Siden innføringen av ny læreplan i Kunnskapsløftet i 2006 har det vært stor oppmerksomhet rundt vurdering for læring i skolen.

Vurdering for læring er all vurdering som gis underveis i utdanningen og som fremmer læring. Læreren bruker vurderingsinformasjonen til å justere og tilpasse undervisningen.

Myndighetene bruker store ressurser på å utvikle skolenes og lærernes vurderingskompetanse, og siktemålet er å øke elevenes sosiale og faglige kompetanse.

Prinsipper i vurderingsprosessen

Den siste satsingen, Vurdering for læring (2010-2014), har som målsetting å videreutvikle læreres vurderingspraksis gjennom økt kompetanse og forståelse for vurdering som redskap for læring. Satsingen bygger på internasjonal forskning og på erfaringer fra det norske prosjektet Bedre vurderingspraksis (2007-2009).

Det er særlig fire forskningsbaserte prinsipper som er sentrale i vurderingsprosesser som har som formål å fremme læring:

1. Tydelige mål og kriterier
2. Faglig relevante tilbakemeldinger
3. Råd om forbedring
4. Elevene involveres i vurderingsarbeidet.

Disse prinsippene er nedfelt i forskrift til opplæringsloven som rettigheter for elever. Samlet sett viser forskning, litteratur og læreres erfaringer at vurdering for læring fører til økt motivasjon for læring, mer elevmedvirkning og økt læringsutbytte hos elevene.

Forskningsprosjekt om vurdering

I det fireårige prosjektet Forskning på individuell vurdering i skolen (FIVIS) har NTNU ved Program for lærerutdanning og SINTEF Teknologi og samfunn sett nærmere på hvordan et stort utvalg lærere i grunnskolen og i videregående opplæring, samt skoleledere og skoleeiere, forstår og tolker begrepet vurdering.

Vår kartlegging bygger på intervju med skoleeiere, skoleledere og lærere, en gjennomgang av lokale læreplaner for fagene i studien, og en breddeundersøkelse med svar fra 790 lærere, 666 skoleledere og 121 skoleeiere.

Undersøkelsen og intervjuene ble gjennomført i 2012, og ambisjonene med første delrapport var å bidra med ny kunnskap om lærernes egen tenkning om og forståelse av vurdering i skolen.

Vurderingsprakis med generelt preg

Vår erfaring er imidlertid at det arbeidet som er gjort for å fremme bedre vurderingspraksis i norsk skolekultur, primært synes å ha hatt et allmenpedagogisk preg. Det har i all hovedsak dreid seg om betydningen av tydelige mål og kriterier i arbeidet med vurdering.

Forskningsrapporten fra FIVIS om vurderingspraksis i norske skoler viser at lærerne er godt i gang med vurdering for læring. Imidlertid viser våre funn at det fremdeles gjenstår et betydelig arbeid med å oversette innholdet i denne satsningen til fagenes egenart.

Vår analyse viser at et stort flertall lærere i utvalget, rapporterer at tydelige mål og kriterier i forkant av undervisningen oppleves som motiverende for elevene. I breddeundersøkelsen viser tallene at flertallet av lærerne også er enige/helt enige i at underveisvurdering støtter elevenes læring, og at slik vurdering styrker lærerens muligheter til å tilpasse opplæringen til den enkelte elev.

Samtidig viser funn fra FIVIS at arbeidet med mål og kriterier fort kan bli instrumentelt og for lite faglig fundert.

Elevenes deltakelse

Lærerne strever også med å involvere elevene i vurderingsarbeidet. Det faglige perspektivet på vurdering er viktig fordi læreplanstrukturen i Kunnskapsløftet er annerledes enn tidligere planer.

Vekten på kompetansemål og observerbare endringer i elevers kompetanse krever at lærerne behersker læreplananalyse og operasjonalisering i større grad enn i tidligere læreplaner. Denne kompetansen krever lærere med fagkompetanse og som forstår vurdering ut fra fagenes premisser. Dermed blir også det fagdidaktiske perspektivet sentralt i et vurderingsperspektiv.

Vi finner at lærernes vurderingspraksis speiler ulike kulturer på tvers av skoleslag og innad i skolene. Lærerne rapporterer at det er betydelige forskjeller i vurderingspraksis mellom lærere. Det er også tydelig i analysen at fagkompetanse er en viktig faktor i lærerens vurderingskompetanse.

Lærere med høy fagkompetanse er mer opptatt av at egne erfaringer som lærer er viktige for egen utvikling, mens lærere med lavere fagutdanning løfter fram etter- og videreutdanning som sentrale elementer i utviklingen av egen vurderingskompetanse.

Gode vurderingskulturer

Stortingsmeldingen Motivasjon – Mestring – Muligheter (2010-2011) peker på sammenhengen mellom lærernes vurderingskompetanse og elevenes motivasjon og mestring, og viktigheten av å anvende kunnskap om vurdering for å fremme elevenes læring.

Lærerens vurderingskompetanse omfatter bruk av arbeidsmåter (metoder), vurderingsformer, utvikling av et fagspråk om vurdering og lærerens kompetanse til å se sammenheng mellom kompetansemål i læreplaner og vurdering. For å utvikle god vurderingskompetanse på skolen, vil det være skolelederens og skoleeierens oppgave å utforme og etablere en vurderingskultur som har oppmerksomheten rettet mot utvikling av vurderingspraksis for å fremme elevenes læring.

I utviklingen av gode vurderingskulturer bør det være rom for systematiske utprøvinger, der skolens lærere får tid både til å gi og å motta konstruktive tilbakemeldinger på egne vurderingspraksiser. Dessuten bør det legges til rette for at lærerne i skolen kan delta i en diskusjon om vurderingens teoretiske og praktiske sider i fagene. Dette anser vi som en helt vesentlig del av det å forstå vurderingens betydning for undervisning og læring i skolen.

For å videreutvikle vurderingskulturer i norske skoler kan det tenkes at det heller er det faglige utviklingsarbeidet enn det allmennpedagogiske som bør prioriteres i tiden framover. Funn fra FIVIS og annen forskning tyder på at dette er en riktig vei å gå. Dette bør legge føringer for hvordan de ulike forvaltningsnivåene i skolen leder det videre arbeidet med vurdering for læring.