Ellestad har i sine innlegg hevdet at temperaturen i Arktis er den klart viktigste parameter og får støtte for dette i Prestruds svar 29.1.11.

Prestrud benytter begrepet grå litteratur og hevder at Ellestads referanse til russiske data og artikler, likeså artikler og bok fra Klyashtorin er av denne kategori. Av den grunn nedvurderes deres data og resultater.

Nå er det mye gode data i grå litteratur – faktisk svært mye. For det som kjennetegner de ypperste journaler er først og fremst at ideene er spesielt gode og at resultatene, ved adekvat forskning, bringer forskningsfronten et ”sprang” fremover.

Nå hender det, selv i gode journaler, at det er både dårlig metodikk og feil resultater til tross for fagfellevurdering, mens det er mange ordinære journaler som har korrekt gjennomført arbeid med gode resultater som også blir sitert, men som idemessig ikke alltid er i fremste linje. Og temperaturer i et område er kanskje ikke det ”hotteste” vitenskapelig selv om det er oppvarming.

Standard for publisering

Som kuriositet kan jo nevnes at en av de få norske nobelprisvinnere, Odd Hassel, publiserte sin artikkel ”Om cyclohexanets kjemi” i Tidsskrift for kjemi, bergvesen og metallurgi som vel da må karakteriseres som vitenskapelig mørkegrått.

Til sammenlikning ble M. Manns artikkel om ”Hockeykølla”, et faglig sett uakseptabelt arbeid og karakterisert som ”a shame for science”, publisert i en av de mest prestisjetunge journalene, Nature. Den har hatt så mange tvilsomme artikler innen klima at mange betegner den som grå ut i fra personlige vurderinger i likhet med Prestruds.

Klimaforskningen er så betent at den ikke bør være standard for publiseringsbetraktninger, men god publisering rent generelt bør sette standarden for klimaforskningen.

”Gråpubliserende” Klyashtorin var prosjektleder for FN-organet FAOs arbeid med naturlige klimavariasjoners betydning for primærnæringene, der resultater er hentet fra publikasjoner. Aleksandrovs arbeider er likeså fullt ut akseptert, sitert og bekreftet i andre artikler også av for eksempel Polyakov som Prestrud også refererer til. Så disse kan ikke avvises på formelt grunnlag.

Forstår Arktis gjennom russiske data

Faktisk så representerer russiske data en viktig inngang til å forstå Arktis. Stalins regime startet i slutten av 1920-årene innsamling av data formodentlig på grunn av den betydelige arktiske oppvarmingen som startet cirka 1915, og de lå langt foran andre land.

Det er derfor den norske regjering har innledet et samarbeid med Russland - for å få tilgang til deres store, adekvate datagrunnlag – ikke grå data. Og det er derfor skoleretningen om naturlige variasjoner som er meget ”datatung”, står sterkt i Russland.

Ellestad nevnte de russiske arbeidene primært for å bringe inn nye og supplerende resultater. Men hovedargumentene er jo fremdeles resultatene som ble omtalt i de to svarene til Prestrud: at originale data med lange tidsserier viser at Arktis var like varm som i dag; at GISS og andre data som Prestrud benytter, i betydelig grad bygger på ekstrapoleringer fra stasjoner lengre sør; at de nordiske land med havområder, fjerntliggende stasjoner i Europa og USA som helhet viser lik temperatur nå som i 1930-40-årene, og at oppvarmingshastigheten da var like store som i dag.

Arktis varm i 1930-årene

Prestrud skriver at Ellestad bringer inn nye momenter i sitt siste svar. Det får være opp til folk å bedømme det ved å sammenligne Prestruds tema med Ellestads svar. Men Prestrud berører med referanse til en nettopp utkommet publikasjon, vårt hovedanliggende om at oppvarmingen i Arktis skyldes innstrømning av varmt vann. Dette synet deler vi full ut. Men dette er ikke noe nytt fenomen. Tilbake i tid finnes en rekke beretninger om varm Arktis blant annet illustrert ved følgende sitat:

-“It will, without doubt, have come to your Lordship’s knowledge that a considerable change of climate, inexplicable at present to us, must have taken place in the Circumpolar Regions, by which the severity of the cold that has for centuries past enclosed the seas in the high northern latitudes in an impenetrable barrier of ice, has been during the last two years greatly abated. This affords ample proof that new sources of warmth have been opened, and give us leave to hope that the Arctic Seas may at this time be more accessible than they have been for centuries past, and that discoveries may now be made in them, not only interesting to the advancement of science, but also to the future intercourse of mankind and the commerce of distant nations.” Sir Joseph Banks, President of the Royal Society, on 20 November 1817 to their Lordships of the Admiralty.

Der vises til isreduksjon i de foregående 2 år, hvorav ett (1816) enda var det berømte ”året uten sommer”, hvor den globale temperatur sank 0.4–0.7 °C. Årsaken til temperaturfaldet var blant annet det gigantiske Tambora vulkanutbrudd i 1815. Den arktiske isreduksjon den gang skyldtes med andre ord neppe lufttemperaturen, men havtemperatur.

Varmt vann og vind

Det var ikke første gang at dette bemerkedes. Utsendt av Admiralitetet ledet Mr. Skoresky allerede i 1806 en ekspedisjon som fra Norskehavet kom høyere enn 81 grader nord. Og det var store isoppbrudd fra Grønland i 1815. Det interessante med disse forhold er at dette skjedde over 10-20 år under Dalton-minimumet (lite solflekker) da det var svært kaldt i Europa og andre steder. Det støtter forklaringen om at tilførsel av varmt vann med eventuelt tillegg av vind er den dominerende årsak til oppvarmning i Arktis.

Prestrud skriver at temperaturen i Arktis øker raskere enn andre steder. Dette er interessant. For det første fordi temperaturen generelt i Arktis igjen synes å være nedadgående fra omkring 2006. Ismengden er økt betydelig i store områder ved en dobling av tykkelsen ifølge ”US Navy Polar Ice Prediction System”. Innledningen til den neste kalde fase synes å ha markert seg.

Dessuten har vi kontrasten til Antarktis, hvor temperaturen har sett uendrede eller litt lavere temperatur over de siste 30 år. Hvis temperaturstigningen i Arktis skyldes CO2, måtte forventes samtidig utvikling i Antarktis. Med naturlige variasjoner kan forskjellige regioner være ute av fase med hverandre, hvorfor de to polene ikke trenger å ha samme utvikling.

Alt i alt tyder temperaturendringer ved de to polene på at utviklingen hovedsagelig er resultat av naturlige variasjoner. En vippepunktsmekanisme gjennom Atlanterhavsstrømmen med de to poler i motfase, er en god forklaring.

Avgrensningen av Arktis

Prestrud mener at Arktis er varmere nå enn i 1930-40-årene, mens vi mener at temperaturen nå stort sett er på samme nivå som tidligere. Vi mistenker at uoverensstemmelsen ikke kun går på hvilke datatyper man tar utgangspunkt i, men også på noe langt mer fundamentalt: Avgrensningen av Arktis.

Vi følger den klassiske definisjon og anser Arktis som omfattende Polhavet med omliggende landområder, stort sett avgrenset ved 10 grader juli-isotermen.

Vi formoder at Prestrud medtar store arealer lengre mot sør, inntil 60 grader nord, det vil si inntil Tryvannet i Nordmarka ved Oslo. Vi mener at grensen går lengre mot nord. Det gjør naturligvis en forskjell.