Moskusfe får ikke ha rumpene sine i fred for forskerne.

I en ny studie har danske forskere brukt en hår-analysemetode som kan avsløre hva disse dyrene har spist i mange år tilbake i tid.

Og ja, hårene de har analysert stammer fra moskusenes bakdel. Det er det en god grunn til, og den kommer vi tilbake til.

Forskerne har analysert hår fra ti grønlandske moskuser. De har funnet ut at dyrenes kosthold kan kobles direkte sammen med omgivelsene deres. I tillegg kan analysene si noe om hvor mange kalver som vil bli født året etter.

Studien er interessant av flere grunner, mener hovedforfatter Jesper Bruun Mosbacher som tar doktorgraden ved Institut for Bioscience – Arktisk forskningssenter på Aarhus Universitet.

– Fordi det handler om moskusen, en nøkkelart i Arktis som vi vet overraskende lite om, fordi vi bruker en ny metode som hittil ikke har blitt brukt på denne måten før og fordi vi kan bruke den til å overvåke bestander på steder der vi ikke er til stede så ofte, sier han.

Førsteamanuensis ved University of Calgary, Susan Kutz, er begeistret. Hun har ikke vært med i prosjektet selv.

– Det er en veldig god studie som gir oss et ekstremt nyttig verktøy for å overvåke moskusenes helse.

– Jeg kommer helt sikkert til å bruke denne teknikken i mitt eget arbeid, sier Kutz, som jobber med et helseprosjekt for moskus i Canada.

Dårlig kunnskap om bestandenes størrelser og tilstand

Moskusen i Norge ble hentet fra Grønland og var tilpasset et miljø med få sykdommer og parasitter. Dyrene på Dovre er derfor lite motstandsdyktige mot sykdommer som kan smitte fra husdyr, villrein og annet hjortevilt.

I de siste årene har vært flere sykdomsutbrudd av munnskurv og lungebetennelse. Særlig unge dyr blir rammet av sykdom, og en stor andel av kalvene har dødd, ifølge nettsiden miljostatus.no.

I Norge har vi omtrent 210 moskuser, og bestanden har sunket noe siden 2010.

Vi finner moskusfe i naturen i Alaska, Canada og Russland også.

Som helhet er ikke moskusen truet, men det er nødvendig å skille mellom bestandene – selv innad på Grønland, ifølge Mosbacher.

– Vestkysten er relativt varm og har en frodig vegetasjon. Her ble det satt ut 27 moskuser mellom 1962 og 1965. Etter det har bestanden eksplodert.

– I dag har vi mistet oversikten over hvor mange de er, men anslaget er opptil 25 000 individer. På østkysten, derimot, lever den naturlige bestanden. Ingen vet hvor mange de er.

Det siste estimatet er fra 1990, da det ble anslått at det var mellom 2900 og 4600 moskuser ved Wollaston Forland.

Felles for alle bestandene er at forskerne har en veldig begrenset oversikt over dem, ifølge Mosbacher.

– Vi vet lokalt fra Zackenberg at bestanden steg fra 1990-tallet og fram til 2007, da den begynte å falle drastisk.

Måler matinntak i dyrenes hårvekst

Egentlig er det i forbindelse med et helt annet moskusprosjekt på Grønland – et samarbeid med København Zoo – at Mosbacher har fått adgang til prøver av moskushår.

I dette andre prosjektet fanger og bedøver danske forskere moskus for å kunne sette GPS-sendere på dem og følge ferden deres rundt i landet.

Mosbacher har benyttet muligheten til å få prøver av blod, avføring, vev, bakterier og virus – og altså hår.

Med hårene for hånden har han og kollegene kunnet analysere innholdet av det som kalles stabile isotoper.

En isotop er en utgave av et grunnstoff, og det finnes flere forskjellige isotoper av samme grunnstoff.

At en isotop er stabil, innebærer at den ikke er radioaktiv.

Den maten vi – og moskuser – spiser, setter spor i form av bestemte isotopnivåer i tenner, negler og hår.

For mennesker tilsvarer én centimeter av håret vårt til cirka én måned av livet vårt.

For moskuser er regnestykket litt, men ikke veldig, annerledes.

Med moskushåret fikk forskerne en tidsserie over dyrenes matinntak de siste 2,5 årene.

Drektige moskuser ekstremt avhengige av fettlager

Analysemetoden er ikke ny, men det er første gang den blir brukt på moskus.

Det dyrene spiser avspeiles i håret. Ved å se på isotop-nivåene kunne forskerne regne seg frem til hva slags mat dyrene har spist når det har vært lite mat, og de derfor har vært nødt til å bruke mye av kroppens fettlagre.

Det er spesielt interessant, fordi vi vet at ville moskuser er ekstremt avhengige av fettlagrene sine når de er drektige, ifølge Mosbacher.

– Vi kunne se at hver gang klimaet omkring dem endret seg, endret maten deres seg også. Vi fant ut at det var mulig å si noe om hva dyrene hadde spist i helt ned til ni dagers intervaller, og det var over all forventning, sier han og fortsetter:

– Mest interessant var det at de vintrene da det var mye snø, har dyrene sultet og forbrent fett.

– Fordi moskusen er et dyr som lever i så ekstreme områder er de veldig avhengige av gode nok kroppsressurser til å kunne overleve og til å produsere kalver.

Hva skjer når klimaet endrer seg?

Analyseverktøyet kan også brukes hvis forskere vil forsøke å spå klimaendringer i fremtiden, mener Mosbacher.

– I et område som forandres dobbelt så raskt som andre økosystemer og med synkende bestandstørrelser, prøver studien vår å forstå hvordan klimaet påvirker moskusenes mathistorie.

– Å forstå koblingen mellom miljøet og maten har stor verdi, for da kan vi begynne å forstå hva som vil skje i takt med at klimaet endrer seg, sier han.

– En av konsekvensene ved klimaendringer i Arktis er faktisk mer nedbør, og mesteparten kommer i vinterperioden slik at det faller som snø.

Nettopp vintrene med mye snø ser ut til å være en negativ faktor for antallet kalver året etter, fastslår det nye studien.

Kombinert med den nye kunnskapen fra moskushårene gir det et bilde av at det i snørike vintre blir vanskeligere for dyrene å få tilgang på mat.

Derfor kommer mer snø antagelig til å bety en enda større nedgang i bestandene.

Viktig å vite hvordan moskusen klarer seg om vinteren

I den nye studien har forskerne klart å finne ut hva moskusene har spist i løpet av snaue tre år.

Nå har Mosbacher og kollegene hans begynt å analysere nye hårprøver, forhåpentligvis slik at de kan bygge ut tidsperioden.

Dermed håper han at koblingen mellom klimaet og antallet kalver året etter kan bli enda sterkere.

– Det er spesielt viktig å få et innblikk i hvordan de klarer seg om vinteren, siden vi ikke selv kan være fysisk til stede i Zackenberg fra november til mai.

– Etter 20 års overvåking ved Zackenberg vet vi mye om moskus om sommeren, men stort sett ingenting om vinteraktiviteten deres.

– Det er blant annet derfor vi startet prosjektet med GPS-halsbåndene – for å få kunnskap om hvordan moskusen klarer seg om vinteren og hva som påvirker dem.

– Håranalysene gir oss enda et redskap, sier Mosbacher.

Og hvorfor er det nettopp fra rumpehårene til moskusen av forskerne vil hente kunnskap?

Av den enkle grunn at det er der hårene på dyret blir lengste. Jo lengre hår, jo lengre tidsserie kan forskerne få fram

Dessuten vokser hårene på rumpa kontinuerlig året rundt og gir derfor det mest representative bildet av dyrets matinntak gjennom et helt år.

– Vi foreslår i studien at forskere ved hjelp av dekkhårene på bakdelen til moskusen kan analysere hvordan miljøet har påvirket maten, spesielt vintermaten og dermed kroppstilstanden – og dermed kalveproduksjonen.