Helt fra vi ligger i mors mage, hører vi språk. Det første fosteret oppfatter, er selve rytmen i språket. 

Ved språklaboratoriet på NTNU har forskere i mange år gjort viktige oppdagelser og har ofte utfordret etablerte teorier.

Forsker Guro S. Sjuls har ledet arbeidet der med synkronisering til rytme i språket. En analyse av nettopp oppfattelsen av rytmen i språket og hva dette innebærer, er nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Communications Psychology.

Noen treffer takten med en gang, andre er nølende

Forskerne har gjennomført og analysert testen Speech-to-Speech Synchronization (SSS). Det er en tilsynelatende enkel metode. Den brukes til å måle folks evne til å synkronisere talen sin eller språket sitt med et eksternt talesignal. Synkronisering betyr at to eller flere ting fungerer harmonisk sammen.

Testen fungerer ved at testdeltakerne får høre stavelser. Samtidig skal de hviske rytmen i stavelsene fortløpende. 

Stavelsene de får høre, kommer i en frekvens på 4,5 hertz. Det er den gjennomsnittlige hastigheten for tale på tvers av språk. Dette betyr rett og slett at det er plass til fire til fem stavelser per sekund i én sekvens.

– Noen treffer takten med en gang og er veldig taktfaste, mens andre er mer nølende med å finne rytmen. Det gjør at vi kan definere dem inn i to grupper, sier Sjuls.

De to gruppene er:

• «High syncronizers» – disse er gode på å synkronisere til rytmen av tale som de hører.
• «Low syncronizers» – disse er ikke så gode på synkronisering til talerytmen.

I SSS-testen justerer deltakerne talen sin med en forhåndsinnspilt tale.

– Interessant nok fant vi ut at denne evnen ikke er jevnt fordelt i den norske befolkningen. Noen synkroniserer naturlig talen sin med det eksterne signalet, mens andre ikke gjør det, sier Sjuls.  

Hun forteller at tidligere forskning har vist at denne forskjellen forblir konsistent over tid. Det tyder på at evnen til synkronisering er en stabil egenskap.  

Forskjellig hjernestruktur gir ulike evner

De to gruppene har betydelige forskjeller i hjernestruktur og funksjon.

– High syncronizers har en sterkere forbindelse mellom den delen av hjernen som oppfatter språk og den delen som produserer språk, sier Mila Vulchanova.

Vulchanova har hele livet studert språkforståelse, språkutvikling og hvordan hjernen fungerer for å håndtere språk. Hun har blant annet drevet språklaboratoriet ved NTNU i snart 20 år.

Hun forteller at de to gruppene også har ulik ytelse på ulike oppgaver. High synchronizers lærer lyden av nye ord bedre enn low synchornizers. 

Enda viktigere er det at hos high synchornizers er det sterke assosiasjoner mellom evnen til synkronisering, hjerne-til-språksignal synkronisering og forbindelse mellom språklige nettverk.

En språkbro i hjernen

Arcuate fasciculus er en del i hjernen. Den spiller en viktig rolle for hjernens evne til å behandle og lære språk.

Den inneholder både lange og korte fibre og fungerer som en slags bro mellom bakre  og frontale områder i hjernen. Evnen til å lære nye ord er avhengig av en effektiv og rask kommunikasjon mellom de bakre og frontale områder.

Den bueformede arcuate fasciculus er vanligvis større i venstre hjernehalvdel enn i den høyre.

En tidligere studie fra 2019 har vist at de som tilhører gruppen high syncronizers har en generelt sterkere venstre arcuate fasciculus. De har altså en større struktur i venstre hjernehalvdel.

Noen teorier om språkets opphav ser forbindelser mellom nettopp utviklingen av en sterkere venstre plassering av blant annet arcuate fasciculus og utviklingen av evnen til å produsere og bruke språk hos mennesket sammenlignet med våre nære slektninger, primatene.

Kan være medfødt

SSS-testen har tidligere vært brukt hos engelsk- , tysk-, spansk- og mandarin-talende. Nå har altså forskerne undersøkt om testen også kan brukes på skandinaviske språk. 

Og det kan den: Også norsktalende kan deles inn i de to gruppene high og low synchronizers.

– Vår studie støtter at testen gjenspeiler universelle trekk for språkbrukerne, sier Sjuls.

Ordene og stavelsene som testdeltakerne fikk høre, var syntesering fra svensk og engelsk. Syntetisering er oppbygging av noe fra mindre enheter. Studien har påvist at ulik evne til synkronisering også gjelder norske morsmålsbrukere. Videre viser studien at denne ferdigheten ikke er avhengig av hva slags språkstimuli man bruker til testingen.

– Det vil si at denne evnen sannsynligvis ikke er avhengig av erfaring med språket, sier Vulchanova.

– Evnen til synkronisering kan være medfødt. Man kan også spekulere i om denne evnen har med tilegnelse av språk å gjøre og hvor godt man er utrustet til å lære språk, sier hun.

Viktig redskap i videre forskning

Forskerne oppsummerer resultatene med at testen har potensial til å være et pålitelig verktøy for fremtidig forskning. Funnene åpner muligheter for videre forskning som utforsker evner til synkronisering på tvers av et bredere spekter av språk og språklige egenskaper.

Resultatene er lovende for å forstå individuelle forskjeller i hjernens biologi som støtter koblingene mellom auditive og motoriske funksjoner. 

Disse koblingene er avgjørende for språk, ettersom de lager bro mellom lydene vi oppfatter og planene for å sette i bevegelse språkorganene som lunger, stemmebånd, munn, tunge.

– Vårt neste steg er nå å finne ut hvorvidt denne evnen til synkronisering er medfødt eller ikke. Og eventuelt hvilke faktorer som påvirker denne evnen, sier Sjuls.

– Ved å studere spedbarn for eksempel kan vi få tydeligere svar på om dette er medfødt, sier Vulchanova. 

Hun forteller at i et pågående EU-prosjekt ser de også på om hjernens aktivitet ved synkronisering kan kobles mot og kan forutsi språkferdigheter hos norske førskolebarn.

Slik fungerer hjernen

Hoveddelen av hjernen kalles storhjernen. Den består av hvit materie og grå materie. Grå materie er den ytterste delen. Sammen utgjør disse to hovedkomponentene i sentralnervesystemet.

Storhjernen er delt i to halvdeler. Disse to hjernehalvdelene kommuniserer med hverandre blant annet gjennom hjernebjelken. Den fungerer som en signalbro mellom de to delene.

De to halvdelene har forskjellige funksjoner. Praktiske og logiske funksjoner, som for eksempel det å snakke, styres av venstre halvdel.

Hver hjernehalvdel er inndelt i fire lapper. Hver lapp opptrer i par og har et speilbilde av seg selv i motsatt hjernehalvdel.

• Frontallappen har ansvar for korttidshukommelsen, og sørger for at flere idéer kan vurderes opp mot hverandre samtidig. Frontallappen er blant annet viktig for at tanker skal gjøres om til ord og tale, og kognitiv kontroll.
• Parietallappen er viktig i bearbeidelsen av sanseinntrykk, oppfatning av bevegelse og i forbindelse med lesing og matematiske oppgaver.
• Temporallappen sørger for bearbeiding av hørselsinntrykk og musikk. Området under temporallappen er viktig for hukommelsen.
• Occipitallappen inneholder et synssenter som sørger for at synsinntrykk blir vurdert opp mot minner som er lagret i hjernen. Synsinntrykkene blir på den måten bearbeidet og vurdert.

Referanse: 

Guro S. Sjuls, Mila D. Vulchanova og M. Florencia Assaneo: Replication of population-level differences in auditory-motor synchronization ability in a Norwegian-speaking population. Comminications Psycology, 2023. Doi.org/10.1038/s44271-023-00049-2

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?

• 

  Kan vi få både billigere og mer etiske elbil-batterier?

• 

  I framtida havner kanskje epleskrotten din i en Boeing

• 

  Selvkjørende skip? Sjøfolk tviler på sikkerheten

• 

  De mest aktive barn og unge på sosiale medier, er også mest aktive offline

• 

  Forskere kan hjelpe redere med å nå tøffe klimamål

• 

  4×4-trening er populært og omdiskutert

Les flere saker fra NTNU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER