Johnsen får trolig mer møkk under neglene enn de fleste av sine kolleger. Hun er sivilingeniør i uorganisk analytisk miljøkjemi. Siden 2012 har hun jobbet med forurensning i skyte- og øvingsfelt, og utslipp fra våpen og ammunisjon ved Forsvarets forskningsinstitutt.

I 2017 dro hun til nedlagte Melbu skyte- og øvingsfelt i Nordland for å lære mer om hvordan dyrene som beiter der, har det.

Hun ønsket å finne ut om dyr som beiter i skytefelt kan bli forgiftet. Norske skytefelt er stort sett åpne for beitedyr. Da er det viktig å vite om dyrene får i seg kobber eller bly fra ammunisjonen.

Melbu er ett av flere steder der Forsvaret i gang med å rydde opp i gamle skytefelt. Miljødirektoratet har satt en lav grense for hvor mye tungmetaller som aksepteres i jordsmonnet før gamle skytefelt kan tilbakeføres til naturen.

Da blir det dyrt å rydde opp. Derfor har Forsvarsbygg gitt FFI i oppdrag å finne ut hvor stor risikoen egentlig er. Det er gjort veldig lite studier på dette før, forklarer Johnsen.

Liten risiko

Forskeren satte opp åtte viltkameraer og GPS-merket sauer for å kartlegge hvor de beitet mest. Hun hentet prøver av jord, gress og avføring, tok blodprøver før og etter beitesesongen og leverprøver fra slaktede dyr.

Hovedkonklusjon: Det er minimal risiko forbundet med å ha beitedyr på skytefelt, selv på svært forurensede områder.

Ifølge forskernes beregninger var inntaket av kobber og bly for dyrene som beiter på Melbu ikke over verdiene som antas som giftig for storfe eller sau.

En av grunnene er det forskerne kaller lav jordspisingsrate – på godt norsk – dyrene spiser lite jord.

– Jordspising er interessant fordi det er i jorda det er mest metaller. Det er forsket på jordspisingsrater tidligere, på 60-tallet, men da var det for å undersøke slitasje på tenner. Ingen har beregnet hvor mye gift dyrene får i seg gjennom å spise jord, forklarer Johansen.

Spiser opptil fire kilo jord hvert år

Miljødirektoratets grenser for hvor høyt metallinnhold som er akseptabelt i jorda, er basert på tidligere studier foretatt i New Zealand og England, men forholdene der er litt annerledes enn i Norge, mener Johnsen.

– Norge har generelt et mer frodig beite. Det er mindre overbeite og da spiser ikke dyrene seg helt ned til jorda. I Norge går dyrene ute omtrent fem måneder hvert år, mens i England er de gjerne ute hele året. Det tilsier også at de norske får i seg mindre jord, sier Johnsen.

Så, hvor mye jord spiser egentlig en gjennomsnittssau? Da må vi gjøre noen antagelser. La oss si at en sau går ute fem måneder i året. Jordspisingsraten er mellom 0,1 og 2 prosent av det totale matinntaket. Hvert dyr spiser cirka 1,3 kilo tørrvekt i løpet av en dag. Da vil den få i seg mellom 0,2 og 4 kilo jord i løpet av en beitesesong.

Lite metaller i gresset

Det finnes eksempler på at dyr har blitt forgiftet av gamle bilbatterier, blymaling og forurenset jord. En teori har vært at beitedyr blir spesielt tiltrukket av områder med mye forurensning. Kanskje på grunn av kobbersalter i jorda der det er høyt metallinnhold i bakken. Sauer og kuer på beite liker jo salt. På Melbu var det små områder som var svært forurenset, men hverken kuene eller sauene var spesielt interessert i disse.

Mengden metall som ble tatt opp i plantene gir heller ingen grunn til bekymring, ifølge Johnsen.

– Vi fant en sammenheng mellom blymengde i jorda og plantene, men mengden bly som tas opp i plantene er så liten at det ikke betyr noe for dyrene som spiser dem, fastslår hun.

Noen av sauene hadde forhøyet konsentrasjon av kobber og bly i leveren, men ingen av prøvene tydet på forgiftning. Tolv av lammene hadde mer kobber enn normalt i blodet, men det var før de ble sluppet ut på beite.

Nå skal resultatene fra forskningen tas videre til Miljødirektoratet, men om det får noen konsekvenser for grenseverdiene for tilbakeføring av skytefelt er for tidlig å si.

Har meitemark i kjelleren

Akkurat nå forsker Johnsen mest på meitemark. Hun har faktisk en koloni i kjelleren på FFI.

I dette forsøket utsetter hun marken for jord med fire forskjellige blykonsentrasjoner – fra ren til svært forurenset. Så tar hun dem opp, veier og teller. Etter noen uker teller hun hvor mange «babymark» det er igjen i de ulike kassene. Hun skal også sjekke hvor mye metaller marken tar opp i seg.

Mark er nemlig en god kontrollorganisme. Hvor mye forurensning som må til før marken slutter å formere seg, gir oss en pekepinn på hvor mye naturen tåler.

Hvis marken i et stort område dør, vil det ha konsekvenser. Ingenting brytes ned. Mark spises av andre dyr igjen, så hvor mye metaller de tar opp i seg har konsekvenser for dyrelivet videre oppover i næringskjeden.

Lytt til podcast:

Referanse:

Ida Vaa Johnsen og Jorunn Aaneby: Risikovurdering av beitedyr i Melbu skyte- og øvingsfelt. Rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt, 2019.

Artikkelen er produsert og finansiert av Forsvarets forskningsinstitutt

FFI er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Forsvarets forskningsinstitutt?

Dynamitt-hunder finner glemt sprengstoff på byggeplasser

Hva hvis fienden kaprer dronen?

Solstormer er en fare for Forsvaret