Er det noen bra damer hææææææææær? Den lille pendelklokkefuglen skriker like høyt som en tuba. (Foto: Anselmo d'Affonseca)
Denne fuglen skriker høyest i verden
Den lille pendelklokkefuglen i Amazonas knuser alle rekorder for høylytt flørting.
Man skulle tro det var utseende han satset på.
Pendelklokkefuglhannen (Procnias albus) har nemlig en svært iøynefallende, hvitflekket pyntetråd dinglende fra nebbet.
Men nå viser altså nye målinger at det er beljing som er fuglens trumfkort.
Det underlige, sirenelignende skriket til denne kvartkilos fjærdotten er kraftigere enn ei togfløyte og helt på høyde med et mektig tuba-støt.
Det er faktisk vanskelig å forklare hvor høyt denne fuglen plystrer, mener forskerne Jeffrey Podos og Mario Cohn-Haft ifølge en pressemelding fra University of Massachusetts at Amherst.
De to, som altså står bak de nye opptakene, mener skriket til pendelklokkefuglen er den aller høyeste fuglelyden som noensinne er registrert, tre ganger så høy som sølvmedaljevinneren, Stentorpihaen.
Brøler til kjæresten
Dyr som skriker og skråler er selvfølgelig ikke uvanlig. Bare tenk på brøleaper og ulver.
Men vanligvis pleier det jo å være slik at dyra bruker utestemmen til å rope til hverandre i terrenget, mens de demper seg litt når de skal koseprate med venner og potensielle kjærester. Her skiller imidlertid pendelklokkefuglen seg ut.
Når det dukker opp ei interessert dame en meter eller tre unna, legger hannen vekk alle hemninger. Da er det kun tuba-bærtet som gjelder. I innspurten snur han seg dramatisk mot damebesøket, og blåser finalen rett i fleisen på henne.
– Vi skulle gjerne ha visst hvorfor hunnene er villige til å sitte så nær hannene når de synger så høyt, sier Podos ifølge pressemeldingen.
Kanskje de vil se ham på nært hold, til tross for at spetakkelet er høyt nok til å gi hørselskader?
Seksuell seleksjon
Her er det trolig snakk om tilpasninger og avveiinger for begge kjønn, tror forskerne.
Den ekstremt høye stemmen er antagelig et resultat av seksuell seleksjon, mener de. Det betyr at hunnene på ett eller annet tidspunkt har begynt å foretrekke høylytte hanner. Bråkebøttene får følgelig flere avkom enn de stillfarne, og slik favoriseres gener for stadig høyere skrikestemmer.
Men volumet koster. Så kraftige skrik krever sin pust, så elskovssangen blir i virkeligheten ikke stort mer enn et kort tut. Kanskje dagens pendelklokkehanner har nådd så langt det er mulig når det gjelder høy stemme.
Og damene, på sin side, har muligens utviklet teknikker for å holde ut flørtinga uten å bli døv?
Referanse:
Jeffrey Podos & Mario Cohn-Haft, Extremely loud mating songs at close range in white bellbirds, Current Biology, oktober 2019. Sammendrag.
