Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges geologiske undersøkelse - les mer.
Forskerne har gravd grøfter ved Juŋkorajeaggi, to km nord for Masi/Máze. Vegen E45, som går fra Alta til Kautokeino, skimtes i bakgrunnen. Aldersdatering av deformert torv viser at forkastningen og det store jordskjelvet er yngre enn 500 år.(Foto: NGU)
Finnmark har hatt kraftige jordskjelv før. Neste gang kan det bli mer alvorlig
Finnmark er i dag mye tettere befolket enn for 500 år siden. Med en styrke på henholdsvis 6,9 og 6,8 på Richters skala har Finnmark opplevd to kraftige jordskjelv etter år 1500.
Bruddet i jordskorpen, forkastningen Stuoragurra, ble satt i bevegelse igjen av et kraftig jordskjelv for bare noen hundre år siden. Det viser omfattende forskning og flere års feltarbeid midt inne på Finnmarksvidda.
Stuoragurraforkastningen er en nær ni mil lang og opptil syv meter høy forkastning i Masi på Finnmarksvidda. Det er midt inne på vidda mellom Alta, Kauotokeino og Karasjok.
Dette er Norges største såkalte aktive forkastning. Det betyr at jordskorper møtes langs en bruddsone, en forkastning, og beveger seg.
Stuoragurra består av Máze-forkastningen i sørvest og Iešjávri-forkastningen mot nordøst.
Gravd
i forkastningen
Inntil for bare noen få år tilbake trodde geologene at dette skjedde rett etter
siste istid da landskapet gradvis ble kvitt tyngden av den store iskappen.
– Ja, vi trodde at Stuoragurra-forkastningen ble aktivert
rett etter istiden. Nå har vi arbeidet på Finnmarksvidda noen uker gjennom seks feltsesonger. Vi har bokstavelig talt gravd oss ned i forkastningen på til
sammen elleve steder, tatt prøver, datert materialet og beregnet størrelsen på
skjelvene. Resultatet nå er at jordskjelvene bare er noen hundre år gamle, sier
forsker Lars Olsen ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).
Han har gjort arbeidet sammen med kollega Odleiv
Olesen.
Flere
skred registrert
Den overraskende unge alderen på disse jordskjelvene har ledet forskerne til å
vurdere behovet for grundigere geologiske undersøkelser i landsdelen.
– Dersom det oppstår nye kraftige jordskjelv, kan det ha betydelige
konsekvenser i et område som nå er tettere befolket enn for 500 år siden. For
eksempel kan dette utløse forskjellige typer skred, mener Odleiv Olesen.
Forskerne har registrert mer enn 60
moreneskred, fem fjellskredavsetninger og to ustabile fjellpartier mindre enn
20 kilometer fra de unge forkastningene på Finnmarksvidda. Etter alt å dømme har det
vært flere mindre jordskjelv i området også tidligere.
Forskerne har også forsøkt i finne skriftlige kilder som
kan kaste lys over skjelvene i nord.
– Vi har ikke lykkes i det. Kanskje fordi
det ikke finnes. Finnmarksvidda var sparsomt befolket og det var 15 mil til
fiskelandsbyene på Sørøya og Magerøya på vestkysten. Mye arkivmateriale fra
1500-tallet i Norge gikk også tapt i flere branner på Akershus festning,
forteller Odleiv Olesen.
Sverige
og Finland
– Kanskje var det også slik at et jordskjelv kunne bli forvekslet med uvær og
kraftig stormer på kysten, anslår forskerne.
Det eldste kjente jordskjelvet
på Nordkalotten stammer fra Nord-Sverige i 1497. Det kunne angivelig
føles over store deler av Sverige.
Sommeren 1626 ble det registrert et stort
jordskjelv i Nord-Finland, sør for Kvitsjøen og på Kolahalvøya.
En
forkastning er en struktur som dannes i jordskorpen ved at en del av skorpen
beveger seg i forhold til en annen langs en bruddsone i berget. Bevegelsen
utløses gjerne som et jordskjelv etter en periode med oppbygging av sterke
spenninger i berget.
Strukturene
i Stuoragurra-forkastningen viser at dette er hva geologene kaller
reversforkastninger. I slike tilfeller presser de ulike delene av berget i
jordskorpen mot hverandre, før spenningen blir utløst og den ene siden
kan forskyve seg oppover flere meter.
Ved
store forskyvninger blir det ikke plass til forkastningen inne i jordskorpa. Ved
en styrke på mer enn 6 på Richters skala, kommer forkastningen ut som en skrent
på overflaten, eller den kan fortsette ned i mantelen under skorpen. Lengden,
høyden og vinkelen på forkastningen blir brukt til å beregne styrken på
skjelvet.
Aldersdateringer
gjøres med C14-datering av deformert torv inne i forkastningsskrentene. De mest
pålitelige resultatene kommer fra deformasjoner av opptil 2,5 meter tykke
torvmyrer. Et cirka 15 centimeter tykt uforstyrret torvlag på toppen av den deformerte
torva bekrefter at forkastningene (og skjelvene) skjedde for noen hundre år
siden.