Hvordan er det egentlig for forskere å tilbringe 50 dager til havs?

50 dager om bord på et forskningsskip i Polhavet. Du er kun sammen med kollegaene dine.

Hvordan er det egentlig, og hvordan er det å komme hjem igjen etterpå?

– Det var slett ikke ille å tilbringe 50 dager på båten. Den har svært god mat, badstue og treningsrom. Vi hadde også en veldig hyggelig forskergruppe.

Det sier professor Sünnje Basedow ved UiT Norges arktiske universitet.

– Omtrent halvveis i toktet arrangerte vi en strandfest, med alkoholfrie drinker, gummipalmer og annet passende strandutstyr, legger hun til.

Toktleder og forsker ved Norsk Polarinstitutt, Paul Dodd, sier at det ikke alltid er lett å komme tilbake på land.

Selv om du er fornøyd med jobben, er du likevel sliten, forteller han.

– Sånn sett er det en overgang å komme tilbake til den virkelige verden, tilbake på land. Der møter du flere mennesker enn dem du har sett hver eneste dag de siste ukene, sier Dodd.

– Det tok noen dager før jeg fikk energien tilbake etter toktet, men nå føler jeg meg som mitt vanlige jeg, sier professor Basedow.

Svært sjelden fugl landet like ved

– Toktet var veldig fint, sier hun.

Hun leder gruppen som forsker på dyreplankton, og de fikk gjennomført forskingen de hadde planlagt.

– Det mest vitenskapelig spennende funnet var kanskje at vi fant en type krill, Norsk storkrill, uventet langt nord. Det var på omtrent 84,5 grader, som er 40 kilometer nord for den nordligste landmassen i verden, Kaffeklubbøya. Den finnes sjelden nord for Svalbard, sier hun.

Toktet Basedow nettopp kom hjem fra, er forskningsprogrammets Polhavet 2050 sitt første. 30 forskere dro med forskingsskuta «Kronprins Haakon» fra Svalbard sent i juni.

Ruten gikk via Nordpolen, rekordlangt vestover og så i en stor bue tilbake gjennom Polhavet til Svalbard igjen.

– For meg var et av de aller fineste øyeblikkene da en rosenmåke kom bort til oss mens vi arbeidet ute på isen. Det er en svært sjelden fugl. Siden jeg er veldig fugleinteressert, var dette en helt spesiell opplevelse. Det var også stort å få se en grønlandshval, forteller Basedow.

Se video under fra da FF «Kronprins Haakon» passerte Nordpolen:

Norges største forskningsprogram noensinne

Da forskere og mannskap la til kai i Longyearbyen i september, kunne de se tilbake på 50 strevsomme, men vellykkede dager.

– Vi fikk det vi reiste ut for, sier toktleder Dodd.

Et av hovedmålene var å gjennomføre sammenhengende målinger gjennom havområdene Nansen- og Amundsenbassengene og over hele den såkalte transpolare driften.

Det er en havstrøm som krysser Nordpolen fra nordøstlige Russland til Grønland.

– Så vidt jeg vet, er det første gang noen gjennomfører høyoppløselige målinger på tvers av denne strømmen. I hvert fall med alle de ulike typene målinger vi har gjort, sier Dodd.

Toktet er et godt eksempel på det tverrfaglige samarbeidet i programmet. Der jobber 18 ulike norske forskningsinstitusjoner sammen i Norges største forskningsprogram noensinne.

Tung is gjorde ferden utfordrende

Det innebærer betydelig usikkerhet å planlegge et så langt forskningstokt i områder hvor FF «Kronprins Haakon» ikke har vært tidligere.

– Vi visste på forhånd at det ville være mer krevende å komme seg fram lengst vest. Her finnes det mer flerårsis fordi isen i mindre grad blir ført ut med strømmene. Over flere år vokser den seg tykkere gjennom press og deformasjon når isflak støter sammen, sier Dodd.

Til slutt ble den tunge isen så krevende å seile gjennom at besetningen besluttet å snu litt tidligere enn de hadde håpet.

De satte likevel rekord for hvor langt vest et forskningstokt av denne typen har vært.

Da de kom tilbake til mer hjemlige områder, kunne de likevel slå fast at de hadde krysset hele den transpolare driften. 

– Det ble et av toktets store øyeblikk, sier Dodd.

– Vi så at vi hadde fanget opp strømmen, og vi kunne se vannmassene fra sentralbassenget fra begge sider. Da skjønte vi at vi hadde fått det vi var ute etter, forklarer Dodd.

Fornøyde forskere

Det er en omfattende logistisk øvelse å gjennomføre et slikt tokt med mange forskningsgrupper som skal arbeide parallelt.

På tokt i Polhavet brukes mye av skipstiden på transport. Den resterende tiden på stasjonene må derfor utnyttes maksimalt.

– Vi hadde det travelt mesteparten av tiden, men arbeidet var både interessant og givende. Vi fikk data fra nett og kamera. I tillegg tok vi noen svært spennende prøver under isen, sier Basedow.

Omtrent halvparten av deltakerne på skipet hadde erfaring fra tilsvarende tokt. For de andre var det en ny erfaring.

– Dette har likevel vært nybrottsarbeid for alle. Samtlige kom tilbake med nye målinger fra et område de ikke hadde vært i tidligere, sier toktleder Dodd.

Nå skal det omfattende materialet fra det første forskningstoktet i Polhavet 2050 bearbeides og analyseres.