Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
Publisert
Konflikter og kriser som fordriver oss fra der vi bor og lever, har
tradisjonelt blitt sett på og håndtert som enkeltstående hendelser.
Det innebærer at dagens krisearkitektur ofte består i å omgjøre eksisterende bygninger til midlertidige ankomststeder for å ta imot mennesker på flukt.
Det kan bidra til å forklare hvorfor dagens flyktningmottak kan være er en kilde til konflikt mellom de som ankommer og de som allerede var der. Andres fordrivelse hindrer også lokalbefolkningen i å leve ut sin egen hverdag.
Breivik-Khan har gjennomført studier av hvordan vi mottar mennesker på flukt, både i Norge og internasjonalt.(Foto: Ricardo Simian)
Improviserte
løsninger holder ikke i lengden
Tidsavgrensede løsninger som bare fyller én enkelt funksjon – å ta imot mennesker som fordrives – har preget mottaket av mennesker på flukt.
Dette har ført til en rekke improviserte tiltak.
Disse løsningene har ikke alltid blitt tatt like godt imot av lokalbefolkningen.
– I stedet kunne vi ha sørget for en
beredskap som bidrar til en bærekraftig stedsutvikling som er meningsfullt forankret
i lokalsamfunnet, hevder arkitekt og forsker Håvard Breivik-Khan.
Breivik-Khan er ekspert
på internasjonal beredskapsplanlegging og krisehåndtering. Han har forsket på hvordan
vi mottar mennesker på flukt, både i Norge og internasjonalt.
Han har særlig vært opptatt av å se på
hvordan internasjonal krisehåndtering, nasjonal beredskap og asylregimer preger
våre bygde omgivelser. Det gjelder både bygninger og by- og stedsutvikling.
Fordrivelse er den nye normalen
Mennesker som fordrives, kan ikke lenger
betraktes som enkeltstående, sjeldne og unike hendelser.
– Fordrivelse av mennesker er en pågående tilstand. Det må erkjennes som den nye normalen. Det skyldes både
flere og økende konflikter, men aller mest katastrofer i kjølvannet av
klimaendringer, sier Håvard Breivik-Khan.
Fordrivelse gjelder ikke bare de som krysser
landegrenser, men kan gjelde oss alle. Folk kan også være fordrevet i kortere
tidsrom på grunn av klimaforandringer, som hetebølger.
Når fordrivelse av mennesker blir den nye
normalen, kan vi ikke fortsette med å improvisere frem midlertidige mottak, mener forskeren.
–
Vi må utforme arkitektur, landskapsarkitektur og offentlige rom som i større
grad gjør det mulig å veksle mellom hverdagsliv og krisebruk, mener
Breivik-Khan.
Vi trenger både en ny forståelse av hva det vil
si å fordrives, og hvordan vi organiserer våre bygde omgivelser for å møte det, utdyper han.
Behov for økt
kunnskapsoverføring
Som nyutdannet arkitekt ble Håvard Breivik-Khan sendt til Haiti av
Flyktninghjelpens beredskapsstyrke NORCAP. Der skulle han jobbe for FN rett etter
jordskjelvet i 2010.
Annonse
Hans kompetanse ble vurdert som
relevant i arbeidet med å planlegge og bygge midlertidige bosettinger. Senere
bidro han også i gjenoppbyggingen av Haiti etter jordskjelvet.
Likevel ble han ofte møtt med undring fra
sine nye internasjonale kolleger fra andre fagfelt. Hva gjør en arkitekt
her? spurte de.
15 år senere, i 2025, er dette et spørsmål
han fortsatt får. Også kolleger i organisasjoner som har som oppgave å
sørge for internasjonal beskyttelse og sikre grunnleggende menneskerettigheter lurer på dette.
Arkitekten trengs både før, under og etter kriser
Husly for mennesker som fordrives, er en slik grunnleggende
rettighet. Breivik-Khan har klart svar på hvorfor
arkitekten trengs:
- Å tilrettelegge for menneskers hverdagsliv er en vesentlig
del av min profesjon. Arkitekten trengs både før, under og etter kriser,
fastslår han.
Og det er behov for mer overføring av kunnskap:
Arkitekter, landskapsarkitekter og
urbanister på en side, og de som primært driver med krisehåndtering og
planlegging av beredskap, bør lære av hverandre, mener Breivik-Khan.
Har sett på ambisiøs arkitektur fra den kalde krigen
Breivik-Khan har blant annet sett på det tidligere Smart Club-bygget i
Østfold og Fjellhallen i Kirkenes. Disse byggene ble planlagt under den kalde krigen.
Fjellhallen er ett av flere eksempler fra en tid da
planlegging av beredskap drev utviklingen av norske byer og steder. Ambisiøs
arkitektur ble resultatet.
Arbeidet inkluderer også en case fra Romania,
et land som gir humanitær bistand til flyktninger fra Ukraina. Samtidig forbereder landet seg på intern massefordrivelse i tilfelle et større jordskjelv.
Annonse
Her deltok Breivik-Khan som utsending fra Flyktninghjelpens beredskapsstyrke NORCAP
til Romanias Innenriksdepartement.
Begrenset
deltakelse fra arkitekter i kriser
Arkitekter og urbanister blir kun i begrenset grad involvert for å
bidra til utvikling av kunnskap innen håndtering og planlegging av kriser, viser Breivik-Khans forskning.
Løsninger som har vært iverksatt av
humanitære aktører, har i liten grad bidratt til lokal beredskap, utdyper han. Disse løsningene har heller ikke bidratt til å bygge steder som fungerer i hverdagen både for de som kommer dit og for
lokalbefolkningen.
Dermed går vi glipp av muligheten til å skape gode,
langsiktige løsninger for beredskap, forklarer han.
– Den profesjonelle kompetansen til
arkitekter, landskapsarkitekter og urbanister er vesentlig i utforming av funksjonelle
og inkluderende steder, sier Breivik-Khan.
Han understreker at det er viktig at folk
involveres for å forme sine omgivelser. Men det er ingen unnskyldning for ikke å hente inn ekspertise på design og planlegging, mener han.
Mot en ny
arkitektur
– Vi må vi utvikle tilpasningsdyktige byrom
som både kan brukes effektivt i nødssituasjoner og samtidig bidrar til at
kvaliteten på det urbane hverdagslivet forbedres, sier Breivik-Khan.
Skal vi lykkes i å bygge bro mellom
nødssituasjoner og hverdagsliv, må vi koble planlegging av beredskap med by- og
stedsutvikling, mener han.
Dermed kan beredskap for mennesker som fordrives, bidra til
bedre og mer bærekraftige byer og steder til glede for oss alle.
