnle om at det det var Bondepartiet som gjennom det såkalte Kriseforliket med Arbeiderpartiet i 1935, brakte Arbeiderpartiet til regjeringsmakt.

Forliket sikret Arbeiderpartiets politikk for økt sysselsetting, mens Bondepartiet fikk gjennomslag for økte priser på smør og kjøtt og en statlig forpliktelse til å kjøpe norsk korn framfor billigere korn fra utlandet.

Vi fikk statlig alderspensjon

– Utviklingen av den norske velferdsstaten sto nokså stille fra 1920 og fram til Arbeiderpartiet kom til makten i 1935, mener Stein Kuhnle.

– Først da skjøt utviklingen fart, og vi fikk den første statlige alderspensjonen i 1936 og den første statlige arbeidsledighetsforsikringen i 1938.

– Det spesielle i Norge i motsetning til andre nordiske land, var at arbeidsledighetstrygden da ble en obligatorisk statlig ordning. I første omgang uten at primærnæringene var dekket.

Siden 1906 hadde arbeidsledighetstrygden da vært en ordning med statlige tilskudd til frivillig forsikring i regi av fagforeningers forsikringskasser. I de andre nordiske landene fortsatte dette.

I tillegg til dette fikk vi en egen trygdeordning for blinde og vanføre i 1936.

Det store skillet er 1935

– Det store skillet i arbeidet med å utvikle den norske velferdsstaten kan sies å være året 1935, altså det året Arbeiderpartiet kom til makten og året da LO og NAF (NHO) ble enige om Hovedavtalen, sier Kuhne.

– Dette ble en viktig start for utviklingen av det som nå ofte kalles «den norske velferdsmodellen».

Også Kuhnle minner om at det etter 1945 ble mye større konsensus mellom de politiske partiene på Stortinget om den videre utviklingen av den norske velferdsstaten.

– Det kanskje aller beste eksempelet er Loven om Folketrygden i 1966. Den ble vedtatt da fire ikke-sosialistiske partier hadde regjeringsmakten.

Kilder:

Magnus Bergli Rasmussen: «Farmers and the Origin of the Welfare State. Evidence from 308 roll call votes between 1882 and 1940.», Scandinavian Political Studies, 2021/4

Gøsta Esping-Andersen: “The Three Worlds of Welfare Capitalism”, Princeton University Press, 1990.