Denne uken begynner filmen «An Inconvenient Truth» å gå på norske kinoer. Faktisk kommer demokratenes tidligere presidentkandidat og visepresident til Norge for å lansere filmen sin selv.

Miljøverndepartementet annonserer i den forbindelse at «Al Gore kommer til Norge med viktig miljøfilm».

Det er snakk om en 95 minutter lang dokumentar hvor Gore holder Power Point-presentasjoner og viser mange grafer. Innimellom får vi se biter av hans politiske karriere, og biter av hans personlige liv.

I filmen får menneskeskapte klimaendringer skylden for alt fra den ødeleggende orkanen Katrina til invaderende arter, utdøende arter, flod, tørke, SARS, oppblomstring av tuberkulose, fugleinfluensa, Vest Nil-viruset og druknede isbjørner.

Bare for å nevne noe. Jeg har vanskelig for å se at det har så mye med sannhet å gjøre.

Usikkerhet

«Forskere har en uavhengig forpliktelse til å respektere og presentere sannheten slik de ser den» slår Gore fast i sin egen film.

«Filmen er en bra gjennomgang av klimaproblemet, men kunne gjerne gitt litt mer oppmerksomhet til de spørsmålene som det fremdeles er knyttet usikkerhet til», konkluderer Steffen Kallbekken, forsker ved CICERO, Senter for klimaforskning, ved Universitetet i Oslo - i et sitat på senterets nettsider.

Klimaforskning er et felt som er spekket med usikkerhet. Her står vi overfor en film som forsøker å overbevise oss om at alle forskere er enige, og som går langt for å skremme.

Al Gore har nemlig skjønt hvordan det egentlig henger sammen. De som er usikre, skeptiske, eller stiller kritiske spørsmål, hører til en konspirasjon som er styrt av griske mennesker i oljeindustrien, som heller vil tjene penger enn å ta vare på miljøet.

Kallbekken mener at «klimadokumentaren» er en pedagogisk god film, og anbefaler den til de som ønsker å få en grundig innføring i klimaspørsmålet og konsekvenser av klimaendringer.

Det virker heldigvis ikke som han er helt sikker på om det er pedagogisk eller riktig å feie all usikkerheten under teppet.

Overbevisende

«Al Gore forteller på en svært overbevisende måte om hvilke klimautfordringer den globale oppvarmingen skaper», sier vår egen miljøvernminister Helen Bjørnøy i departementets pressemelding.

Jeg er ikke overbevist. For eksempel er jeg ikke overbevist om at menneskeskapt global oppvarming har skylden for orkanen Katrina.

Filmen til Gore markedsføres med en plakat hvor røyk kommer ut av lange piper og former en orkan slik vi har blitt vant til å se dem i gjengivelser av satellittbilder på TV.

Orkanen Katrina traff USA i 2005. Den var en naturkatastrofe som brakte død og ødeleggelse. I filmens åpningsscener får vi se bilder av dette, inkludert bilder av døde amerikanere. Orkanen drepte nesten 2 000 mennesker. Amerikanske styresmakter fikk kraftig kritikk for sin håndtering av hendelsen.

Det er ingen tvil om at det var en tragedie for mange. Det er heller ikke så merkelig at samfunnet leter etter noen å skylde på for smerten som har blitt påført. Katrina var én av mange orkaner i 2004 og 2005. Mediene utropte 2005 til den villeste orkansesongen noen sinne, og spekulerte at de menneskeskapte klimaendringene hadde skylden.

Naturlig variasjon

Så langt har ekspertene stort sett forsøkt å forklare at orkaner kommer i bølger, og at man ikke har klart å vise noen sammenheng mellom orkanaktivitet og global oppvarming.

Den siste tiden har en voksende gruppe forskere begynt å argumentere for at den siste tidens kraftige orkaner ikke er en del av naturlig variasjon, men en konsekvens av den menneskeskapte globale oppvarmingen.

Gore unnlater å nevne at dette er svært kontroversielt i det vitenskapelige miljøet. Denne kontroversen har fått flere uttrykk. For eksempel var den årsaken til at den profilerte forskeren Chris Landsea trakk seg fra det internasjonale klimapanelet (IPCC) i januar i fjor.

- Det er utenfor min fatteevne hvorfor mine kolleger vil benytte seg av media for å fremme en ikke understøttet agenda om at den nylige orkanaktiviteten er forårsaket av global oppvarming, sa Landsea.

Konflikten var også åpenbar under årets møte i American Meteorological Society, som samlet rundt 2 000 forskere. Temaet om den verste orkansesongen siden registreringene startet for rundt 150 år siden, viste seg å være for hett til å ta i. På grunn av kontroversene ble en paneldebatt om dette avlyst.

Dette er en debatt som fortsatt pågår i det vitenskapelige miljøet.

Borekjerner

Orkanenes sammenheng med menneskenes CO2-utslipp er bare ett av mange punkter hvor Gore er på gyngende grunn.

Jeg kan nevne et par til.

For eksempel er det ikke mulig å se ut fra borekjerner i isen (og slett ikke med det nakne øye) hvilket år USA innførte sin Clean Air Act.

Gore sammenstiller også det vi vet om CO2-nivået i tidligere tider ut fra Arktiske borekjerner, med data om fortidens temperatursvinginger, for å illustrere sammenhengen mellom CO2-nivå og tidligere temperaturendringer.

Det er rimelig å argumentereat denne korrelasjonen er spekulativ, siden det finnes en rekke andre faktorer enn CO2 som har bidratt til endringer i temperaturen i Antarktis.

Ensom idealist

Det lett å tenke at Al Gore kjemper for en god sak. Det er heller ikke vanskelig å like ham bedre enn erkefienden og sittende president Bush, som ikke synes å være villig til å foreta seg særlig mye for å ta vare på miljøet.

Filmen er således også en reklame for helten Gore, selv om han påstår at han ikke skal stille til valg i 2008.

Det tegnes et bilde av ham som den ensomme idealist. Power point-presentasjonen hans er kryssklippet med en haug av nærbilder der han ser veldig filosofisk, melankolsk og ettertenksom ut.

Men hva tenker han egentlig om forskningsformidling?

Over-representasjon

Grist Magazine stilte Gore et spørsmål om hvordan man best kommuniserer om global oppvarming. Han svarte:

«I believe it is appropriate to have an over-representation of factual presentations on how dangerous it is, as a predicate for opening up the audience to listen to what the solutions are, and how hopeful it is that we are going to solve this crisis.»

Det minner meg om et annet gammelt og ofte gjengitt sitat i samme gate.

Jeg tenker på utsagnet som kom fra professor og klimaforkjemper Stephen Schneider ved Institute for International Studies ved Stanford University, i et intervju med Discover Magazine i 1989. Schenider gjengir også sitt eget sitat i denne artikkelen.

«On the one hand, as scientists we are ethically bound to the scientific method, in effect promising to tell the truth, the whole truth, and nothing but - which means that we must include all the doubts, the caveats, the ifs, ands, and buts.

On the other hand, we are not just scientists but human beings as well. And like most people we’d like to see the world a better place, which in this context translates into our working to reduce the risk of potentially disastrous climatic change.

To do that we need to get some broadbased support, to capture the public’s imagination. That, of course, entails getting loads of media coverage. So we have to offer up scary scenarios, make simplified, dramatic statements, and make little mention of any doubts we might have.

This double ethical bind we frequently find ourselves in cannot be solved by any formula. Each of us has to decide what the right balance is between being effective and being honest. I hope that means being both.»

Vitenskapelige prinsipper

Er det ikke ytterst problematisk når man tror at ærligheten, usikkerheten og den vitenskapelige presisjon må halshugges for å sørge for at folket skal skjønne poenget?

Er det virkelig slik at de få opplyste nærmest er forpliktet til å vrenge på sannheten for å klare opp saker og ting for oss andre som fortsatt føler at sikten er dårlig? Holder det ikke å si det som det er?

Kanskje ikke i politikkens verden. I vitenskapen skal det være en forutsetning. På klimaforskningsfeltet er det etter hvert litt for mange aktører med politiske agendaer - på alle kanter.

Spørsmålet er om forskerne som applauderer filmen til Gore, holder fast i sine vitenskapelige prinsipper. Det er jo ikke måte på hvor fort de kommer løpende for å arrestere når forskningen blir feilaktig representert i “klimaskeptisk” argumentasjon.

For dere som vil se filmen, er det verdt å ha i bakhodet at menneskeskapte klimaendringer har, i tillegg til å være et viktig og vanskelig miljøetisk spørsmål, blitt en salgsvare.

Dette gjelder også i fagmiljøene. Det er penger i olje, men det er penger i klimaforskning også.

- - - - -

P.S. Apropos salgsvare: Det er ingen ende på hvor mange filmklipp vi får se av Al Gore foran sin PowerBook mens han klikker og drar i slides i et dataprogram. Logoen til Apple er bemerkelsesverdig godt synlig.

Hvor mange er det som vet at Gore sitter i styret for Apple?