Denne artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet - les mer.

Tekstilene i plast fører til enorme miljøproblemer. Det eneste som nytter, er færre klær i omløp, mener forskere.
Tekstilene i plast fører til enorme miljøproblemer. Det eneste som nytter, er færre klær i omløp, mener forskere.

Ingen vil slutte med plast i klær

Forbrukerne får skylda, men det er klesindustrien som må ta regningen for søppelbergene med syntetiske klær, mener forskere.

Vi har alle hørt om elefanten i rommet. Men hva hvis den er laget av plast, og gjemmer seg i klærne våre?

De siste tiårene har produksjonen av syntetiske klær i plast eksplodert. Veksten er ventet å fortsette. Mengden klær i naturmaterialer, som bomull, ull, silke og lin, har stått nesten stille i samme periode.

Tekstilene i plast fører til enorme miljøproblemer. Utslipp av mikroplast og kjemikalier forurenser vann, hav og jord. Avfallet fra de avlagte klærne våre blir til enorme søppelberg i land med dårlig avfallshåndtering.

Lisbeth Løvbak Berg har gått gjennom strategiene til en rekke myndigheter, bransjeorganisasjoner og kleskjeder.
Lisbeth Løvbak Berg har gått gjennom strategiene til en rekke myndigheter, bransjeorganisasjoner og kleskjeder.

Strategier om bærekraft

– Skylda blir ofte lagt på forbrukerne, fordi vi både kjøper og ønsker oss stadig nye klær. Gjennom dette arbeidet vil vi ansvarliggjøre myndigheter og produsenter, sier Lisbeth Løvbak Berg ved SIFO.

Sammen med professor Ingun Grimstad Klepp og flere andre forskere har Berg gått gjennom strategiene til myndigheter, bransjeorganisasjoner og kleskjeder. Målet har vært å få kunnskap om hvordan de ulike aktørene i klesbransjen forholder seg til en stadig økende mengde syntetiske tekstiler på markedet.

Det er teknologien som gjør at plast kan bli til klær, som står bak den enorme økningen i mengden klær på markedet. Syntetiske klær er billige å produsere, lette å frakte kloden rundt og gir enorm fortjeneste i en trendsulten verden. «Plastelefanten», kaller forskerne denne veksten i syntetiske tekstiler. Det er en vekst alle vet at er der, men som få er villige til å gjøre noe med.

Ingen tiltak for å bekjempe plast

Det gjøres lite for å redusere plastbruken i tekstiler, og så godt som ingenting hos merkevarene eller bransjeorganisasjonene, viser rapporten.

Ingen presenterer klare, direkte tiltak for å stoppe plastifisering, selv om noen av de offentlige beslutningstakerne indirekte inkluderer et slikt mål. Da er det snakk om et ønske om å erstatte fossile råvarer, altså plast, med andre materialer, for eksempel bioplast.

Hverken kleskjedene eller bransjeorganisasjonen tar med strategier for å få ned det stadig økende volumet av syntetiske klær.

– De overser eller vil ikke se problemet, altså en typisk elefant i rommet, sier Berg.

Resirkuleres uten forskjell

Kleskjedene har riktignok blitt bevisste på å vise at de tar miljøet på alvor. De tilbyr gjenbruk, gjensalg og teknologier for å gi mindre mikrofiberutslipp. Noen stiller med reparasjonssett, andre tilbyr for eksempel poser til klesvask for å hindre spredning av mikroplast.

En av løsningene klesprodusentene kommer opp med, er resirkulerte plastfibre. I butikkstativene er det kort avstand mellom klesplagg merket «resirkulert polyester» eller lignende. Ofte består dette materialet av plastflasker som er gjort om til tekstilfibre. Og «resirkulert» høres jo bra ut?

– Problemet er at den resirkulerte plasten også blir til mikroplast, så denne løsningen gjør ingen forskjell for miljøproblemet, sier Berg.

Kritiserer myndighetene

Heller ikke myndighetene gjør nok for å hindre at plast kommer i tekstiler, mener forskerne, selv om det er mye godt arbeid på gang.

Økodesigndirektivet fra EU skal fremme mer sirkulære forretningsmodeller, blant annet ved å styrke reparasjon og gjenbruk. Det er også en produsentansvarsordning på gang. Den omtales gjerne som EPR – Extended Producer Responsibility. Ordningen vil pålegge produsentene å ta hånd om klesavfallet vårt når vi er ferdige med å bruke et plagg – kort sagt: ta ansvar for et plagg fra det lages til det er kastet.

I Norge fikk Klima- og miljødepartementet nylig overrakt en rapport fra et utvalg som har utforsket hvordan utvidet produsentansvar kan foregå på norsk.  

– Det er flere ting som gir håp, sier Berg. Hun nevner bedre avfallshåndtering, utvikling av tekstiler som ikke er laget fra plastflasker og tekstilresirkulering.

– Men de kunne også ha lagt mer vekt på å bruke de lokale naturfibrene vi har, både i Norge og i EU, sier hun.

Det eneste som nytter

Forskerne mener likevel at hverken myndigheter eller bransje går langt nok i å minske volumene med syntetiske klær. Det er bare én ting som virkelig nytter for å få ned miljøbelastningen fra klesforbruket vårt, og det er å få ned volumene, mener de.

Gjennom forslaget om et målrettet produsentansvar – Targeted Producer Responsibility, TPR – vil SIFO at de som produserer klær med mye plast, skal betale mest. Målet er å redusere mengden plast i klærne. Dette vil blant annet kunne måles ved å se på hvor lenge plagg fra ulike kleskjeder er i bruk i gjennomsnitt.

Reparasjon tar for lang tid

– Det er ingenting i bedrifters eller myndigheters strategier som omtaler reduksjon, sier Berg.

– Tanken bak strategiene om reparasjon er at dette på sikt vil redusere klesforbruket og dermed også produksjonen. Problemet er at det vil ta for lang tid i forhold til hvor alvorlige miljøproblemene er.

Hele problemstillingen må snus på hodet, mener hun.

– Hadde det vært færre plagg i omløp, hadde vi måttet reparere dem. Vi hadde ikke hatt noe valg. Vi er vant til vekst og til å bruke av planetens ressurser. Det er ikke lett å tenke annerledes i en vekstøkonomi, sier hun.

Referanse:

Ingun Grimstad Klepp, Lisbeth Løvbak Berg mfl.: The plastic elephant. Overproduction and synthetic fibres in sustainable textile strategies. SIFO-rapport nr. 5-2023.

Powered by Labrador CMS