Det holder ikke for Danmark å score flest mål. De røde og hvite drenge forventes også å spille vakker fotball. Her ligger Norges mulighet til å vinne EM-kvalkampen på Ullevål.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Høye estetiske krav til egen spillestil ligger langt framme i dansk fotballs bevissthet; som en stolthet, men også som en tyngende faktor; en forventning om både å vinne og underholde.
Selv med kampdato 26. mars på norsk vintergress, lever slike krav i beste velgående. Det gir Norge en fordel i slaget om Norden.
Det er ikke lett å holde ballen lenge i laget, spille pent langs bakken, ut av eget forsvar og gjennom midtbanen, når telen knapt har sluppet taket.
Vår utskjelte, men effektive Drillo-fotball der ballen oftere befinner seg i lufta, egner seg bedre før skiene er pakket vekk for vinteren. Det er ennå en stund igjen til påske!
- Våre læremestre
Fotball er Danmarks mest populære sport, og danskene liker å se på seg selv som en mer sivilisert fotballnasjon enn oss. En storebror som vet best hvordan fotball skal spilles.
Men uten spillere like eminente som Allan Simonsen og Michael Laudrup, kan et slikt syn innebære et sprik mellom forventninger og ferdigheter - med den konsekvens at danskene i mindre grad vil true motstanderen og utfordre dens svakheter.
- De er våre læremestre fra gammelt av, sa historiker Finn Olstad om danskene, da forskning.no beskrev kampen om det nordiske fotballhegemoni før Champions League-kvalet mellom FC København og Rosenborg i fjor høst.
Slik ser danskene på seg selv fortsatt. De bedriver etter eget syn et mer høyverdig spill en nordmennene, en vakrere og riktigere fotball. Etter kampene mellom FCK og RBK har våre naboer fått vann på mølla. Trønderne tapte og er ute av turneringen.
Fortsatt i pose og sekk?
Likevel; har Danmark gode nok spillere til fortsatt å innfri en luksustilstand som rommer krav om både seire og gjennomgående vakker fotball?
Sannsynligvis ikke. Danske storstjerner med tilnærmet utenomjordisk ballbehandling, og svært følsomme pasningsføtter, er så godt som fraværende i det nye århundret.
Samtidig er fotball på øverste nivå blitt toppidrett god som noen. Tempo og ferdighetsnivå øker, forskjeller mellom topp- og mellomsjikt reduseres. En vakker ballbesittende fotball blir stadig vanskeligere å realisere fullt ut, med mindre du spiller for Barcelona.
Slik sett kan man også hevde at lagene spiller likere enn før, påpeker idrettssosiolog Arve Hjelseth ved NTNU i samme forskning.no-artikkel.
Men; et lands oppfatning av hvordan man spiller, og hvordan man bør spille, kan likevel være vanskelige å rokke ved.
Annonse
- Det er ofte slik i fotball at man ser det man vil se, bemerket Hjelseth.
Så kanskje danskene gjør det unødig vanskelig for seg selv, og setter kjepper i hjulene for nye fotballframganger? Tyngende estetikk og tradisjoner
En moderne toppidrett, enten vi snakker fotball, eller som i Norge gjerne om skisport, setter resultater i høysetet. Prestasjonsfokuset blir altoverskyggende.
Selve utførelsen, teknikken, blir underordnet – i hvert fall så lenge utøveren eller laget vinner. Slik sett kan man hevde at estetikken er på vikende front, det være seg innen langrenn, fotball eller for eksempel skihopp.
Nordmenn har hatt en nostalgisk, i praksis reaksjonær, holdning til langrenn, vår nasjonalidrett. På samme måte har England hatt et eiendomsforhold til fotball, og danskene synes å utvise litt av samme innfallsvinkelen til fotballen.
Den estetiske fane holdes høyt, muligens for høyt ut fra hvilke spillere som er tilgjengelige.
La norske reaksjonære innen langrenn få illustrere hvordan det kan gå, når estetikk og tradisjoner får for stor innflytelse.
Da amerikanske Bill Koch begynte å skøyte i langrennssporet tidlig på 1980-tallet, var norske skipamper skrikende motstandere. Det var stygt og skadelig, de ville ikke være med på slikt. Resultatet av bakstreverskheten ble at Norge i mange år framsto totalt akterutseilt på skøytedistansene.
Første utover 1990-tallet begynte vi å høste gull igjen. Vi hadde skjønt at vi måtte forandre tankegangen for få ut det fulle potensialet.
Viktigst å vinne
- At det blir bare viktigere og viktigere å vinne, gjør at man ikke kan være like tradisjonsbundet i tenkningen. (…) Man får et rasjonalitetsperspektiv på prestasjoner, man vil vinne nær sagt for en hver pris.
Det sa idrettsprofessor Matti Goksøyr da forskning.no intervjuet ham før Ski-VM i 2009. Temaet var nettopp hvorfor nordmenn etter hvert har begynt å akseptere endringer i skisporet.
Det norske suget etter gullmedaljer ble etter hvert så sterkt at det spilte mindre rolle om vi skøytet eller gikk sprintlangrenn, bare vi vant.
Kanskje vil vi se en liknende utvikling i danskenes holdning til egen fotball? Det begynner å bli en stund siden rød-hvit dynamitt dominerte gressteppene, med teknikk, overblikk og usøkt pasningsspill.
Det danske laget som vant EM i 1992 var egentlig et stilmessig unntak; mer en hardt arbeidende gjeng uten de store stjerner, enn et lekende Nordens Brasil. Det siste er muligens noe dansker instinktivt vil riste på hodet av…
Men; hvis danskene lemper litt på de estetiske kravene kan de bli farlig gode igjen. For Norges del får vi håpe at de venter til etter denne EM-kvalifiseringen med å legge vekk litt av forfengeligheten.
