Plasten rundt maten vår må bli tryggere. Det er konklusjonen til en forskergruppe fra NTNU.

Forskerne testet plast som blant annet har vært pakket rundt pølser, blåbær, ost og yoghurt fra fem land – USA, Tyskland, Sør-Korea, Storbritannia og Norge.

De fant tusenvis av kjemikalier. Noen kjente, mange ukjente, flere skadelige. De skadelige kjemikaliene kan påvirke hormonene og forbrenningen vår, skriver forskerne i den nylig publiserte studien.

– Folk tenker vanligvis at det er testet og trygt fordi det er matemballasje, men vitenskapen støtter ikke nødvendigvis dette, sier Martin Wagner. Han er professor ved NTNU og en av forskerne bak den nye plaststudien.

Best med færrest kjemikalier

Forskerne fant ut at de ulike produktene hadde unike kjemiske «fingeravtrykk». Et av produktene hadde hele 9.936 ulike kjemikalier i seg.

Produkter med færre kjemikalier hadde også færre skadelige stoffer. Å lage plast ved hjelp av færrest mulig tilsatte kjemikalier er et viktig skritt i retning av å lage tryggere plastemballasje, skriver forskerne.

Samtidig viser studien hvor begrenset kunnskapen vår om plast og kjemikalier er, skriver de.

Wagner er også en av forskerne bak PlastChem Report, en stor kartlegging av kjemikalier brukt i plastproduksjon som nylig ble publisert. Forskerne fant totalt 16.000 kjemikalier. En fjerdedel av dem er potensielt skadelige, forteller Wagner.

– For 10.000 av disse stoffene mangler vi informasjon om sikkerhet. Dette viser tydelig den enorme kunnskapsmangelen der ute. Det er tusenvis av kjemikalier som vi ikke vet noe om.

Sannsynlig at plasten lekker

– Jeg mener ikke å skremme folk, bedyrer plastprofessoren.

– Men når vi ser på det fra et folkehelseperspektiv, så har disse kjemikaliene stor påvirkning.

Wagner viser til en ny studie fra USA som anslår at kjemikalier i plast som bisfenol, PFAS og ftalater koster det amerikanske helsevesenet 250 milliarder dollar i året.

En studie fra Folkehelseinstituttet (FHI) fant i fjor at norske barn hadde høyere nivåer av bisfenol og PFAS i blodet enn det som er antatt trygt.

Den nye studien av matemballasje har ikke sett på om kjemikaliene de fant, faktisk kommer inn i maten du og jeg spiser.

Men Wagner tror det er sannsynlig og viser blant annet til en tidligere studie der han og kollegaer fant ut at plastprodukter lekket kjemikalier ut i vann.

– Den studien viser oss at mange flere kjemikalier enn vi først trodde, faktisk lekker ut i vannet, sier Wagner.

– Vann er et mykt løsemiddel, og når noe lekker inn i vann, så er det nærliggende å tenke at det også kan lekke inn i drikkevarer, mat med mye vann og fet mat som ost og smør.

Viktig studie

Dorte Herzke er forsker ved avdeling for Mattrygghet ved Folkehelseinstituttet. Som analytisk kjemiker har hun i over 15 år jobbet med hvordan plast og mikroplast sprer seg i miljøet og tas opp av dyr og mennesker.

Studien fra Wagner og kollegaene er en god og viktig studie, mener hun.

– Det er fint å få det så tydelig at det er en del kjemikalier i plasten som kan utløse mulige uønskede effekter, sier plastforskeren.

– Men det vi fortsatt ikke vet, er om og hvor mye av dem som går inn i maten, påpeker hun.

Herzke forklarer at forskerne har brukt et sterkt løsemiddel for å få ut kjemikaliene i plasten.

– Det er jo ikke det samme som skjer når mat er i kontakt med denne plasten.

Alt det vi ikke vet

Hvis plastemballasjen følger norske lover og retningslinjer, så er den nok trygg, mener hun.

Samtidig er det mye vi ikke vet.

– Vi ser at det er mange hundre flere stoffer som finnes i plasten enn dem som er regulert. Mange av dem er ikke identifisert. Noen av dem klarer vi å identifisere, men vi vet ikke hvorfor de er i plasten. De er kanskje ikke engang tilsatt med vilje, sier Herzke.

– Det er masse forskjellige kjemikalier som oppstår når plast produseres som vi ikke har kontroll eller oversikt over. Det kan skje ukontrollerbare ting som ikke engang produsenten som lager plasten, vet om.

Stoffer vi ikke kjenner til, er naturlig nok ikke regulert i lovverk.

Noen slike stoffer er kanskje fanget opp i studien som Wagner og kollegaene har gjort, tror Herzke.

– De har identifisert en hel masse kjemikalier. Hvor sikker identiteten er, er litt uklart. Men det gir en pekepinn på hvor mange forskjellige stoffer som kan være i plast.

Får vi det i oss, da?

Så hva tror hun, trenger kjemikaliene inn i maten?

– For de fleste kjemikaliene som vi vet brukes i matemballasje, så vet vi at det ikke skjer eller skjer i liten grad, sier Herzke.

– Det vi ikke vet, er hvordan disse stoffene som vi ikke har oversikt over, oppfører seg. De kan vi ikke teste, så vi vet ikke om de oppfører seg som de andre.

Studien som viste at kjemikalier lekket ut i vann, betyr ikke at det samme skjer i kontakt med mat, ifølge Herzke.

– All mat ligner ikke på vann. Hvis du har noe mat som er veldig vannrik og er i direkte kontakt med plasten, kan vi kanskje anta det. Det nærmeste vi kommer, er vel grønnsaker som er vannrike. Men det er ikke sånn at denne studien viser at all plast lekker kjemikalier til vann, sier hun.

– Våre drikkevarer er for eksempel pakket i noe av den reneste plasten som finnes.

Herzke har forsket mye på mikroplast, som også kan ende opp i maten fra plastemballasjen.

– Den delen av historien er veldig lite undersøkt, sier hun.

– Vi spiser nok ikke en masse plast, men det kan i hvert fall skje.

Omgitt av plast

For å få svar, trengs større studier som også måler forekomst av disse kjemikaliene og mulige effekter i mennesker, mener Herzke. Det er også behov for mer forskning på maten som er pakket i plastproduktene, mener hun.

Vi trenger ikke nødvendigvis mange flere nye studier, men de riktige studiene som gjør det mulig å trekke konklusjoner.

– Vi lever i en verden av plast og er i kontakt med mange av stoffene som er listet i studien til enhver tid, påpeker FHI-forskeren.

– Vi må finne ut av hva som er de viktigste kildene til at vi får kjemikalier fra plast i oss, så vi kan begynne å få gjort noe med det, slik at mengden vi får i oss blir så lav som mulig.

Emballasjen er trygg, ifølge bransjestudie

Et forskningsprosjekt eid av aktører i emballasjeindustrien slo for et par år siden fast at emballasje ikke forurenser maten.

Et av målene bak forskningen var å se på det som på engelsk kalles non-intentionally added substances, eller NIAS. Det er stoffer som ikke er tilsatt plasten med vilje, men som ender opp her på ulike vis likevel. Temaet har ført til bekymring og fått økt oppmerksomhet i EU, akademia og blant matprodusentene, skriver matforskningsinstituttet Nofima på prosjektsidene.

– Det er kjempekult å se at de har undersøkt dette. Vi trenger innovasjon her som kan se på hvordan vi kan redusere problemet. Det hadde vært fint å se hva de gjorde og hva de fant ut, sier NTNU-professor Wagner.

Det kan han imidlertid ikke. Forskerne fra Nofima som utførte testene, fikk tilgang til opplysninger om emballasje som ikke kan offentliggjøres på grunn av konkurransehensynet til bedriftene.

Dermed kan ikke andre forskere sjekke hva som ligger bak utsagn som at «ingen farlige stoffer går over i maten».

Ikke gitt at det overføres til maten

Seniorforsker John-Erik Haugen fra Nofima hadde ansvar for emballasjeanalysene.

Han er opptatt av at mange studier på plast og farlige kjemikalier bare analyserer emballasjen – og dermed ikke kan si noe om hvorvidt stoffene også overføres til maten. Dette gjelder også for Wagners studie.

– Å påvise potensielt helsefarlige stoffer i emballasjen betyr ikke at folk får det i seg gjennom å spise maten, understreker han.

Nofimas tester av matemballasje fulgte internasjonale standardiserte metoder basert på EUs og norsk regelverk.

Her testes plasten med noe som heter matsimulanter, altså noe som skal ligne på mat. Så analyserer forskerne hvor mye av ulike stoffer som kommer over i matsimulanten. Dette måles så opp mot regelverk utviklet av EFSA, den europeiske myndigheten for næringsmiddeltrygghet.

EU og EFSA har laget en såkalt positivliste over alle stoffer det er lov å bruke i plast som kommer i kontakt med mat. For en del av stoffene er det så satt en grense for hvor mye av stoffet som er tillatt overført til matproduktet.

– Dette er grunnlaget for våre konklusjoner, sier Haugen.

– Matemballasje er trygg, og vi ligger godt under grenseverdiene som er oppgitt for substansene.

Standardiserte tester og grenseverdier

Plast testes ofte bare for forekomsten av kjente kjemikalier, ifølge Wagner. Man sjekker for eksempel nivåer for vanlige tilsetningsstoffer, og hvis nivåene er innenfor det EU og Norge har definert som trygt, så er plasten trygg.

Fremgangsmåten har i hvert fall to utfordringer, mener han.

Plast inneholder langt flere kjemikalier enn dem produsentene bevisst tilsetter, og nivåene for hvor mye kjemikalier som er tillatt, de såkalte grenseverdiene, er ganske høye for enkelte stoffer. Lovgivningen her er for gammel, mener Wagner.

Haugen fra Nofima forteller at deres tester ikke bare ser på de kjente kjemikaliene.

– Vi ser ikke bare på de tilsetningsstoffene som leverandørene opplyser å ha tilsatt. Vi ser på alle målbare stoffer som kan gå ut av plasten, sier han.

– I den grad noe lekker ut, så måles det. Du kan også finne stoffer som du ikke får identifisert rent kjemisk.

Haugen forteller at de ikke fant noe særlig av fenomenet NIAS – stoffene som ikke er tilsatt med vilje.

– Det vi så, var under verdiene. I den grad det finnes verdier på dem, sier han.

– Og finnes det ikke grenseverdier på et stoff, så gjelder en generell konservativ grenseverdi som er veldig lav.

Nofima har ingen formening om hvorvidt grenseverdiene er for høye for enkelte stoffer, slik professor Wagner hevder.

– Vi forholder oss til EFSA sitt offisielle regelverk som er det som gjelder i EU og Norge.

Etterlyser bedre plast

Norge og Europa har et av verdens strengeste regelverk for bruk av kjemikalier i plast.

– Så vi kan anta at plasten vår er noe tryggere enn i andre deler av verden, sier Wagner.

– Men da vi gjorde denne studien på plastemballasje fra fem ulike land, så fant vi skadelige kjemikalier i plast fra alle landene. I USA er det for eksempel en helt annen og mye mindre regulering, men det var ingen forskjell på plasten fra Norge og USA.

Et annet problem er at selv om lovverket også omfatter importerte produkter av plast, så er det ingen som har kapasitet til faktisk å følge dette opp, ifølge Wagner.

– Vi finner tilfeller av plastemballasje som er importert og som ikke følger myndighetenes regler, forteller han.

Strengere regelverk er uansett ikke løsningen, selv om man enkelt kunne forbedret det på flere punkter, ifølge Wagner. Han er litt lei av å snakke om plastregulering.

– Vi har nok regler. Samtidig som mange prøver hardt å ikke snakke så mye om kjemikaliene som vi ikke vet noe om, de som vi rett og slett ikke kan si om er trygge eller ikke, sier professoren.

Det handler ikke om å bannlyse plast, understreker han.

– Plast er et fantastisk materiale! Men hvor blir det av innovasjonen? Vi trenger bedre plast som er tryggere for helsa og mer bærekraftig for miljøet.

LES OGSÅ

Resirkulert plast var full av skadelige kjemikaler

Folk vil ikke ha plast rundt maten. Slik kan forskerne løse det

Få med deg ny forskning

MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV HER!