Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd - les mer.
– Hva er forskningen min verdt hvis ingen hører om den?
Tre års doktorgrad. Drøssevis av fagartikler. Nå har de nøyaktig 240 sekunder på å overbevise publikum.
Victoria Vinje-Jakobsen vant årets nasjonale finale i årets Forsker Grand Prix. Noen dager senere satt hun i studio og fortalte om sin opplevelse til Kristopher Schau.(Foto: Forskningsrådet)
For de fleste forskere er det et marerittscenario: Du har brukt år av livet ditt i laboratoriet eller i felten. Så får du beskjed om at alt skal kokes ned til fire minutter.
Ikke fem. Ikke ti. Nøyaktig fire minutter på en scene foran strenge dommere og hundrevis av tilskuere.
– Hva er forskningen min verdt hvis ingen hører om den? spør forsker Victoria Vinje-Jakobsen.
Hun vant den nasjonale finalen i Forsker Grand Prix.
Det er en konkurranse der unge forskere drilles av kommunikasjonsrådgivere og scenecoacher i flere måneder. Deretter skal de så levere de mest intense minuttene så langt i sine akademiske karrierer.
Hva er en doktorgrad?
Doktorgrad er den høyeste akademiske graden som kan oppnås etter et tre- eller fireårig doktorgradsløp ved en høyere utdanningsinstitusjon. Du må først ha avlagt en mastergrad.
For å oppnå doktorgraden i Norge må kandidaten legge frem doktoravhandling, som er en lengre vitenskapelig oppgave eller tekst. Den skal så forsvares i en såkalt disputas overfor to offisielle opponenter.
En disputas foregår vanligvis slik:
Først holder kandidaten en prøveforelesning. Det er en selvstendig forelesning over et oppgitt tema som kandidaten har fått forberede seg på.
Selve forsvaret begynner med at kandidaten, også kalt doktoranden, presenterer forskningen sin. Så stiller to fagpersoner fra komiteen kritiske spørsmål og diskuterer avhandlingen.
– De har jo forsket i tre–fire år, så det er ganske vanskelig å korte det ned, forklarer Sidsel Flock Bachmann i Forskningsrådet.
Hun er gjest i podkasten Nysgjerrige Norge med programleder Kristopher Schau. Lenke til episoden finner du i bunnen av denne artikkelen.
– Vi får lært opp yngre forskere til å bli kjempegode til å snakke om forskningen sin. De får en base de kan bruke videre når de skal forsvare forskningen sin. Og senere ser vi dem igjen i avisene, på radioen og i populærvitenskapelige programmer, sier Bachmann.
Podcast: Tre års forskning på fire minutter
I denne episoden av Forskningsrådets podcast Nysgjerrige Norge deltar Sidsel Flock Bachmann i Forskningsrådet og årets vinner av Forsker Grand Prix, Victoria Vinje-Jakobsen
Programleder er Kristopher Schau. Lenke til episoden finner du i bunnen av denne artikkelen.
Slik løste årets tre superfinalister oppgaven:
1. Vinneren: Filmdramaet om hjertet og kreften
Victoria Vinje-Jakobsen (34) stod overfor en formidlingsfelle: Hvordan gjør du alvorlig og mørk kreftforskning underholdende på fire minutter uten å skremme folk?
Løsningen fant hun i Hollywood. Hun tok i bruk en klassisk dramaturgisk modell fra filmverdenen: The Drama Triangle.
Offeret: En 55 år gammel kvinne med brystkreft.
Skurken: Livreddende cellegift som kan gi alvorlige hjerteskader.
Helten: En etablert hjertesviktmedisin som forskerne håpet kunne beskytte hjertet.
– Men var medisinen virkelig helten? spør programleder Schau.
Han lurer på om medisinen virket.
Annonse
– Det korte svaret i studien var jo nei, forteller den unge forskeren.
Forskerne fant ingen sikker forskjell i hjertefunksjonen mellom kvinnene som fikk medisinen og dem som fikk placebo.
Det betyr likevel ikke at medisinen er uten effekt. Studien var for liten til å utelukke at enkelte pasientgrupper kan ha nytte av behandlingen, forklarer Vinje-Jakobsen.
Jakten på fremtidens skreddersydde behandling
I en annen studie har forskerne funnet tegn til mild hjerteskade.
Den ble målt ved ultralyd hos rundt en fjerdedel av deltakerne. Foreløpig vet de ikke om forandringene får noen betydning for helsen på lengre sikt.
Nå følger Vinje-Jakobsen og kollegene deltakerne fra legemiddelstudien over fem år. Det er for å undersøke mulige langtidsvirkninger.
Målet er å finne ut hvem som har størst risiko for hjerteskade. Slik kan behandlingen og oppfølgingen bedre tilpasses den enkelte.
2. Sosiologen: Spilte tre toner for å avsløre fordommene våre
Hvordan forklarer du komplisert samfunnspsykologi og data fra over 30 land på fire minutter?
Anna-Luise Schönheit (35) ved Universitetet i Bergen startet sin presentasjon med å plystre noen få toner fra scenen. Publikums hjerner fylte umiddelbart inn resten av nasjonalsangen.
– Akkurat som du hører en hel melodi ut fra én liten lyd, kan én enkelt mening få oss til å legge til et helt sett med egenskaper hos et annet menneske, forklarer Schönheit.
Annonse
I forskningen viser hun at hvis noen lufter en skepsis til klimaendringer, antar vi straks at vi vet hva vedkommende mener om innvandring, likestilling og internasjonale konflikter.
Resultatet? Vi plasserer folk i båser og blir mer selektive når det gjelder hvem vi ønsker å omgås.
– Problemet er egentlig hvorfor uenighet skal få så stor betydning for relasjonene våre, påpeker hun.
Hvorfor må vi mene noe om alt?
Sosiologen peker på at det sjelden skal mer til enn små visuelle tegn før den automatiske stemplingen slår inn. Det kan være klesstilen til en forbipasserende eller et merke på en ryggsekk.
Samtidig advarer hun mot et økende press i samfunnet om at alle absolutt må velge side i opphetede debatter. Enten det gjelder klimakrisen eller komplekse internasjonale konflikter.
– Det finnes så mange spørsmål hvor folk sier de har veldig sterke meninger. Men det er helt i orden å bare si at «det vet jeg ikke». Følge opp med at det er et komplisert spørsmål. Det å tørre å innrømme tvil er egentlig et sterkt signal, understreker Schönheit.
3. Idrettsforskeren: Tårene fra treningsbanen
Ådne Ausland (28) ved Universitetet i Agder hentet frem sin egen dårlige samvittighet da han gikk på scenen.
Som ung trener for 14-åringer la han merke til at han automatisk ga gutta syv drag på intervalltreningen, mens jentene fikk seks.
– Hvorfor toner jeg alltid ned programmet for jentene? spurte han seg selv.
Svaret ble et doktorgradsprosjekt. Det avdekket at bare seks prosent av idrettsforskningen fokuserer utelukkende på kvinnelige utøvere. Mesteparten av treningslæren bygger på menn.
Annonse
Ausland trekker frem intervjuer med åtte tidligere toppidrettsutøvere. Halvparten brøt sammen i gråt da de tenkte tilbake på karrieren.
– De gråt fordi det var så vondt. De opplevde at de verken ble sett eller verdsatt av trenerne sine, forteller han.
Gjennom sitt nye digitale trenerkurs har Ausland nå hjulpet rundt 260 norske trenere til å se den enkelte utøveren.
– Det handler om at det faktisk er et liv etter den medaljen også.
Kjønnet på treneren spilte ingen rolle
Ett av funnene overrasket Ausland.
Forskerne fant ingen påvist forskjell mellom mannlige og kvinnelige trenere på de undersøkte målene for kunnskap, som hvor viktig de mente temaet var og hvor komfortable de var i møte med utøverne.
– Det hadde ingenting å si om du var en mannlig eller kvinnelig trener. Og det var veldig overraskende, forteller Ausland.
I stedet for å henge seg opp i trenerens kjønn, mener han løsningen ligger i å bygge grunnleggende kompetanse og å se hver enkelt utøver som et individ.
– Jeg tror nok de individuelle forskjellene er ganske mye større enn kjønnsforskjellene, sånn generelt, understreker idrettsforskeren.
Hør hele podcast-episoden i lenken under:
Forsker Grand Prix
Hva: En nasjonal formidlingskonkurranse der doktorgradsstipendiater – personer som tar en doktorgrad – får nøyaktig fire minutter til å engasjere publikum og fagdommere med sin forskning.
Historie: Konseptet ble hentet fra Danmark i 2009. Det startet opp i Norge i 2010 med Bergen, Trondheim og Stavanger i front.
Bedømmelse: Publikum i salen og et fagdommerpanel teller 50 prosent hver. Tre deltakere går videre til superfinalen.
Superfinalister 2026: Ådne Ausland (UiA), Anna-Luise Schönheit (UiB) og vinner Victoria Vinje-Jakobsen.
Formål: Å gi yngre forskere verdifull trening i å formidle kompleks kunnskap kort og forståelig til befolkningen.
