Island var en ubebodd øy, skogkledd fra kysten til fjellene, helt til hovedsakelig norske vikinger innledet den såkalte landnåmstiden på 870-tallet.

De første vikingene var, ifølge fortellingene i Landnåmabok, stormenn og familier som reiste til Island for å slippe unna Harald Hårfagres harde styre. Omkring 930 var folketallet på Island allerede oppe i kanskje cirka 9000, og det er derfor en gåte at det bare er funnet rester etter 350 graver fra denne tiden.

– Det burde jo vært tusener av slike graver, mener doktorgradsstudenten Albina Hulda Pálsdottir ved Universitetet i Oslo. Hun er zooarkeolog, altså ekspert på undersøkelser av dyrerester i arkeologiske funn.

Det beskjedne antallet vikinggraver gjør det desto mer interessant å studere dem som er funnet, i håp om å få vite mer om hvordan vikingene på Island levde og tenkte. Og nå tegner det seg et klarere bilde, etter at forskere fra Island, Norge, Danmark, Storbritannia og Frankrike har undersøkt eldgammelt DNA fra 19 hester som ble funnet i slike graver.

– Det er rimelig å tro at en viking som fikk med seg en hest i graven, må ha hatt en viss makt og innflytelse. Derfor skulle vi gjerne visst mer om disse hestene, for eksempel hva slags kjønn de hadde, sier Pálsdottir.

Les også:

Forskere vil kartlegge bakken under vikingborgene i Danmark og Sverige

Eldgammelt DNA avslørte hestenes kjønn

Men det er slett ikke lett å kjønnsbestemme mer enn 1000 år gamle beinrester og tenner. Hester er ganske like uavhengig av kjønn, både av størrelse og utseende.

Arkeologer har tidligere forsøkt å kjønnsbestemme hesterestene i vikingenes graver ved å se på hjørnetenner og bekkener, og da kom de fram til at de fleste hestene var av hankjønn – hingster eller vallaker (kastrerte dyr). Bekkenet ser nemlig litt forskjellig ut hos hann- og hunndyrene i hestefamilien, og voksne hingster og vallaker kan ha mer markerte hjørnetenner enn merrene og hoppene – men ikke alltid.

– Men disse undersøkelsene kan være usikre. Dessuten kommer man ikke langt med slike undersøkelser hvis gravrestene verken inneholder hjørnetenner eller bekkenrester. Men nå har vi altså kjønnsbestemt restene etter 19 gravlagte hester fra vikingtiden på Island ved å analysere eldgamle DNA-rester i fragmentene. Da viste det seg at 18 av dem var av hankjønn, forteller Sanne Boessenkool fra Universitetet i Oslo.

Hestene var attpåtil i sin beste alder; de var altså neppe gravlagt på grunn av alder eller sykdom. Boessenkool, som er biolog og ekspert på evolusjon og analyser av eldgammelt DNA, tilføyer at DNA-restene ikke kan gi svar på om de gravlagte hanndyrene var hingster eller vallaker.

Hingster symboliserte makt

Fjellreven, også kalt polarreven, var det eneste landlevende pattedyret som fantes på Island før menneskene kom til øya. Men dette forandret seg fort da vikingene begynte å importere blant annet hunder, sauer, kyr, griser, geiter, høns og hester.

Det ble etter hvert mange hester på Island, og arkeologene har derfor vært usikre på hva det egentlig betydde når en viking ble gravlagt sammen med en hest.

Men når 18 av de 19 gravlagte hestene var av hankjønn, må det ha vært et bevisst valg som lå til grunn. Det er naturlig å tenke seg at slaktingen av de virile og til dels aggressive hanndyrene må ha foregått som ledd i et gravferdsritual som hadde til hensikt å markere en status, mener arkeologen Rúnar Leifsson fra den islandske parallellen til Riksantikvaren, Minjastofnun Íslands.

Han er en av forskerne bak den vitenskapelig artikkel som nå er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of Archaeological Sciences.

– I tillegg til de 19 begravde hestene har vi undersøkt restene etter tre hester som ble funnet utenfor graver. Alle disse var av hunkjønn, forteller Sanne Boessenkool.

Disse hestene hadde altså ikke fått en seremoniell begravelse; kanskje var de isteden blitt spist. Inntrykket blir derfor at hann- og hunndyrene hadde ulik status.

Nytt lys over gravfunnene

Det har vært en utfordring å tolke gravrestene fra vikingtidens Island, fordi mange av gravene ble funnet under veiarbeid eller andre byggeprosjekter. Det førte til at restene – både etter hester og mennesker – ble dårlig tatt vare på.

– Det er blant annet påfallende at vi finner nesten utelukkende middelaldrende menn i gravene på Island. Det finnes nesten ingen barn eller ungdommer, og bare noen få kvinner. Vi vet faktisk ikke hvordan resten av befolkningen ble gravlagt. Kanskje de ble lagt i myrer eller innsjøer eller senket i havet, foreslår Pálsdottir.

Det er også påfallende at vikingene på Island tilsynelatende utviklet sine egne gravskikker.

– Det var helt vanlig å kremere sine døde i Skandinavia, der vikingene på Island kom fra. Men vi finner ingen spor etter kremering på Island. Andre forskere har for øvrig undersøkt forekomsten av ulike isotoper i vikingenes skjeletter, og da viste det seg at de gravlagte kvinnene som ble funnet, må ha kommet til Island i voksen alder. Det kan tyde på at de mektige mennene fra den første bosettingen hentet kvinner fra Skandinavia for å sementere sin egen makt, antyder Pálsdottir.

Vikingene tenkte ikke som oss

Sanne Boessenkool understreker at vi bør legge vekk våre egne, moderne kulturelle forestillinger når vi forsøker å tolke gravfunnene fra vikingtidens Island.

– I dag tenker vi jo på døden og gravferden som en slags avslutning, og da kan det virke meningsløst å slakte en flott hingst for å gravlegge dyret sammen med sin eier. Men hvis islendingene trodde mer konkret på et liv etter døden, tenkte de kanskje at hesten ville komme til nytte, foreslår hun.

Albina Hulda Pálsdottir er enig:

– I dag er det lett å tenke seg slike ritualer som en slags maktdemonstrasjon, som et «prangende forbruk» som har til hensikt å demonstrere rikdom og status, snarere enn å dekke reelle behov. Men kanskje vikingene tenkte helt annerledes, påpeker hun.

Hodeskaller på stake

Forskerne har i noen av tilfellene vært i stand til å se også hvordan dyrene ble drept før de ble lagt i vikingenes graver.

– Hvis vi finner en knust skalle, er jo saken klar. Vi ser også tilfeller av at hesten er blitt halshogd, det vil si at hodet er blitt skilt fra resten av kroppen. Et interessant eksempel som ikke er med i våre studier, stammer fra gården Hofstaðir på Nord-Island. Der fant de islandske arkeologene mange storfeskaller som viste tegn etter forvitring på forsiden, men ikke på baksiden, forteller Pálsdottir.

Arkeologenes tolkning er at disse dyrene ble drept på seremonielt vis i forbindelse med for eksempel en årsfest, og så ble hodeskallene satt på stake utenfor vikinghallen. Kanskje til skrekk og advarsel. En fiende vil antakelig tenke seg om to ganger før han nærmer seg en vikinggård omgitt av hodeskaller på stake.

Forvitringen tyder på at skallene må ha stått utstilt lenge nok til at vær og vind satte sitt spor på den siden av skallen som sto mest utsatt til.

Les også denne saken fra UiS:

Vikingtidshus funnet på Sola

Islandshestenes forfedre

Albina Hulda Pálsdottir og Sanne Boessenkool understreker at hestene som fantes på Island under vikingtiden, ikke trenger å være eksakt like det vi i dag kaller islandshester.

– De hesterasene vi har i dag, er avlet fram i løpet av de siste kanskje 200 årene, men disse funnene er jo mye eldre. Vi kan likevel anta at dette er forfedrene til våre dagers islandshester, sier Boessenkool.

Forskerne jobber nå videre med å kjønnsbestemme eldgamle DNA-rester etter flere dyrearter fra vikingtiden.

– I løpet av dette prosjektet har vi utviklet en enkel metode for kjønnsbestemmelse av eldgammelt DNA. Det er et viktig fremskritt, for det hadde ikke vært mulig å kjønnsbestemme så mye som 22 dyr i dette materialet med andre metoder, forteller Boessenkool.

– Dessuten er metoden forholdsvis enkel å bruke på alle arter som har kjønnskromosomer, og vi har vist at metoden er robust. Vi trenger heller ikke mye DNA for å få sikre resultater, så vi regner med at flere andre forskere vil ha stort utbytte av å bruke den samme metoden, tilføyer hun.

Vitenskapelig artikkel:

Heidi Nistelberger m.fl: Sexing Viking Age horses from burial and non-burial sites in Iceland using ancient DNA. Journal of Archaeological Science. 2018. (Sammendrag)