Det finnes eksempler på at barn helt ned i 5-6-årsalderen står alene på Oslo sentralstasjon. De kjenner kanskje ikke et menneske i Norge, og snakker ikke språket. De har gjennomlevd krig, organisert vold og en flukt, og skal nå vokse opp i et fremmed land uten omsorg fra sine foreldre. Hvordan går det med disse barna?

Dette spørsmålet var antropolog Karin Harsløf Hjelde interessert i å få svar på. For selv om problemet med enslige mindreårige på flukt har eksistert like lenge som det har vært krig i verden, er kunnskapen om denne gruppen flyktninger liten. Harsløf Hjeld har fulgt 116 flyktningbarn som Oslo kommune tok imot i perioden 1992-98. Feltarbeidet har foregått ved Flyktningekontoret i Oslo. Her skjer mottaket og oppfølgingen av alle de enslige mindreårige som kommunen tar ansvaret for. Undersøkelsen, som omfatter barn fra nærmest alle krigsherjede land i verden, er finansiert av programmet “Mental helse” i Området for medisin og helse i Forskningsrådet.

Tause og redde I de fleste tilfellene dreier det seg om gutter tidlig i tenårene. Men det er en tendens til at det blir stadig flere yngre og stadig flere jenter, forteller Harsløf Hjelde. Noen ganger kommer de sammen med en bror eller søster, tante, onkel eller annen slektning. Noen ganger blir de sendt til Norge fordi fjerne slektninger eller venner av familien bor her. Men langt fra alltid. Uten voksne familiemedlemmer er fosterhjem eller bofellesskap løsningen.

Det er vanligvis foreldrene som har organisert barnas flukt. De ønsker å få i hvert fall noen av barna i sikkerhet, for eksempel gutter som står i fare for å bli sendt i krigen.

- Det som karakteriserer disse barna, er at de er tause og redde når de kommer hit. De preges av sorg og savn av foreldre, samtidig som de lurer på hvorfor nettopp de er sendt bort. Krigen har gjort at de er forsiktige med hva de sier og hvem de snakker med. Tillit må bygges opp over lang tid, forteller Harsløf Hjelde.

Store konsentrasjonsvansker Forskeren har evaluert de hjelpetiltakene som Flyktningekontoret i Oslo kommune setter i verk overfor disse barna. Hun konkluderer med at det, til tross for tilpassede tiltak, er mye som gjenstår før disse flyktningene integreres i det norske samfunn. - De fleste fungerer alarmerende dårlig i den norske skolen, og har store problemer med å forstå hva som foregår. De kan også ha store konsentrasjonsproblemer, forteller hun. - Det er eksempler på at ungdommer ikke forstår begreper som nord og sør, til tross for at de har gått opptil seks år på skole i Norge og er sterkt motivert for skolearbeid. Hvis vi mener noe med at alle skal ha like rettigheter og integrering, må omfattende pedagogisk oppfølging settes inn, sier hun.

Familegjenforening komplisert Myndighetene har et todelt mål i forhold til flyktninger: integrering og tilbakevending. - Flyktningbarna bruker mye krefter på å holde kontakt med eller gjenforenes med foreldrene, forteller Harsløf Hjelde. - Men ofte er det i praksis umulig. De færreste vender noen gang hjem, og familiegjenforening her i landet blir også bare en drøm for de fleste. Men det avhenger av hvor i verden barna kommer fra:

Det viser seg nemlig at alle bosniske flyktningbarn i Norge som kom etter den forrige krigen på Balkan, nå har fått sine foreldre hit. Søknad om familiegjenforening etterkommes derimot i veldig liten grad for familier med asiatisk eller afrikansk bakgrunn. Mor og far kan til og med ha problemer med å komme til Norge på turistvisum, sannsynligvis på grunn av myndighetenes mistanke om at de ikke vil reise ut av landet igjen, sier Harsløf Hjelde.

Forskeren mener at familiegjenforening er komplisert, og barna bør få faglig hjelp. Ungdommer som reiser på besøk til sitt hjemland, kan oppleve å bli ranet fordi de ser “vestlige” ut. Enkelte blir fengslet med krav om kausjon. - Men selv om hjemreisen er vanskelig, er det viktig å hjelpe dem med å reise på besøk. De får et nytt lys i øynene etter å ha besøkt hjemlandet. De får en ny retning på livet sitt og nytt mot, for eksempel i forhold til utdanning.