På vitensenteret VilVite i Bergen står en modell av et anlegg for CO2-fangst. Her kan du flytte rundt på gassrørene, bygge om anlegget og se på en skjerm hvor bra det virker.

Men hvor mange av de besøkende gidder å se på skjermen? Hvor mange bare leker seg med rørene, som en slags avansert lego?

Deltaker, ikke tilskuer

Nils Petter Hauan er interessert i svaret av minst to grunner. For det første – han er utviklingsleder på VilVite-senteret og vil at utstillingene skal treffe best mulig.

For det andre – Hauan har nettopp tatt en doktorgrad der han grunnleggende prøvde å få svar på spørsmålet – hva skal til for at utstillingene gir læring?

Modellen av CO2-anlegget er typisk for et vitensenter. Den lar deg gjøre noe fysisk. Du flytter rundt på rør og så ser du resultatet av det du gjorde. Du får prøve og feile. Du blir deltaker, ikke tilskuer.

• Det ble en blodig gjenåpning av vitensenteret til Teknisk museum i desember 2016. Les mer!

Bør kjenne elevene på forhånd

Hauan brukte denne modellen i forskningen. Han utstyrte en eller to elever i skolegrupper med hjelmkameraer og analyserte videoopptakene. Hva skjedde, og hvordan virket det på læringen?

Svaret på dette spørsmålet starter med et annet viktig spørsmål: Hvordan er elevene? Hva kan de og hva tenner dem?

– Jeg var ikke forberedt på hvor viktig dette er, forteller Hauan til forskning.no. – Det er lurt å trekke inn læreren på forhånd og gjøre seg kjent med gruppen.

Ut fra dette kan elevene få oppgaver i hånden som hjelper dem til å få mest mulig ut av utstillingen. Hva bør disse oppgavene inneholde?

Gode diskusjoner – mer enn ord

– Opplegg til gode diskusjoner, diskusjoner som ikke bare er ord, svarer Hauan.

Diskusjoner som ikke bare er ord – hva er det? Hauan kaller det multimodale diskusjoner og gir et eksempel.

– Hvis du står sammen med noen venner og skal reparere noe, så er det noen som spør, noen som svarer, noen som peker, noen som flytter på noe, sier han.

Ord og handling blir samtale og samhandling rundt en oppgave. Akkurat dette er det Hauan vil oppnå rundt modellen av CO2-fangst – og de andre utstillingene i Vitensenteret. Det gir læring. Men hvordan måler han læringen?

• Elever programmerte lysdans i regi av blant annet vitensenteret på Kongsberg. Se her!

Ser læring på opptakene

Ett opplagt svar er å spørre elevene. Men er det sikkert at de skiller godt mellom hva de visste fra før og hva de lærte på vitensenteret? Det er en usikker metode, mener også andre forskere.

Et annet svar er å stille elevene kontrollspørsmål før og etter besøket. Denne metoden har også svakheter.

– Hvis du spør noen på forhånd hva de kan, aktiviserer du forkunnskapene deres. Allerede da setter du i gang læringsprosessen. Du påvirker sluttresultatet, påpeker Hauan.

Han valgte en tredje vei, som ikke måler læringen direkte. Isteden brukte han videoopptakene og stilte spørsmålet: Viser opptakene at elevene er i gang med å lære?

Norsk nettverk av vitensentre

Denne metoden hadde en annen fordel også. Den ga Hauan et bra verktøy for å prøve og feile selv når han utarbeider utstillingene og opplegget rundt.

– Hvis vi ser at utstillingen og opplegget ikke gir læring, kan vi gå inn og endre og prøve på nytt. Vi kan eksperimentere og lære selv, påpeker han.

Denne læringen tar Hauan med seg videre når han møter folk fra andre vitensentre i Norge. De har et faglig nettverk og møtes jevnlig. Nå har de også forskning som underbygger læringen.

– Da jeg startet med doktorgraden, ble jeg overrasket over hvor mye forskning som er gjort rundt vitensentre, sier han.

• Evighetsfløyta, den magiske flaska og mye annet ble vist på utstillingen om islamsk vitenskap på Teknisk museum i Oslo i 2013.

For gammel og ung

I forskningen har Hauan bare sett på skoleklasser. De som kommer på fritida er en annen og viktig gruppe for vitensentrene.

– De kommer fordi de i utgangspunktet er interessert, i alle fall hvis de ikke er dradd med av mor og far mot sin vilje, ler han.

– Når jeg studerer de besøkende i helgene, ser jeg ofte far og mor som hangarskip, seilende langsomt gjennom utstillingshallene. Rundt dem svirrer barna som droner og henter dem inn, vil vise dem hva de har oppdaget, forteller Hauan.

I denne gruppen er ofte barna yngre enn skolebarna som Hauan forsket på. Likevel mener han at samme utstilling kan fungere for forskjellige aldersgrupper – men på forskjellige måter.

– Alle trenger ikke å forstå alt, understreker han.

Lenke og referanse:

Elevers læring i vitensenterutstillinger, nyhetsmelding fra Universitetet i Bergen.

Nils Petter Hauan: “Learning science in interactive exhibitions; frameworks for design and evaluation of material for exploratory learning experiences”, ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen, 10.3.2017.