Prestrud hevder at CO2-stigning og global temperaturstigning viser god positiv korrelasjon. Dette er vi svært uenige i. Vi ser derimot klare tegn på at temperaturen primært styres av andre forhold enn CO2.
Ser vi på de siste 420 000 år viser målinger av iskjerner i Vostok, Antarktisk (1999) at endringer av temperaturen etterfølges av en CO2 endring 800-1100 år senere.
Dette er stikk i strid med hva Al Gore som fikk Nobelprisen, påstår i sin bok ”An Inconvenient Truth”. Det er med andre ord slik at når temperaturen går opp eller ned, så går atmosfærisk CO2 opp eller ned etter en lang tidsforsinkelse. Slik har det vært i 420 000 år og sannsynligvis lengre.
Ser vi på de siste 1000 år frem til 1850 så har atmosfærisk CO2 ligget på rundt 280 ppm. Den globale temperaturen har i denne perioden gått kraftig ned fra varmeperioden i middelalderen rundt år 1000 til det som kalles den lille istiden.
Men den atmosfæriske CO2 har ikke fulgt temperaturutviklingene i det hele tatt i denne perioden og ser ikke ut til å ha påvirket den globale temperaturen. Vi henviser her til Ole Humlums bok ”Det Ustyrlige Klima. Ekspertenes vei fra forskere til flagellanter” (2009) og til vårt tidligere innlegg på forskning.no.
Global temperatur følger ikke CO2-økningen
I følge IPCC har det vært en forholdsvis jevn økning av atmosfærisk CO2 fra 280 ppm i 1850 til 316 ppm i 1958. I løpet av disse årene har den globale temperaturen økt, men den går i perioden opp og ned og følger ikke den stødige økningen til CO2.
Fra mars 1958 er det foretatt faste målinger fra Mauna Loa som også IPCC refererer til. Målingene viser en jevn oppgang og var i januar 2012 på 393 ppm.
Pål Prestrud viser i sin artikkel til en figur på Ole Humlums nettside www.climate4you.com der utviklingen av atmosfærisk CO2 og global temperatur ved HadCRUT3 vises fra 1958 og frem til november 2011. Dataene i denne figuren er hentet fra offisielle databaser som hvem som helst har tilgang til og kan kontrollere.
Denne figuren viser også en lite intuitiv sammenheng mellom global temperatur og atmosfærisk CO2. Utviklingen er også analysert av Kjell Stordahl i innlegget på forskning.no Global temperatur og veksten i CO2-utslipp (2010).
Også i denne artikkelen er utviklingen delt opp i 3 perioder. To perioder uten vekst (1941 – 1977) og (2001 -2009) og en med sterk vekst (1978 – 1998). Det er interessant å merke seg at veksten i CO2-utslipp basert på kull, gass og olje tok seg kraftig opp i og etter siste verdenskrig, men likefullt økte ikke den globale temperaturen på 26 år! Det samme kan sies om mesteparten av 2000-tallet så langt.
Dette må bety at det er andre årsakssammenhenger som har mye større effekt enn endringer i atmosfærisk CO2.
For øvrig samsvarer heller ikke den årlige økningen i CO2-utslipp med den årlige økningen i atmosfærisk CO2. CO2-utslippene går kraftig og jevnt oppover, men økning i atmosfærisk CO2 hopper opp og ned. Samtidig er den årlige økningen av gigatonn CO2 i atmosfæren er mye mindre enn de årlige av CO2-uslipp i gigatonn.
Nærblikk på dataene
Når det gjelder Pål Prestruds kommentarer på at når de to tidsrekker (CO2 og global temperatur) generelt går oppover i en lengre periode må det være en klar korrelasjon, selv om tidsrekkene i markante intervaller går i helt motsatt retning, så bør det naturligvis foretas en nærmere analyse av data før en slik generell konklusjon kan trekkes. Underforstått i Prestrud’s kommentar er jo at CO2 styrer temperatur.
La oss derfor se litt nærmere på de dataene som Pål Prestrud omtaler.
Det er en klar sesongvariasjon i de atmosfæriske CO2 måledataene. For å undersøke sammenhengen mellom atmosfærisk CO2 og global temperatur er det derfor viktig å se på årlig endringer. Vi ser også her på HadCRUT3 data for global temperatur. Samtidig tas det med HadSST2 data for havtemperatur målt i havoverflaten.
Annonse
Figur 1 viser endringer i de tre tidsrekkene for de 30 siste årene.
Figur 1: Årlig temperaturendring global havtemperatur, global bakketemperatur og atmosfærisk CO2 desember 1981 – desember 2011. (Blått er havoverflatetemperatur, rødt er global bakketemperatur, grønt er CO2 mengde i atmosfæren). Vi ser at endring i havtemperatur(blått) kommer systematisk før endring i CO2 (grønt).
Denne figuren viser klart at endringer i global havtemperatur kommer litt før endringer i bakketemperatur og så etter ca 10 måneder kommer først endringene i CO2. Det ser klart ut til at det er havets temperatur som styrer de atmosfæriske CO2-endringene med en forsinkelse på 10 måneder. Med andre ord, også moderne måledata viser tydelig at det er temperatur som styrer CO2, og ikke omvendt.
Varmt hav frigjør CO2
Henrys lov angir likevektbetingelser blant annet for CO2 i vann. Når en flaske selters tas ut av et kjøleskap blir den varmere og det frigjøres CO2. Slik er det også med havet. Når havet varmes opp, frigjøres det CO2 og det er derfor endringer i global temperatur fører til endringer i CO2.
Figur 2 viser så estimerte korrelasjoner. Disse er beregnet ut fra at det er en forsinkelse på CO2, se figuren ovenfor. Vi undersøker forsinkelser på fra 0 til 18 måneder. Ved å gå inn på en forsinkelse på 10 måneder i figuren, så viser søylen cirka 40 prosent. Det betyr da det er 40 prosent korrelasjon mellom global temperatur og CO2 når CO2 måles 10 måneder etter global temperatur.
Figur 2: Korrelasjon i årsvekst mellom global temperatur (HadCRUT3) og atmosfærisk CO2 som funksjon av månedsforsinkelse på CO2, 1981 – 2011. Atmosfæriske CO2-endringer kommer typisk 10 måneder etter temperaturendringer. Det er derfor meget sannsynlig at det er temperaturendringene som får CO2 innholdet til å øke – ikke omvendt.
Samtidig viser figuren negative korrelasjoner dersom CO2 endrer seg tidligere enn den globale temperaturen. Ved å gå inn på -7 måneder i figuren, viser søylen cirka -29 prosent som da angir den negative korrelasjonen mellom global temperatur og CO2 når CO2 kommer 7 måneder før global temperatur. Dette betyr at økning av CO2 fører til nedgang i global temperatur i etterkant.
Vi har i tillegg laget en prognosemodell for endringer av atmosfærisk CO2 basert på endringer i global temperatur ved bruk av regresjonsanalyse. Den modellen som prognostiserer endring av CO2 10 måneder etter endring i global temperatur gir en korrelasjonskoeffisient på 40 prosent og gir da en forklaringsgrad på modellen på cirka 16 prosent. Prognosemodellen for atmosfærisk CO2 kan utvides ved å ta med månedlig produksjon av fossilt brensel (kull, olje og gass).
Da blir dette en svært bra prognosemodell atmosfærisk CO2, men fremdeles med endringer av global temperatur eller havtemperatur som den suverent viktigste forklaringsfaktoren.
