– Resultater fra flere prosjekter med bruk av denne metoden, som vi kaller resistivitet, viser svært gode resultater, sier lagleder og fagansvarlig Jan Steinar Rønning ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

I flere samarbeidsprosjekt med Statens vegvesen, Vegdirektoratet og Jernbaneverket har NGU brukt metoden for å kartlegge problematiske soner i fjellet, før planlagte tunnelutbygginger.

– Metoden kan påvise soner som kan gi lekkasje eller stabilitetsproblemer i tunnelen. Ved å kartlegge sonene på forhånd er vegvesenet og byggherren beredt når man når fram til disse vanskelige sonene, sier NGU-forsker Guri V. Ganerød.

Eikrem på riksveg 70, Hanekleiva på E18 og Ravneheia på riksveg 456, er eksempler på tunnelstrekninger som er undersøkt med denne metoden.

Mer info å hente

Ganerød mener at fordelen med resistivitetsmetoden er at den kan påvise både bredde, dybde og fall i vanskelige soner, i tillegg til å avdekke hvor de forekommer.

– Vår erfaring er at metoden kartlegger flere soner i grunnen enn det som er mulig å se fra overflaten, på grunn av vegetasjon, bebyggelse, dyrka mark og lignende.

– Metoden påviser også flere soner enn hva tradisjonelle seismiske målinger kan. Vi jobber dessuten med å fremstille dataene på en stadig mer brukervennlig måte. Vi har ennå en lang vei å gå for å få mest mulig informasjon ut av dataene, fastslår Ganerød.

Forskerne har blant annet tatt i bruk numerisk modellering for å fremstille geologiske situasjoner i grunnen.

– Slik får vi en bedre forståelse av muligheter og begrensninger med metoden. Vi forsøker samtidig å karakterisere egenskaper til sonene enda bedre med tanke på om de vil gi vann- eller stabilitetsproblemer, sier Ganerød.

Kvikkleire

Metoden har også vist seg god i forhold til å skille kvikkleire fra saltholdig marin leire og andre løsmasser, som sand og grus.

NGU har involvert seg i flere prosjekter med kartlegging av kvikkleire ved etablering av nye veger og boligområder.

Det gjelder blant annet en planlagt veg i Rissa i Sør-Trøndelag, i skredfaresoner ved Rødde, og på nye E39 ved Buvika i samme fylke. Også i etterarbeidet etter skredulykken i Kattmarka i Nord-Trøndelag i 2009 vil metoden bli tatt i bruk.

– Her ser vi både utstrekning og tykkelse av potensiell kvikkleire i den marine leiren, forteller forsker Inger-Lise Solberg ved NGUs skredlag.

Marin leire forekommer i store områder av Norge under det som var maksimalt havnivå under og etter siste istid. Når saltet i porevannet til den marine leiren blir vasket ut av grunnvann, kan leira bli ustabil og “kvikk”.

Ved omrøring blir resultatet en tyntflytende leirmasse som kan gi katastrofale skredfølger.

Referanse:

Ref. til illustrasjon fra Buvika: Solberg, I.L., Rønning, J.S., Dalsegg, E., Hansen, L., Rokoengen, K. & Sandven, R. 2008: Resistivity measurements as a tool for outlining quick-clay extent and valley-fill stratigraphy: a feasability study from Buvika, central Norway. Canadian Geotechnical Journal, 45: 210-225.