Ved en bukt på sørkysten av Brasil, livnærte folk seg i stor grad av havet. De samlet muslinger og fisket.

Iblant brukte de hvaler som strandet, men ikke bare det: De drev aktivt med hvalfangst, tyder en ny studie på.

Studien, som er publisert i Nature Communications, gir et av de tidligste bevisene for hvalfangst tilbake i tid.

Forskere fra blant annet Spania og Brasil har undersøkt gamle hvalbein funnet ved Babitonga Bay ved sørkysten av Brasil. 

De identifiserte hvalbein med kuttmerker og det som ser ut til å være harpuner brukt til jakt på hval allerede for 5000 år siden. 

– Spennende

– Det er definitivt en spennende studie hvor de omtaler det som kan være de eldste bevisene for hvalfangst i verden, sier Youri van den Hurk til forskning.no.

Han er førsteamanuensis ved Universitetsmuseet i Bergen og forsker selv på arkeologiske spor etter hvalfangst.

Van den Hurk legger til at det finnes spor etter hvalfangst som er enda eldre. 

– For eksempel i Sør-Korea er det helleristninger som ser ut til å være eldre og som tyder på at hvalfangst fant sted der også. Men det er ikke så mye arkeologisk beinmateriale som har blitt analysert enda.

Også i Norge er det motiver av hval på helleristninger fra steinalderen. 

– I den nye studien er det snakk om det første arkeologiske beinmaterialet som tyder på at det foregikk hvalfangst, sier van den Hurk.

Samlet inn på midten av 1900-tallet

Hvalbeina ble funnet i menneskeskapte hauger dannet av skjell, fiskerester og avfall kalt sambaquier, som finnes flere steder langs kysten av Brasil. 

Haugene kunne også være gravsteder og inneholder spor etter tidligere kulturer som levde i Brasil for mellom 1000 og 10.000 år siden, ifølge en tidligere studie.  

Før var det hundrevis av slike skjellhauger ved Babitonga Bay, ifølge Science.

Mange av skjellhaugene er i dag ødelagte, da de er brukt som kilder til kalk. 

Det meste av materialet i den nye studien ble samlet inn av hobbyarkeolog Guilherme Tiburtius mellom 1940 og 1960. 

Materialet har ligget på lager ved et lokalt museum. Nå har forskere undersøkt gamle beinrester i samlingen. De oppdaget raskt det som så ut til å være harpuner laget av hvalbein.  

Mest av en hvalart  

Forskerne har sett på 155 beinrester fra hval fra Tiburtius sin samling. 

Rundt halvparten var ikke bearbeidet, mens den andre halvparten var bearbeidet av mennesker til forskjellige former og til anheng og figurer. 

Størsteparten av beinmaterialet kom fra sørkaper, en type retthval som blir mellom 14 og 17 meter lang. Forskerne identifiserte også bein fra knølhval, delfiner samt noe bein fra seihval, spermhval og blåhval. 

Flere av beina hadde kuttmerker etter slakting. Sammen med typen hvaler det var mest av, og funn av harpuner, tyder det på at menneskene ved kysten av Brasil drev med aktiv hvalfangst. 

– Dataene viser at disse samfunnene hadde kunnskapen, redskapene og de spesialiserte strategiene som skulle til for å jakte på store hvaler flere tusen år tidligere enn vi tidligere har antatt, sier Krista McGrath, som var med på studien, i en pressemelding.

Hun er arkeolog ved Universitat Autònoma de Barcelona i Spania. 

Flyter når de dør 

Van den Hurk er enig i at de avlange, spissede hvalbeina ser ut til å være harpuner. 

– Vi ser denne typen harpuner i ulike deler av verden. 

Det er noe litt rart ved tanken på at man brukte bein fra døde hvaler til å drepe andre hvaler, sier van den Hurk. Men slik var det altså. 

At kystbefolkningen i Brasil drev hvalfangst, støttes også av hva slags type hvaler det var mest av i materialet. 

Jakt på de største hvalartene, blåhval og finnhval, ble først mulig etter at nordmannen Svend Foyn fant opp en eksploderende harpun i 1863 og det ble laget dampdrevne hvalbåter som gikk raskere. 

En annen grunn til at disse artene ikke ble jaktet på tidligere, er at de synker til bunns når de dør, forteller van den Hurk.

– Artene som ble funnet i Brasil, retthval og knølhval, flyter når de dør. 

At det ble funnet mest av disse artene, viser at jegerne gikk etter dem, sier van den Hurk. Videre er disse artene til tider kystnære og sørkapen ganske langsom. 

Jaktet fra båter

Hvordan kan jakten ha foregått? 

Youri van den Hurk sier han ikke kjenner så godt til den materielle kulturen til disse folkegruppene i Brasil. Men de må ha brukt robåter. 

Når folk så hvalene fra kysten, ville de antagelig ha rodd ut og omringet hvalen fra flere vinkler, sier han. Deretter har de nok stukket hvalen med flere harpuner. Antagelig var det festet flytebøyer på harpunene, slik at hvalen ble hindret fra å dykke. 

Indre organer fra andre hvaler kan ha blitt brukt som flyteredskap, foreslår forskerne i studien. 

– Til slutt blir dyret utslitt og blør i hjel, sier van den Hurk. 

– Det var nok en massiv oppgave å drepe et så stort dyr, som kunne være 16 - 17 meter. Men bare det å drepe en kunne ha forsynt flere samfunn i regionen med mat og ville derfor vært et svært ettertraktet mål. 

Forskningen åpner for et nytt perspektiv på den sosiale organiseringen hos sambaqui-folkene, sier Krista McGrath i pressemeldingen. 

– Dette representerer et paradigmeskifte: Vi kan nå se disse gruppene ikke bare som skalldyrsankere og fiskere, men også som hvalfangere.

Referanse: 

Krista McGrath, m. fl.: «Molecular and zooarchaeological identification of 5000 year old whale-bone harpoons in coastal Brazil», Nature Communications, 9. januar 2026. 

LES OGSÅ

Havets skjulte fjell er fargerike oaser av liv

– De er havets ulver

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev