Denne artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet - les mer.
Bacheloroppgave er en oppgave som skrives det siste semesteret av en 3-årige bachelorutdanning ved en høgskole eller et universitet.(Illustrasjonsfoto: Jeswin Thomas / Unsplash)
Uklar nytte av bachelor- og masteroppgaver i lærerutdanningene
Lærerstudenter som skriver oppgaver om undervisning, krever mye av skolene de samarbeider med – og dessuten får ikke skolene særlig nytte av studentenes resultater.
Forskere har undersøkt hvordan alle landets utdanninger i yrkesfaglærer, barnehagelærer, faglærer, grunnskolelærer og i lektorutdanningene forstår og arbeider med bachelor- og masteroppgaver.
– Det er tidligere verken forsket så mye på hvordan studentene jobber med disse oppgavene eller hvordan de brukes, sier forsker Marte Lorentzen.
Hun og andre forskere ved Senter for profesjonsstudier på OsloMet har bidratt en rapport om dette på oppdrag fra Faglig råd for lærerutdanning.
Rapporten er basert på en spørreundersøkelse til alle landets lærerutdanninger, samt intervjuer med studenter, veiledere og fagansatte i utdanningene, studieledere og lærere/barnehagelærere.
Bachelor- og masteroppgave
Bacheloroppgave er en oppgave som skrives det siste semesteret av en 3-årige bachelorutdanning ved en høgskole eller et universitet.
En masterudanning er en fordypning innen et fagområde og bygger på en bachelorgrad. Masteroppgaven er et selvstendig arbeid som studentene gjennomfører under veiledning av vitenskapelig ansatte som avslutning på mastergraden.
En bachelorgrad tar vanligvis tre år å fullføre, mens en mastergrad tar fem år.
Tilrettelegging for studenter krever mye av lærerne
Et funn er at de fleste studenter innhenter egne data til oppgavene.
På sikt kan dette føre til en overbelastning av praksisfeltet, fordi lærere og barnehagelærere må bruke mye tid på tilrettelegging av studentenes datainnsamling, som for eksempel å stille opp på intervjuer.
– Ett viktig spørsmål blir da hva skolene får igjen for arbeidet med denne tilretteleggingen, et annet om de får spilt inn egne problemstillinger før studentene velger tema for oppgavene sine. Hva trengs det kunnskap om? spør Lorentzen.
– Et sentralt spørsmål er hvem oppgavene skal være nyttige for – studentene, lærerne i deres arbeidshverdag eller begge, sier Marte Lorentzen.(Foto: Sonja Balci / OsloMet)
Få rutiner for samarbeid mellom praksisfeltet og utdanningene
– I mange utdanninger kan praksisfeltet melde inn temaer og problemstillinger de ønsker undersøkt av studentene, men ut over dette fant vi generelt få eksempler på involvering av praksisfeltet underveis og etter oppgavearbeidet, sier Lorentzen.
Mange utdanninger mangler for eksempel arenaer og rutiner for å dele kunnskap fra bachelor- og masteroppgavene med lærerne og barnehagelærerne.
– Lærerne ved skolene og barnehagene som hadde bidratt til studentenes oppgaver, fikk derfor ikke nyttiggjort seg den nye kunnskapen. Hvordan vi kan gjøre praksisfeltet, utdanningene og studentene til gjensidige partnere blir sentralt framover, mener forskeren.
Forskningsbasert oppgaver mest nyttige for studentene
– Et viktig formål med bachelor- og masteroppgavene i alle lærerutdanningene er at de skal være både forskningsbaserte og profesjonsrettede, altså nyttige i yrkesutøvelsen, forteller Lorentzen.
I kartleggingen kom det imidlertid frem store forskjeller blant ansatte i utdanningene, studenter og personer fra praksisfeltet i hvordan begrepene ble forstått og tolket.
– Oppgavene som var basert på intervjuer og observasjon, ble av mange oppfattet som mer relevante og profesjonsrettede enn oppgavene som for eksempel var basert på dokumentanalyser, sier Lorentzen.
Når det gjaldt hva som utgjorde forskningsbaserte oppgaver, var det her forskjeller mellom de ulike utdanningene.
For eksempel la man i utdanningene som barnehagelærer og yrkesfaglærer, der studentene skriver en bacheloroppgave, vekt på oppgaven som et utviklings- og utforskningsprosjekt, forklarer forskeren.
Annonse
I grunnskolelærerutdanningen, der studentene skriver en masteroppgave, ble det derimot forventet mer avansert og systematisk bruk av vitenskapsteori og forskningsmetode.
Behov for å styrke veiledernes kompetanse
Et annet sentralt tema gjaldt veiledningen av studentene. For hva slags kompetanse trenger veilederne? I veldig mange utdanninger ser det ut til at veileder blir valgt basert på kapasitet og ikke på tema eller metodisk kompetanse, forklarer Lorentzen.
– Både denne kartleggingen og tidligere studier viser at det er behov for å styrke veilederkompetansen i lærerutdanningene, sier hun.
Et siste potensial Lorentzen vil peke på, er at studentene i mange utdanninger ikke gis mulighet til å bruke data fra avsluttede eller pågående forskningsprosjekter i oppgavene sine.
Tilgangen til denne type prosjekter er i stor grad avhengig av veileder fordi utdanningene gjerne mangler systemer for å introdusere studentene for slike data.
– Å skape sterkere koblinger mellom eksisterende forskningsprosjekter og studentenes oppgaver vil kunne gi gevinster for både studentene, utdanningene og praksisfeltet, sier Marte Lorentzen.
