Sommerferien er over, og barna har vendt tilbake til skolehverdagen. En hverdag som består mye av skjermbruk. 

Men hvem sjekker egentlig innholdet i læringsappene som blir brukt i skolen og kvaliteten på disse?

Forsker Natalia Kucirkova ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning på Universitetet i Stavanger er aktuell med en vitenskapelig meningsartikkel om dette temaet. Hun har skrevet den sammen med professor Sonia Livingstone fra England og Jenny Radesky fra USA.

– På skolen er det ikke nok at appene og de digitale ressursene som brukes, er morsomme. De må også være pedagogisk effektive. I Norge kan enhver teknologiutvikler hevde at deres produkt gjør grammatikklæring gøy, fremmer leselyst eller revolusjonerer matematikklæringen, sier Kucirkova. 

Hun er professor i tidlig barndom og utvikling og forsker på barns bruk av medier og teknologier.

Liten hensikt å snakke om skjermforbud 

Professoren har fulgt med på debatten om den digitale skolen det siste året. Der har flere – både bekymrede foreldre, kulturpersonligheter og forskere – snakket mot digitalisering i skolen. Særlig mot bruken av skjerm i de første skoleårene.

Forskeren mener at det har liten hensikt å snakke om forbud mot skjerm. 

Hun mener det er et viktigere tema som må løftes opp i implementeringen av den nye digitaliseringsstrategien som kunnskapsministeren har lansert. 

Det handler blant annet om en grundigere forståelse av hvordan digitale læringsressurser virker inn på elevenes læring. Det er knyttet til ulikt faglig innhold og på forskjellige klassetrinn, allerede fra tidlig skolealder.

– Det gjelder også hvordan digitale ressurser stimulerer dybdelæring og elevmedvirkning. Det kan oppfylle intensjonene med den reviderte læreplanen. Ikke minst gjelder det konsekvensene av kunstig intelligens for undervisning og læring som kommer til å bli sentralt de kommende årene, sier hun.

Hvordan vurdere kvalitet på digital læring? 

Forbud mot mobiltelefoner eller nettbrett eller kunstig intelligens, for den saks skyld, er ikke veien å gå, ifølge henne. 

Hun mener vi i stedet bør vi få en mer foroverlent og nyansert politikkutforming og utvikling i skolens praksis. Der kan vi utnytte digitale og analoge ressurser. Samtidig kan vi ta aktivt grep om ulike utfordringer ved digitaliseringen, forklarer professoren.

– Jeg mener debatten om barns skjermtid i stedet bør dreie seg om hvordan vi kan oppnå, samt vurdere, kvaliteten på digital læring, sier Kucirkova.

Hun sier at selv om mange spør seg hvordan digitale læringsapper påvirker barns læring, bør man utvide fokuset fra kun å gjelde nettbrett i barneskolen til å gjelde utdanningsteknologi generelt. 

For hvor godt fungerer egentlig ulike apper, programmer og teknologiske løsninger for læring? Og hvilken effekt har de?

– Det er det som jeg og flere forskere har forsket på i flere år. Det er flere faktorer som en må ta hensyn til. For eksempel om designet av en app er forankret i vitenskap og om utviklere av appen respekterer barnets digitale rettigheter når de tilpasser innholdet. Ikke minst om appen støtter god pedagogikk, sier hun.

Hun forteller at forskere har utviklet flere evalueringsrubrikker og anbefalinger for utviklere som brukes internasjonalt. 

– Vi burde vie mer oppmerksomhet til slik god forskningsbasert design av utdanningsteknologi i Norge, sier forskeren.

Digitale læremidler må støttes av vitenskap  

I Norge finnes det nemlig ingen krav, forventninger eller system for å kunne ettergå at teknologien har den effekten på læringen den hevder.

I mange andre land er utdanningssektoren mer opptatt av at læringsprodukter og deres effekter er verifisert av uavhengig vitenskap. Vitenskapelig belegg i denne sammenheng kalles også evidens.

– Norske skoler, som bruker mest penger per elev i verden, kan kjøpe inn teknologier for læring uten å sjekke om det er noe hold i disse påstandene. Vi må bli mer opptatt av evidens i digitale læremidler, spesielt de som brukes av barn. Jeg mener vi da også ville hatt mindre forvirring rundt hva som er god bruk av skjerm i skolen, sier Kucirkova.

Må bruke penger på tjenester med ønsket effekt 

Professoren mener norske politikere nå må komme på banen og inkludere evidens som et vurderingskriterium når offentlige midler skal brukes på utdanningsteknologi.

Altså at innkjøpere av teknologien etterspør og vurderer evidens når de ser på ulike løsninger. Det vil, ifølge henne, gi evidens større oppmerksomhet i skolen og hos produsentene av læringsteknologi.

– Økt evidensfokus vil bidra til at pengene det offentlige bruker på utdanningsteknologi går til produkter og tjenester som faktisk har ønskede effekter, sier hun.

Skjermbruk må tilpasses barns ulike behov 

Kucirkova viser til forskningsprosjektet Digitalisering i grunnopplæringen (Grunn- Dig). Der påviste forskerne at vi mangler en nasjonal koordinering av forsknings- og utviklingsarbeid på dette feltet i Norge.

– Det er et tankekors at den forrige regjeringen valgte å legge ned det tidligere IKT-senteret i 2018 etter flere år som nasjonalt koordinerende enhet. Dermed mistet vi muligheten for en nasjonal koordinering, regulering og strategisk kompetanseutvikling, uavhengig av hvilke meninger man har om digitalisering i skolen, sier hun.

Australia for eksempel har gått andre veien. Der har de opprettet et stort senter for fremragende forskning om digital barndom. Der skal de blant annet følge 3.000 familier over flere år for å dokumentere innflytelsen digitale enheter og ressurser har på barns oppvekst. 

Nylig presenterte de også en egen studie om bruk av nasjonale retningslinjer om skjermbruk i ulike land.

– Deres anbefaling er at dette ikke må handle om tidsbruk. Man må nyansere ulike sider ved skjermbruk og tilpasse ulike barns behov – også for barn og unges fysiske og mentale helse. Det handler altså ikke om retningslinjer som skal gjelde for alle barn samlet sett, sier hun.

Referanse:

Natalia I. Kucirkova, Sonia Livingstone og Jenny S. Radesky: Faulty screen time measures hamper national policies: here is a way to address it. Front. Psychol., 2023. Doi.org/10.3389/fpsyg.2023.1243396

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Stavanger

Universitetet i Stavanger er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Stavanger:

• 

  Mer og mer forskning på barnehage i Norden

• 

  Nyutdannede barnehagelærere: Overgangen fra skolebenken til en lederrolle kan oppleves som stor og overveldende

• 

  Grundigere avgjørelser med flere kvinner i styret

• 

  Dette blir for lite brukt i norsk skule

• 

  Norske forskere kan bidra til å endre Big Bang-teorien

• 

  Fire gode råd for å førebyggje mobbing i skulen

Se flere saker fra Universitetet i Stavanger

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Click to add text