Hugo Schmökel er spesialist på hofteproblemer og vonde ledd hos hunder og katter i Sverige.

En dag han gikk rundt på et museum og så på gamle skjeletter av skrekkulver og sabeltanntigre, fikk han en ide: Kan disse dyrene ha slitt med de samme leddproblemene i skuldre, albuer og knær som mange hunder og noen mennesker har i dag?

Det finnes jo mange skjeletter i museer etter sabeltanntigre og skrekkulver. Skjelettene etter disse  to utdødde dyrene ligner mye på skjelettene etter hunder og katter, bare at de er større.

Osteokondrose

Det skulle vise seg å stemme veldig godt.

Osteokondrose er en smertefull leddsykdom som ofte rammer store rasehunder. Mennesker kan også slite med det som på fagspråket kalles Osteochondrose dissecans eller bare OCD.

Sykdommen er genetisk arvelig. 

Den hoper seg gjerne opp, særlig hos hunder som det er blitt drevet mye avl på for å få fram det som anses som «riktige» trekk for en hunderase. Hester, griser og katter kan også få OCD.

Hunder med OCD blir gjerne halte og går stivt. Overvektige hunder må slankes og noen ganger er det aktuelt med operasjon.

Tusener av skrekkulver

I California i USA finnes det et sted som var særlig egnet for den lille studien som den svenske spesialisten i osteoporose ville gjøre.

La Brea Tar Pits er en samling kilder i California der asfalt naturlig pipler fra jordas indre og opp til overflaten.

I disse asfaltpyttene har tusener av skumle skrekkulver og sabeltanntigre satt seg fast og druknet – mens de var på jakt etter noe de kan ha trodd var et enkelt bytte.

 Sabeltanntigeren var et stort kattedyr med lange hjørnetenner. De siste av dem døde ut for om lag 10.000 år siden.

Skrekkulven døde ut for 12.000 år siden. Den var antakelig ingen ulv, men heller en kjempestor rødrev. 

Denne megapredatoren hadde kortere bein og et mer massivt skjelett enn en ulv. Tennene dens var lagd for beinknusing og rovtennene mye større enn ulvens. 

Skrekkulven kan ha vært det siste dyret i en utdødd linje av prehistoriske hundedyr.

Man kjenner til cirka 3600 skjeletter etter skrekkulv. De fleste av dem er hentet opp fra tjærepyttene i La Brea i California.

LES OGSÅ:

Skrekkulven fantes ikke bare i Amerika. Den vandret mest sannsynlig rundt i Asia også.

Oppsiktsvekkende mye OCD

Da Hugo Schmökel og en kollega begynte å undersøke flere enn tusen skjeletter etter sabeltanntigre og 500 skjeletter etter skrekkulver i La Brea, kunne den svenske eksperten på ortopediske lidelser hos dyr raskt konstatere noe ingen andre forskere hadde lagt merke til før ham:

Oppsiktsvekkende mange av disse dyrene hadde slitt med OCD.

Blant sabeltanntigrene var det hele 6 prosent som hadde gått rundt med defekter i knærne. Hos mennesker er det til sammenligning bare 0,01 prosent av oss som har OCD i knærne. Lidelsen er også sjelden hos moderne katter.

Skrekkulvene hadde hatt mest OCD i skulderleddene. En andel på 4,5 prosent er på høyde med de aller mest rammede blant innavlede hunderaser i dag, som border collie og sanktbernhardshund. Mange av skrekkulvene hadde også gått rundt med vonde knær.

Schmökel og kolleger har en hypotese om at sabeltanntigre og skrekkulver ble mer innavlet jo nærmere de kom utryddelsen for 10.000-12.000 år siden. 

Da antallet dyr sank, så ble det færre andre dyr å parre seg med. Slik ble det stadig mer innavl. Men denne hypotesen bestrides av andre forskere.

Kilde:

Science: «Saber-toothed cats and dire wolves suffered from joint pain like modern pets», juli 2023.

LES OGSÅ:

Skrekkulven døde ut for rundt 10 000 år siden. Genene kan si noe om hvorfor.