Annonse

Fant 46 dyr fra istiden i grotte i Narvik:
– Ekstremt sjeldent

Kjempefunn fra istiden forteller om et tundra-landskap med sjøis, isbjørn og et rikt fugleliv. 

Sanne Boessenkool var med på å grave frem tusenvis av beinbiter fra Arne Qvam-grotta i Kjøpsvik. Her på feltarbeid i en annen grotte.
Publisert

En grotte i Kjøpsvik i Narvik kommune gir et enestående vindu tilbake til istiden. Fra jordgulvet har forskere gravd frem tusenvis av beinrester etter dyrene som levde i området for 75.000 år siden.

Det er ikke bare et og annet reinsdyr som har havnet i hula, det er også spor etter hval, sel, isbjørn, fugler og fisk. Det tegner et bilde av klima og økosystem under en mildere periode av istiden. 

– Dette er ekstremt sjeldent og verdifullt, sier Sanne Boessenkool, som er ekspert på forhistorisk DNA og som var med på å grave frem beinrestene. 

Da det ble kaldere mot siste del av istiden, vokste isbreene seg kilometertykke og forlot landskapet nedgnagd og øde. De fleste spor etter fortidens dyr og planter forsvant.  

Jordlagene i Arne Qvam-grotta er et unntak. 

– Unikt, også i verden

Til sammen fant forskere rester av 46 arter og dyregrupper, som omtalt hos NRK

Det er tidligere funnet enkelte bein fra mammut og andre dyr fra istiden i Norge og Skandinavia, men ikke samlet på én plass som dette, konstaterer Boessenkool, som er professor ved Universitetet i Oslo. 

- Det er unikt, også i verdenssammenheng. 

Her jobber forskerne med utgravingen.

Oppdaget bein som stakk ut

Hula er en av utgangene fra det større grottesystemet Storsteinhola. Den ble oppdaget på 1990-tallet i forbindelse med at bedriften Norcem, nå Heidelberg, bygget en tunnel, forteller Boessenkool.

– De kom over disse avsetningene og så at det stakk ut noe bein. 

Grotte-ekspert Stein Erik Lauritzen ble tilkalt, han konsulterte zoologisk ekspertise, og det ble klart at det var bein fra flere dyrearter i hula.

Siden skjedde det ikke noe mer, før forskere fikk penger fra Norges forskningsråd til utgravinger i 2021 og 2022. Utgravingene ble ledet av Trond Klungseth Lødøen ved Universitetsmuseet i Bergen. 

Det ga resultater. Det viste seg å være bein der fra en rekke dyr som levde i området i istiden.

Lag med sedimenter i grotten.

Rype, isbjørn og blåhval

– Det mest spennende ved studien er helheten, at man får et inntrykk av et økosystem fra en fjern fortid man nærmest ikke vet noen ting om, sier Boessenkool.

Forskerne påviste 23 typer fugler, 13 forskjellige pattedyr og 10 fisk i tillegg til noen smådyr fra havet og en plante. 

Blant fuglene var det flest sjøfugler, som ender og alkefugler, men også fugler som lever på land, som trane, ravn og fjellrype. 

Av landdyr var fjellrev, hare og reinsdyr representert, men også dyr som er tilknyttet sjøis, som isbjørn, hvalross og sel.

Forskerne fant også bein etter flere typer hval, som blåhval og nise, samt fisk som er kjent fra nordområdene i dag, som torsk, uer og hyse. 

– De var helt utrolig hvor mange arter vi fant. Det var for meg det mest overraskende, sier Boessenkool. 

Studien er publisert i tidsskriftet PNAS med Samuel J. Walker og  Aurélie Boilard som hovedforfattere. 

Isfrie områder

Dyrene forteller noe om landskapet og klimaet for 75.000 år siden. 

Forskerne fant bein etter halsbåndlemen, som aldri er funnet før i Skandinavia og som bare lever i Sibir nå. 

– Den finnes ikke i varme strøk, så det må ha vært kaldt i dette området på den tiden, sier Boessenkool. 

Gulbrunt objekt med tre lange tagger som peker opp og tre som peker ned. Svart bakgrunn.
Bilde av tann fra halsbåndlemen.

Sel, isbjørn og hvalross betyr at det må ha vært havis i nærheten. Samtidig fant forskere nise, som ikke liker havis. De ser for seg at det skyldtes at havisen var sesongbasert. 

– Reinsdyr trenger ganske mye plass på land, de migrerer, så det må ha vært relativt store isfrie områder på land, sier Boessenkool.

– Vi finner også ferskvannsfisk, så det må ha vært ferskvann der. 

Ryggvirvel fra isbjørn.

Variasjoner innenfor istiden

Forskerne beskriver et landskap med åpen tundra, kanskje med spredte furutrær og noen elver og innsjøer.

På havet var det sjøis i perioder eller deler av året. Det var kaldere enn i dag, kanskje kan vi se for oss at det var litt som på Svalbard. 

– Alle disse artene finnes jo fortsatt, om du drar litt lenger nord. 

Mange tenker kanskje at Norge var dekket av is under hele den siste istiden, sier Boessenkool.

– Men det er ikke slik. Det var store variasjoner innenfor istiden, det var perioder med mye og mindre is. 

Det ble ikke funnet bein fra utdødde istidsdyr som mammut eller ullhåret neshorn i hula. Det kan være fordi de ikke levde i dette kystlandskapet. Eller det kan være at ikke alle dyrene er representert i grotta.  

Bilde fra utgravingen.

Bein i småbiter 

Mye av beinmaterialet i grotta var småbiter ned til noen millimeter store.

– Vi hadde over tusen bøtter med sedimenter som vi soldet, og vi brukte lampe med forstørrelsesglass for å plukke ut alt som var bein, sier Boessenkool.

Noen av knoklene var hele nok til at de kunne artsbestemmes. For å finne ut hva slags dyr småbitene kom fra, gjorde forskerne en type DNA-analyse som kalles DNA-strekkoding for ansamlinger av beinfragmenter. 

Da finner de biter av DNA som er spesielt for bestemte arter eller dyregrupper og matcher det til en database. 

– Det var på grunn av denne metoden vi kunne finne så mange fugler og fisk. 

Hvordan havnet alt fra fugler til hvaler i samme hule? 

Dette skyldes nok rovdyr, sier Boessenkool. Rovdyr som isbjørn og fjellrev kan ha tatt dette med seg inn i hula. Døde dyr og knokler har nok også blitt transportert inn via vann. 

Sand og grus fra hula ble hentet ut og nøye gjennomgått for å finne beinbiter.

Et mer detaljert bilde med nye metoder

Hanneke Meijer er paleontolog og professor ved Universitetet i Bergen og synes forskningsprosjektet fra grotten i Narvik er spennende. 

– Jeg har jobbet med beinmateriale fra flere grotter både i Norge og utlandet. Et av  problemene er at vi ofte bare finner små fragmenter av bein som gjør det veldig vanskelig å bestemme arten. 

Forskerne her brukte en kombinasjon av tradisjonelle analyser og nyere og mer avanserte tekniker som DNA meta-strekkoding av forhistorisk DNA, sier Meijer. 

– Med den teknikken bruker man forhistorisk DNA for å artsbestemme de små fragmentene som er vanskelige å artsbestemme med den tradisjonelle metoden. 

– Dette betyr at vi fanger opp mye mer arter enn det vi hadde gjort med bare zooarkeologiske analyse, og får et mer detaljert bilde av dyrelivet i fortiden.

Referanse: 

Samuel J. Walker, m.fl.: «A 75,000-y-old Scandinavian Arctic cave deposit reveals past faunal diversity and paleoenvironment», PNAS, 4. august 2025. 

Opptatt av naturvitenskap og verdensrommet?

Ikke bli et fossil, hold deg oppdatert på dyr, planter, verdensrommet og mye mer mellom himmel og jord med nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på

P

Powered by Labrador CMS