Hva får en ung lovende vitenskapshistoriker fra metropolen New York å komme til lille Norge og slå seg ned her? Det var verken en spesielt vennlig mottagelse eller strålende forskningsmuligheter - det var noe så enkelt som måten solen fikk nysnøen på grantrærne i Nordmarka til å glitre så vakkert, som gjorde at Robert Marc Friedman er blitt noe så sjelden som en New Yorker i Norge.

Han hadde reist hit i 1974 for å gjøre research til sitt doktorgradsarbeid om grunnleggeren av den moderne meteorologi, Vilhelm Bjerknes.

- Tenk for en eksotisk opplevelse det var for en kar oppvokst i Brooklyn å gå på ski gjennom Nordmarka. Så da jeg etter mitt første opphold var tilbake og gikk omkring i asfalt og eksos kunne jeg bare ikke glemme det bildet, sier den etter hvert helt skifrelste amerikaneren på sitt syngende norsk-amerikansk.

Han returnerte så snart han fikk muligheten og Robert Marc Friedmans tilknytning til Norge og Skandinavia har vart ved siden da. Bortsett fra en periode som professor i California på 1990-tallet, har han bodd og arbeidet her mesteparten av sin karriere. Han har forsket på flere sentrale norske vitenskapsmenn og vært opptatt av viktige nordiske fagfelt som meteorologi og polarforskning. Han er for tiden ansatt som professor i vitenskapshistorie ved Universitetet i Oslo. Nå er han aktuell med en svært kritisk studie av Nobelprisens tidligste historie som presenteres i boken The Politics of Excellence.

10 års arbeid

Boken er den første omfattende kritiske studie av beslutningsprosessen bak Nobelprisen i fysikk og kjemi. Den er basert på det enorme kildematerialet i de svenske nobelarkivene som ble tilgjengelig for forskere først i 1974. Friedman begynte sitt arbeid i 1981. Avbrutt av andre prosjekter og forpliktelser har han viet godt over ti år til denne studien.

Dette grundige dypdykket har resultert i en bok som for første gang forteller historien om hva som har foregått bak kulissene i de svenske nobelkomitéene og Den kungliga svenska vetenskapsakademien under første halvdel av 1900-tallet. Det er også en nådeløs avsløring av hvordan svensk provinsialisme, komitémedlemmenes egeninteresser, politikk og ulike tilfeldigheter viser seg å ligge bak mange av den høyt respekterte nobelinstitusjonens avgjørelser.

Som ikon, myte og rituale har Nobelprisen svært solid status. Allikevel har realitetene bak nominasjonene, evalueringen og utvelgelsen av prisvinnerne vært hemmelig og tilslørt. Boken min bryter illusjonen om Nobelprisen som en upartisk, objektiv kroning av de “beste” innen fysikk og kjemi, sier Robert Marc Friedman.

Nobelrealisme

Utdannet i 1960-og 1970-åras radikale klima i USA ble Friedman tidlig trent til ikke å respektere institusjoner og autoriteter før de har gjort seg fortjent til det. Denne innstillingen har kommet godt med i arbeidet med nobelprishistorien. For det finnes knapt nok noen institusjon i vitenskapens verden som er omgitt av mer høytidelig tyngde og ærefull patos enn denne prisen. Det er nettopp en av grunnene til dens status som den høyeste utmerkelsen en naturvitenskapsmann kan motta. Det var denne glitrende medaljen Friedman satte seg fore å snu og finne baksiden av da han fikk tilgang til arkivene. Det viste seg rask å være en gullgruve å grave i for en kritisk innstilt historiker.

- For Friedman har alltid vært opptatt av å avmystifisere vitenskap og forskning. Han vil vise at vitenskap ikke er urokkelige autoriteter, men menneskeskapt virksomhet påvirket av tilfeldigheter, personligheter og kultur. Denne trangen til å gå til bunns for å forstå hvordan vitenskap utvikler seg som sosial og kulturel institusjon har vært en viktig motivasjon i arbeidet med The Politics of Excellence. Han mener at gjennom å studere den symboltunge nobelprisen, kunne han også si noe om hvordan moderne vitenskap fungerer. Boken er skrevet med en stor kjærlighet og respekt for vitenskap - men er svært kritisk til visse verdier og kulturer som er blitt mer og mer toneangivende i moderne vitenskap.

Ikke alle har vært like begeistret for Friedmans kritiske undersøkelser. Selv om boken har fått god mottakelse og har blitt omtalt som startpunktet for en ny “nobelrealisme” har det falt mange, kanskje særlig i Sverige, tungt for brystet at en amerikansk historiker har pirket borti denne skandinaviske stolthet. Friedman har for eksempel aldri blitt invitert til dialog med nobelinstitusjonene i Sverige.

- Jeg hadde håpet det var mer interesse i Sverige for å diskutere dette åpent, sier han lakonisk.

Lite imponert

Men det overrasker egentlig ikke, for etter flere tiår i Skandinavia er han vant til å bli møtt med en viss tilbakeholdenhet. Han mener litt av forklaringen på dette ligger i den skandinaviske universitetskulturen, som han ikke er veldig imponert over. Han legger ikke skjul på at han er skuffet over måten en professor blir tatt vare på her til lands, både som forsker og menneske.

- Da de ønsket meg over til California, fikk jeg brev fra både rektor, dekan og kolleger om hva de hadde å tilby, hva de mente jeg hadde å gi og hvorfor jeg burde velge dem. Jeg fikk informasjon tilsendt med alt jeg trengte å vite og følte meg virkelig ønsket. Da jeg begynte ved Universitetet i Oslo fikk jeg et lite formular i hånden med navnet mitt - stavet feil - lønnstrinn og et stempel, forteller han for å illustrere forskjellen mellom hvordan en dyktig forsker blir behandlet i USA og Norge.

For selv om han også ser ulempene i det enorme prestasjonspresset en opplever ved de amerikanske universitetene, mener han en professor ved et norsk universitet får alt for lite både oppmuntring og forventninger rettet mot seg.

Jobber for forandring

- Det er mye positivt og negativt med begge systemer. Men jeg synes det er feil å tro man kan, eller skulle ha som mål å forandre for eksempel Universitetet i Oslo til et amerikansk universitet. Det er mye bedre å forsøke å forstå hvordan og hvorfor UiO er blitt UiO og fra slik innsikt finne måter å ta imot nye impulser og å bygge videre på det vi har, sier Friedman.

Som nå har fått i oppgave å arbeide med å forbedre og forandre forskerutdanningen ved det Historisk-filosofiske fakultet.

- Jeg synes det som begynner å skje ved UiO er svært lovende. Det finnes folk som er villige til å forandre. Målet er å bevare det som er bra - og forbedre det som antageligvis burde forkastes. Det krever tid og mot å utvikle en ny universitetskultur, særlig fordi man er nødt til å bygge på en eksisterende kultur. HF-fakultets nye forskerutdanningsprogram er et viktig og spennende tiltak. Men det er også en vanskelig oppgave, nettopp på grunn av gamle holdninger og tradisjoner om doktorgradsavhandlingen som en ensom “manndomsprøve”.

Samfunn former forskning

Det skinner gjennom at Robert Marc Friedmans amerikansk bakgrunn og tenkemåte ikke helt går sammen med vår skandinaviske enhetskultur. Han føler seg nok litt som en outsider der han sitter i Niels Henrik Abels hus på Blindern. Men det virker ikke å plage ham særlig, det å være annerledes ikke noen ny opplevelse for amerikaneren.

- Jeg husker godt de rare blikkene jeg fikk da jeg kom til 70-tallets Blindern og tiltalte medstudentene med “De” slik jeg hadde lært av det gammelmodige kassettkurset i norsk jeg hadde lært språket fra.

Heldigvis fikk han snart en god venn i Oslo som lærte ham det mest elementære; å drikke øl og gå på ski. Aktiviteter han bedrev flittig mens han jobbet med doktorarbeidet sitt om grunnleggeren av den moderne meteorologi Vilhelm Bjerknes. Som vitenskapshistoriker interesserte Robert Marc Friedman den gang seg for hvordan vitenskap utvikler seg i samspill med samfunn og kultur. Det var derfor han begynte å studere fremveksten av den moderne meteorologien.

- På begynnelsen av 1900-tallet ble behovet for en mer eksakt værvarsling stort fordi det moderne samfunn var i rivende utvikling. Både på grunn av effektivisering av næringer som fiskeri og landbruk, og på grunn av første verdenskrig og den gryende utvikling av luftfarten ble meteorologien viktig. Bjerknes forstod behovet for å utvikle en ny slags vitenskap om været, sier Friedman.

Doktorarbeidet var derfor også en studie av hvordan samfunnsendringer påvirker utviklingen av ulike vitenskapelige fagdisipliner. Boken ble svært godt mottatt, den har fått flere priser og takket være en skitur og en gammel drøm hos den mangfoldige professoren ble historien om Vilhelm Bjerknes også film!

Forskning som film

- Som undergraduate ved New York University studerte jeg drama ved siden av realfag og drømte - som en million andre i New York - om å slå gjennom som dramatiker. Jeg skjønte jo at det var svært vanskelig og valgte en sikrere utdanning. Men så, på en skitur en gang møtte jeg en kar jeg ga noen smøretips. Det viste seg å være Harald Tusberg og det møtet resulterte i at jeg skrev et timelangt fjernsynsdrama om Vilhelm Bjerknes som ble sendt på NRK 1. juledag 1982.

Friedman har alltid vært opptatt av kunnskapsformidling og har ikke vært redd for å gå utradisjonelle veier - nå sist til scenen. For ikke overraskende har han funnet mye dramatisk potensiale i nobelhistorien. Han er nettopp ferdig med et skuespill med utgangspunkt i historien om Lise Meitner. En kvinnelig fysiker som var med å oppdage kjernespalting i uranatomet, men som ble grovt forbigått både av sine kolleger og av Vetenskapskademien da Nobelprisen for denne epokegjørende oppdagelse ble behandlet. Stykket skal settes opp i Göteborg i slutten april og i bearbeidet form antakeligvis også til høsten.

Men den kreative professoren har ikke tenkt å gi seg med det. Nå har han planer om å skrive et filmmanus om Albert Einstein og den fascinerende historien om hvordan den store fysikeren nesten ikke fikk noen nobelpris - fordi medlemmene i Vetenskapsakademien ikke forsto seg på relativitetsteorien!