Klimaendringene er en av vår tids største utfordringer. Det gir glemte formidlere en ny vår.

Solveig Siem, som tar doktorgrad i kulturhistorie og museologi, har børstet støv av Frederik Schübeler, kjent som norsk hagebruks far.

I prosjektet Naturhistoriens etterliv studerer hun og andre forskere fra Universitetet i Oslo metoder og praksiser fra naturfagenes historie.

I prosjektet deltar forskere fra Naturhistorisk museum, Kulturhistorisk museum, Norsk Folkeminnesamling og Nasjonalbiblioteket.

Kunnskapsformidling om naturen

Schübelers inngangsport til naturvitenskapen var medisinstudiet på 1830-tallet. Senere ble han en kjent professor i botanikk.

Siem leter i Schübelers arbeid ved Botanisk museum og i hagene på Tøyen.

– Schübeler er interessant for prosjektet fordi han ikke bare var interessert i botanikk som vitenskap, men samlet informasjon om planters geografi og historier. Han siterte til og med sagaene, forteller hun.

Hun forklarer at han anså at disse førvitenskapelige arbeidene hadde verdi – faktisk så stor verdi at han følte at de fortjente å bli nevnt og diskutert sammen med den nye kunnskapen han produserte om planter i Norge.

Schübeler var en del av 1800-tallets nettverk av naturforskere, i en tid da nye fagdisipliner var i emning, og det ble mer spesialisering i fagene.

Hans ekspertise var botanikk, men i motsetning til mange andre, var han ikke opptatt av vitenskap kun for vitenskapens skyld. Han så også den praktiske nytten av den som kunne komme befolkningen til gode.

– Jeg er interessert i å se på Schübeler ikke bare som botaniker, men som museumspioner – hvordan han brukte museet og hagen for å bringe kunnskapen fra universitet til en større befolkning, sier Siem.

Botanikeren som lærte folk å bruke hagen

Schübeler formidlet vitenskapelig og historisk kunnskap om planter hyppig gjennom tidsskrifter, bøker og aviser.

Han mottok også internasjonal anerkjennelse for jobben han gjorde sammen med prester og prestefruer i et nettverk av 80 forsøksstasjoner over hele Norge.

Samarbeidet med prestene og prestefruene gjorde at Schübeler fikk samlet kunnskap om hvordan ulike plantearter vokste forskjellige steder i Norge.

Siem har lett gjennom arkiver, digitale aviser og undersøkt brev, sendt mellom Schübeler og amatører på forsøksstasjonene.

– Samarbeidet med forsøksstasjonene kommer begge parter til gode. Mens Schübeler får samlet inn kunnskap om plantene, lærte prestene og prestefruene på forsøksstasjonene å dyrke plantene og dele den kunnskapen videre til folk i lokalsamfunnet, sier hun.

Schübeler var opptatt av å samle inn kunnskap om akklimatisering og han bidro til å utvikle en maskin som skulle pulverisere fiskeavfall til gjødsel.

Men ikke alle eksperimentene Schübeler gjorde, gikk bra. Et eksempel er forsøket på å akklimatisere forskjellige planter. Det vil si å venne plantene til et nytt miljø.

De mislykkede forsøkene bidro ikke til å styrke hans arv i det vitenskapelige miljøet. I gartnerforeningen, han bidro til å stifte, ble han imidlertid sett på som en helt.

– Til tross for noen mislykkede forsøk med akklimatisering av planter, hjalp han mange med å lære seg hagearbeid og fikk spredd kunnskapen sin, slår Siem fast.

I dag har flere botanikere hentet frem Schübelers arbeid igjen og organisasjonen KVANN Kunnskap og vern av nytteplanter i Norge har gjenopprettet hans 80 forsøksstasjoner over hele Norge.

– Schübeler var glemt i historiebøkene en stund. Nå har han blitt mer interessant igjen på grunn av klimautfordringene, forteller Siem.

Folkeopplysning i spesialiseringens tid

Schübelers dedikerte formidling og organisasjonsarbeid ga verken anerkjennelse i det vitenskapelige miljøet eller bevilgninger til videre forskning.

For Schübeler, som var opptatt av at kunnskapen skulle komme allmennheten til nytte, ble rommet som vitenskapsmann trangt.

– Han hjalp mange å komme i gang med hagearbeid, men det førte til mye debatt i det vitenskapelige miljøet, forteller Siem.

Schübeler mente at kunnskapen han samlet som botaniker, burde komme folk til gode og formidlet mye om dyrking.

Et av hans bidrag for vanlige folk var boken Kjøkkenhaven, dens Brug og Nytte i Husholdningen. Et Skrift for Folket utgitt i 1865 av Cappelens Forlag.

Schübeler la like fullt vekt på å formidle vitenskapelig kunnskap gjennom ulike medier. Men han måtte kjempe for å bli tatt seriøst.

Han fikk kritikk fra de som synes utstillingene og hagebøkene hans rettet mot allmuen var «moderne vrøvl».

I flere hagebruksforeningers historiebøker er han omtalt som den personen som bidro mest til å spre hagebruk i Norge.

Behov for å jobbe på tvers av fag

Schübeler var ikke alene om å være dedikert til folkeopplysning.

Siem forteller at hans «partner in crime» var selveste eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen, som også var naturviter.

Han og Schübeler hjalp hverandre med å finne muligheter for finansiering slik at de kunne publisere arbeid de synes var viktig og interessant. De hjalp hverandre også med å samle planter, dyr, gjenstander og informasjon som kunne bidra til deres arbeid.

– Lidenskapen de hadde for naturvitenskap, er synlig i brevene de sendte til hverandre, forteller Siem.

Hun mener måten Schübeler og Asbjørnsen jobbet med å skape nettverk innenfor og utenfor akademia igjen er aktuell, og refererer til dagens ideal i akademia om å jobbe på tvers av fag for å løse de store samfunnsutfordringene – spesielt når det handler om klimaendringene.

Museet – et sted for å anvende kunnskapen

Schübelers stilling ved det botaniske museet og hagene ga ham også innflytelse som gjorde det lettere å skape slike nyttige bånd.

Han var konservator ved Botanisk museum på 1850-tallet og bestyrer for Botanisk hage på Tøyen fra 1860-tallet. Med museet og senere hagen som base, lærte han folk over hele landet å anvende kunnskapen han samlet inn.

– Det var ikke alle som mente hagen skulle brukes til å lære folk hagebruk. De syntes at en som jobbet i det botaniske museet og hagen, først og fremst skulle være vitenskapelig orientert, forteller Siem.

Hun mener museer i dag kan lære av Schübelers formidling.

– Det kan vi bruke museer og botaniske hager til i dag også – lære bort ferdigheter som kan være til nytte i hverdagen, sier hun.

Siem ser for seg museer som ikke bare inspirerer et publikum, men setter i gang større prosjekter med kunnskap fra universitets- og museumsforskning.

Det tror hun kan skape nye kulturelle praksiser, organisasjoner og til og med bedrifter og karrierer.

– Det er en stor jobb. Men jeg håper at ved å se hvordan det er blitt gjort tidligere, kan vi bli inspirert til å våge mer i dag.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Hvorfor smaker stekt mat bedre enn kokt?

• 

  – De første vårblomstene er rene gledesspredere

• 

  Sykdom i tennenes støttevev har sammenheng med helsa

• 

  Fleire samar, kvener og skogfinnar prøver no å ta språket sitt tilbake

• 

  Fastleger registrerte færre lange konsultasjoner etter forskningseksperiment

• 

  Ny EØS-utredning: Et demokratisk problem at Norge har null innflytelse over regler fra EU

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER