Det er ikke bare politikk og næringsliv som må endre seg for at vi skal få til et grønt skifte. Vi må også ha bedre lover og regler som bestemmer hva politikere, utbyggere, kommuner og bedrifter kan, og ikke kan gjøre, mener instituttleder Nikolai K. Winge ved Institutt for eiendom og juss ved NMBU.

Hva bør være maks antall parkeringsplasser i en kommunal områdeplan? Er klimakvoter en god idé? Og hva er egentlig en god nok begrunnelse for å gjennomføre miljøskadelig tiltak?

Winge oppfordrer nå styresmaktene til å ta lovmessige grep for å støtte opp under det grønne skiftet.

– Vi vet nok om konsekvensene av menneskets handlinger og vi har den teknologien som skal til for å snu utviklingen. Spørsmålet er ikke om vi har evner til omstilling, men om vi har viljen. Dersom utviklingen fremover skal skje innenfor naturens tålegrenser, må alle delene av samfunnet gjennom en omstilling, også jussen, sier Winge.

I en artikkel som nylig ble publisert i fagtidsskriftet Praktisk økonomi og Finans lister Winge opp syv områder der jussen bør endres:

1. Klargjør og stram inn myndighetenes fullmakter

Myndighetene er utstyrt med et vidt spillerom for skjønn, og miljøinteressene er prisgitt deres vilje til å prioritere ikke-økonomiske hensyn.

Winge mener reglene burde sette strengere grenser for hvor store miljøskader vi kan godta.

Lovgivningen kan for eksempel sette enda strengere krav til at de som skal bygge, må ta hensyn til truede arter i et område de har lyst til å bygge på. Eller at kommunene får færre muligheter til å bygge ned matjord.

2. Forbud mot miljøskadelige planer 

Et forbud mot miljøskadelige planer gjør at myndighetene må starte prosessen med alle planer og tiltak med en vurdering av om planene vil føre til vesentlige og irreversible miljøskader.

– Medfører tiltaket for store miljøskader? Ja, da kan man ikke godkjenne det. Så enkelt er det! sier Winge.

Først når det er avklart at tiltaket ikke bryter miljøskadeforbudet kan myndighetene vurdere de andre elementene.

– Da vil ikke summen av de andre fordelene som økonomisk gevinst eller behov for flere boliger trumfe ulempen med prosjektets miljøskader, sier Winge.

3. Innfør miljøkompensasjon ved skadelige tiltak 

– Konseptet er enkelt: Skal du gjennomføre et tiltak som har negative miljøkonsekvenser, så må du kompensere for skaden med like mye miljøfremmende tiltak. Da nuller du ut de negative konsekvensene og sikrer likevekt, sier Winge.

Kjøp av klimakvoter er et eksempel på dette. Der betaler du for at andre gjennomfører miljøfremmende tiltak for å bøte på de skadene prosjektet ditt medfører. På privaten er det mange som kjøper slike klimakvoter når de skal ut å fly, for å bøte på CO₂-utslippene de har bidratt til.

4. Kreve positiv lovhjemmel for å godkjenne tiltak som skader miljøet

Legalitetsprinsippet gir borgerne rettigheter mot inngrep fra det offentlige. Dersom myndighetene skal innskrenke den enkeltes rettigheter, må det stå spesifikt i lovverket at myndighetene har lov til det.

Winge foreslår å innføre det samme prinsippet for miljøskader: Før det offentlige kan godkjenne tiltak som medfører miljøskader, må det finnes en lov som gir dem lov til å godkjenne et slikt vedtak.

Dette ville for eksempel begrense myndighetenes muligheter til å godkjenne dumping av gruveavfall i fjordene, ved at politikerne ikke kan godkjenne det uten eksplisitt hjemmel i lovverket.

5. Kreve bedre begrunnelser

– I dag er det for lett å begrunne godkjennelse av miljøskadelige tiltak med standardfraser som «summen av samfunnsmessige hensyn taler for godkjennelse», sier Winge.

Han mener derfor at et sterkere krav til grundig begrunnelse vil gjøre det vanskeligere å gi tillatelse til tiltak som fører til store miljøskader.

6. Skifte fokus fra enkelttiltak til totalbelastning

Det er ofte lettere å få en oversikt over miljøbelastningen hvis vi ser litt stort på det. Det betyr at vi ikke bare må vurdere enkelttiltak i små områder, men heller har fokus på totalbelastningen for større områder. 

I plan- og bygningsloven kan man kreve at myndighetene vurderer helheten og den miljømessige totalbelastningen for større områder istedenfor å vurdere enkelttiltak i små områder. Da vil konsekvensen av hver enkelt tiltak blir mer synlig. 

– Hva om vi for eksempel setter et øvre tak på antall parkeringsplasser i en hel bydel? I dag setter kommunen krav til et visst antall parkeringsplasser per boenhet. Dersom de også setter krav til maksimalt antall parkeringsplasser for en bydel, kan man sette et mer effektivt tak på trafikkbelastningen i hele området, sier Winge.

7. Bedre kontroll med overprøving

Winge mener at dersom myndighetene er klar over at beslutningene deres kan bli overprøvd av et uavhengig organ, som for eksempel et særskilt miljøombud, vil de være mer varsomme med å treffe beslutninger som innebærer miljøskader.

– Her har våre skandinaviske naboer lignende ordninger som fungerer godt, sier Winge.

Nå er det opp til politikerne

Helt siden den første versjonen av plan- og bygningsloven fra 1965 har reglene tatt stadig større hensyn til miljøet. Nå er det på tide med neste steg, mener Winge.

– Politikerne har full verktøykasse. Nå må de bare tørre å bruke dem, avslutter han.

Referanse: 

Nikolai K. Winge: Miljørettens evolusjon - Veien mot et grønt skifte i jussen. Praktisk økonomi & finans. 2016. DOI: 10.18261/issn.1504-2871-2016-03-07. Sammendrag.