I skogene våre er det godt med elgbeite om sommeren: urter, lauv og lyng, elgen beiter ikke barskog om sommeren.

I denne årstiden er det derfor liten eller ingen beiteskade. I vinterhalvåret er det ofte mangel på beite og det er sterk beiting på furuforyngelsene. Elgbeite på furuforyngelsene er kostnadene ved å ha elg i skogen. Der det er overskudd av sommerbeite er det utnyttingen av vinterbeite, furuforyngelsene, som er avgjør for hvor stort elgbestanden en kan ha,

Skal en oppnå størst mulig inntekt i et elgvald, samlet for tømmerproduksjon og elgjakt, bør arealene med furuforyngelsene nyttes slik at de gir størst inntekt enten ved å produsere tømmer eller til elgbeite.

Denne optimale tilpassingen av furuforyngelsene oppnås ikke i dag fordi skogeierne har ulike interesser. Noen har en stor andel med furuforyngelser, andre har lite eller ingen furuforyngelse på eiendommen. Denne forskjellen i beiteskader blir det ikke tatt hensyn til ved tildelig av felligstillatelser som er avgjørende for den inntekten skogeieren får av elgen.

Ser elgen som skadedyr

Ved fordelingen av fellingstillatelsene innenfor det enkelte elgvaldet tas det vanligvis ikke hensyn til omfanget av vinterbeite på eiendommen. Fellingstillatelsene på elg fordeles i forhold til eiendommens størrelse, målt i antall dekar.

De eierne som har mye med furuforyngelser oppfatter elgen som et skadedyr og de ønsker å redusere elgbestanden. De får vanligvis støtte av forstfolk som er opptatt av tømmerproduksjon og legger liten vekt på den inntekten som elgjakten gir. De skogeiere, som har lite furuforyngelser og har lite med beiteskader, er nesten fraværende i denne debatten.

Det er vanlig å foreta beiteregistrering som har til hensikt å vise den skaden som elgen påfører skogen. Når disse registreringene blir lagt til grunn for å fastsette hvor stor elgbestanden bør være, blir det i svært liten grad tatt hensyn til den inntekten furuforyngelsene gir som elgbeite.

Dette er bakgrunnen for at det har interesse å klarlegge hvordan arealene med furuforyngelser bør utnyttes for å gi størst mulig samlet inntekt av tømmerproduksjon og elgbeite sett under ett.

Svaret kan være grunnlaget for å utforme et reguleringssystem for elgjakten hvor skogeierne ved tildeling av fellingstillatelser belønnes for å ha mer vinterbeite til elg.

For å kunne sammenligne inntekten av furuforyngelsen, som elgbeite og tømmerproduksjon, har en beregnet nåverdi per dekar når furuforyngelse benyttes til disse alternativene hver for seg. En har også sett på et alternativ med begge deler, begrenset elgbeite og tømmer produksjon.

Beregning av verdi

Med en gitt sammensetning av elgstammen med hensyn på okser, kuer og kalver kan en beregne produksjonen i kg kjøtt per dekar På grunnlag av opplysninger fra et utvalg av grunneire på Østlandet kjenner en nettoinntekt per kg elgkjøtt som tilfaller skogeieren.

Hvor mye elgkjøtt som kan produseres bygger på forutsetninger om hvor mye furuforyngelse kan produsere av elgfòr per dekar og elgens fòrkrav i vinterhalvåret (3). Fòrproduksjonen per dekar bygger på data fra Solbrå.(2)

Går vi ut fra at furuarealene nyttes bare til elgbeite antar en ut fra undersøkelsene til Solbrå at elgen kan nytte 45 prosent av barproduksjonen uten at elgen ødelegger beite for seg selv. Ved så hard beiting har tømmerproduksjonen som er på arealene ikke noen økonomisk verdi.

Nåverdien av furuforyngelsene til tømmerproduksjon finner en ved å beregne verdien av tømmer på ulike boniter, avirkningskvantum og antatt nettotømmerpris på avvirkningstidspunktet.

Hvilke diskonteringsrente som nyttes vil være avgjørende for det resultatet en kommer fram til. Ved meget lav diskonteringsrente er tømmerproduksjon mest lønnsom. Ved høg diskonteringsrente er elgbeite mest lønnsøm. Nåverdiene kan framstilles grafisk med diskonteringsrente fra 1 til 10 prosent.

Vi har tidligere foretatt flere alternative bergninger som alle viser en entydig konklusjon Her vises til et eksempel, der den grafiske figuren bygger på data fra furuskog i Hedmark fylke. Eksempelet gjelder arealer med høg bonitet og relativt lave driftskostnader og høg nettopris for tømmeret.

Diskonteringsrente

Ved hjelp av den grafiske framstilling finner en den diskonteringsrenten, som ved de ulike alternativene for elgbeite (elgjakt) og tømmerproduksjon, gir samme nåverdi for de to måtene å nytte furuforyngelsene på.

Den diskonteringsrenten som gir lik nåverdi for tømmerproduksjon og elgbeite kan sammenlignes med det som en antar er den mest realistiske diskonteringsrenten som bør nyttes for å finne lønnsomheten ved tømmerproduksjon og elgbeite.

Figuren viser at en nåverdi for elgjakt beregnet ut fra en kjøttpris på 70 kr per kg, gir samme nåverdi som tømmerproduksjon med en rente på 2,5 prosent når nettoprisen per kubikkmeter er 210 kr og ved 3.2 prosent når nettoprisen er 300 kr.

Langsiktig investering

For diskonteringsrenter som er høgre enn disse to prosentene er elgbeite mer lønnsomt enn tømmerproduksjon. En realistisk diskonteringsrente er åpen bart høgre enn 3.5 prosent.. Det betyr at elgbeite er mer lønnsom enn tømmerproduksjon. En risikofri realrente vil være omkring 3,5 prosent og med tillegg for risiko vil diskonteringsrenten være enda høgre.

Furuforyngelser til tømmerproduksjon er en langsiktig investering og avkastningskravet kan sammenlignes med kjøp av en eiendom med hovedsakelig ungskog. Erfaringene viser at eiendomsprisen ved friomsetning svarer til en diskonteringsrente som er mellom 3, 5 og 4 prosent.

Selv ved den beste boniteten og under de mest gunstige driftsforhold, som figuren forutsetter, så er det mer lønnsomt å nytte furuforyngelsene til elgbeite enn til tømmer. Det bør også tas med i vurderingen at elgbeite har en opsjonsverdi (valg mulighet) som ikke tømmer produksjonen har.

Viser det seg at tømmerproduksjoen i framtiden blir mer lønnsom enn elgbeite kan en på et hvilke som helst tidspunkt gå over fra elgbeite til tømmerproduksjon uten at å tape inntekt i de årene som har gått.

Dette er annerledes ved omlegging fra tømmer til elgbeite. Avvirkes ungskog for å legge om til elgbeite oppstår det et inntektstap for de årene som har gått. Denne ”opsjonen” forsterkere den konklusjonen som en her har kommet fram til. Det et er mer lønnsomt å nytte furuforyngelser til elgbeite enn til tømmerproduksjon En beregning med kombinasjon av tømmer og elgbeite viser at denne kombinasjonen også gir lavere nåverdi enn dersom furuforyngelsene nyttes bare til elgbeite.

Elgbeite mest lønnsomt

I følge Landsskogstakseringen for Hedmark (1) har 90 prosent av furuforyngelsene i fylket arealer med bonitet F14 eller dårligere Det betyr at i største delen av de områdene i Hedmark fylke hvor det er beiteskader på furuforyngelsene så er det mer lønnsomt å nytte furuforyngelsene til elgbeite enn til tømmer.

Konklusjon bygger på en viktig forutsetning, furuforyngelsene er minimumsfaktoren for størrelsen av elgbestanden. Med den elgbestanden som er i Hedmark på nåverdien tidspunkt vil en anta at denne forutsetningen gjelder. Vekten på elgkalver som blir felt er en brukbar indikator på om beite er godt eller ikke.

Ut fra dette vil den generelle konklusjonen være at beting av elg på furuforyngelsene i Hedmark med nåværende størrelse på elgbestanden er elgbeite på furuarealene mer lønnsom enn å redusere elgbestanden for å oppnå en større tømmerproduksjon.

Resultatene fra våre beregninger viser at det er en gevinst å hente ved å utforme et fordelingssystem for fellingstillatelser hvor det tas hensyn til andelen av furuforyngelser på den enkelte eiendommen. Elg som streifer over større avstander for å komme til vinterbeite kan være et problem

Lønnshetsbergningene, som en her har foretatt, vil være gyldig i disse tilfellene. Det vil også her være et fordelingsproblem som kan løsest. Vinterjakt på elg kan gi en bedre fordelig av jaktinntekten mellom grunneierne slik at de som har mye vinterbete får mer av jaktinntekten. Lønnsomheten ved elgbeite tilsier at eldre furuskog ved lav forrentning bør avvirkes for få større arealer med furuforyngelser og høgre totalinntekt av elg og tømmer. Er det mangel på vinterbeite innenfor et elgvald, er det fornuftig å belønne de skogeierne som avvirker hogstmoden furuskog.

Referanser:

NIOS, 2002. Statistikk over skogforhold og ressurser i Hedmark. Landsskogtakseringen 1995- 99. NIJOS-ressursoversikt 5/01. Ås.

Solbrå, K. 1998. Elg og skogbruk -biologi, økonomi, beite, taksering, forvaltning. Skogbrukets kursinstitutt, Biri. 32 s.

Hjeljord, Olav Viltet - biologi og forvaltning. Tun Forlag 2008