Tyranniske tekster

Gammelgaard er ansatt ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier, og er i startfasen av et nytt forskningsprosjekt. I tiden framover skal hun nærlese ulike tekster fra etterkrigstidens kommunistiske regimer i Tsjekkoslovakia og Polen, for å se hvilke språklige og retoriske mekanismer som styrer dem.

Målet med prosjektet er både å kartlegge totalitære teksters retoriske karakter, og å sammenfatte den internasjonale forskningen som er gjort på området.

Det gode og det onde

Gammelgaard skal konsentrere seg om tsjekkiske og polske tekster fordi disse språkene faller innenfor hennes eget fagområde. Likevel mener hun at man kan finne fellestrekk ved totalitære tekster fra mange ulike politiske regimer.

- Hvis man sammenligner nazististisk og kommunistisk retorikk, som er det man har forsket mest på, så oppdager man raskt at de har enkelte grunnleggende ting til felles, sier hun.

- For det første ser man ofte at verden framstilles som fullstendig svarthvitt. Totalitære tekster beskriver gjerne to motsatte poler - det gode og det onde - hvor det gode ofte trues av det onde. Det spesielle er at det ikke finnes noe møtepunkt for disse motpolene. Det gode kan bare bli bedre og det onde kan bare bli verre.

«Partiet har alltid rett»

Et annet fellestrekk ved totalitære tekster er at de sjelden eller aldri har noen nyhetsverdi, ifølge Gammelgaard.

Har du for eksempel lest én tekst fra et kommunistisk regime, så har du lest alle. Årsaken er at alle til syvende og sist sier det samme: «Partiet har alltid rett.»

Gammelgaard understreker likevel at denne ensrettingen ikke er absolutt. Det finnes også en form for dobbeltkode i totalitære samfunn som gjør at mottagerne kan få informasjon ut av en gitt tekst.

Denne koden går blant annet ut på å sammenligne teksten med hvordan man skulle forvente at den så ut. Hvis for eksempel et bestemt navn er utelatt i en avisartikkel - et navn man vanligvis ville forvente å se i teksten - så vil det ha betydning for en erfaren leser.

Rotter og hyener

Et tredje kjennetegn ved totalitær retorikk er, ifølge Karen Gammelgaard, at motstanderen ikke har ordets rett. Man siterer for eksempel aldri direkte fra «fiendens» tekster. I stedet tillegger man dem meninger indirekte, eller man bruker metaforer - som å kalle kapitalister for «rotter» eller «hyener» - som definerer dem ut av diskusjonen.

- En annen interessant dimensjon ved totalitære tekster er hvordan mottageren - eller det man kaller «modelleseren» - konstrueres, fortsetter Gammelgaard.

- I kommunistiske tekster sier man for eksempel svært sjelden «jeg» eller «du». I stedet sier man ekstremt ofte «vi».

- Man forutsetter med andre ord at leseren alltid er grunnleggende enig med avsenderen. Men det betyr samtidig at tekstene blir fullstendig uten dynamikk, fordi avsenderen aldri kan si noe som mottageren ikke samtykker i fra før.

Lenin stasjon

Gammelgaard poengterer at det ikke bare er avisledere eller partitaler som kan fungere som totalitære tekster. Et av de typiske trekkene ved totalitær retorikk er nemlig at den sprer seg som en slags smitte til andre tekster - både sakprosa og skjønnlitteratur.

- Det gir en del pussige utslag. Selv blir jeg for eksempel stadig like overrasket når jeg tror at jeg skal lese en språkvitenskaplig artikkel, og i stedet oppdager at det eneste den forteller er at «Partiet alltid har rett», smiler Gammelgaard.

På samme måte spredte kommunistenes totalitære retorikk seg til områder som lå utenfor tradisjonell politisk kommunikasjon

- Jeg har akkurat lest en interessant analyse av metrokartet i Praha, som viser hvordan selv et slik hverdagslig fenomen fungerte som et politisk verktøy. Stasjonene hadde nemlig ikke geografiske navn, men var i stedet oppkalt etter ulike kommunistiske partiledere og liknende. På den måten ble også metrokartet en tekst som bekreftet makthavernes virkelighetsoppfatning.

Tekst og historie

Gammelgaards undersøkelse inngår i det tverrfaglige forskningsprosjektet «Tekst/Historie», som nylig startet opp ved Det historisk-filosofiske fakultet ved UiO.

- Når man arbeider på et så lite fag som jeg, er det en fare for at man blir teoretisk og metodisk isolert. Derfor er det veldig fint å kunne delta i et fellesprosjekt hvor folk har variert kompetanse og forskjellige teoretiske ståsteder, sier hun.

- Hvorfor er det nødvendig å forske på totalitære tekster i dag?

- For det første fordi det er viktig å kunne kjenne igjen en totalitær tekst når man ser en. Men det har også rent kvantitative årsaker. Bare i Tsjekkoslovakia veltet det jo ut et enormt antall slike tekster i de 40 årene landet var under sovjetisk styre. Det gjør studiet av totalitært språk viktig i seg selv.

«Harmonogram»

- Dette studiet har samtidig en viktig etisk og moralsk dimensjon, fortsetter Gammelgaard.

- Et interessant trekk ved totalitært språk, som blant annet Václav Havel har vært opptatt av, er nemlig at det bygger inn en slags medskyldighet. Under kommunismen var det rett og slett vanskelig å kommunisere uten å bruke styresmaktenes ord og begreper. Med en gang du sier at «nå står jeg på Lenin-stasjonen», så er du på en måte med på å opprettholde det herskende systemet.

- Hva skjer med språket og tekstene når et slikt samfunnssystem forsvinner?^

- Først og fremst er man nødt til å frigjøre seg fra det gamle språket. Man må reintrodusere ord som har vært tabu og gi makthaverens begreper nytt innhold.

- Det er imidlertid ikke alltid like enkelt. I Tsjekkia var det for eksempel lenge svært problematisk å bruke begrepet «mir» - som betyr «fred» - fordi det hadde vært navnet på Sovjetunionens dominans i Sentral-Europa. På samme måte var det umulig å snakke om «plan», fordi det ga assosiasjoner til kommunistregimets økonomiske femårsplaner. Havel var faktisk nødt til å introdusere det nye begrepet «harmonogram», som i praksis betyr akkurat det samme som «plan». Det gamle ordet kunne rett og slett ikke brukes lenger.