I dag bruker norsk fiskeindustri soyabønner i fôret til oppdrettslaks, hvor 94 prosent kommer fra Brasil. Selv om fôret er relativt billig og energirikt, trengs det fosfor og nitrogen for å produsere det.

Fosfor er et grunnstoff som trengs i alt kunstgjødsel til matproduksjon, men er også en begrenset ressurs på jorden. I dag utvinnes mesteparten fra marokkanske gruver, men jorden vil trolig gå tom innen 2100 hvis forbruket fortsetter i samme tempo.

Samtidig kan utslipp av stoffet også være giftig for miljøet.

Derfor har forskere utført en miljøanalyse som sammenligner produksjon av brasilianske soyabønner med norsk sukkertare. De har særlig sett på fordeler og ulemper med energibruk og fosforavtrykk.

Det viser seg at det finnes en lang rekke miljømessige fordeler ved å bruke tare til fiskefôr. Samtidig er det for øyeblikket også mye dyrere å produsere fordi det krever større volum og mye mer energi.

Null utslipp med alger

I dag dyrkes tare i veldig liten skala sammenlignet med dyrking av soyabønner. I Norge finnes det foreløpig bare noen få som dyrker tare.

– Siden fosfor er en begrenset ressurs, er vi etter hvert nødt til å finne mer bærekraftige måter til å produsere maten vår på, forklarer stipendiat Gaspard Philis ved NTNU i Ålesund.

Han har skrevet masteroppgaven sin om temaet i samarbeid med PROMAC, et forskningsprosjekt som vurderer Norges kapasitet til å effektivt produsere alger til matproduksjon.

Les også denne saken fra NIVA:

Forskarar brukar drone for å ta bilete av tang og tare

Kan erstatte kunstgjødsel

Forskningen viser at fosforutslippene i produksjon av soyabønner er langt høyere enn ved produksjon av taren, som faktisk ligger under null på grunn av egenskapene deres.

– Mens det trengs fosfor og nitrogen i kunstgjødsel for å produsere soyabønner, renser tare faktisk sjøen ved at de tar opp i seg begge disse stoffene. Det er også mulig å bruke biprodukt fra tareprotein som biogjødsel for landbruk, som igjen erstatter mer miljøskadelig kunstgjødsel, sier Philis.

Tare dyrkes ved å feste det på tau, som deretter settes ut i sjøen på tarefarmen. Etter rundt ni måneder med vekst kan det høstes inn ved hjelp av båter.

Mens soyabønner trenger ferskvann og gjødsel i dyrkingen på landjorden, har heller ikke tare dette behovet siden de vokser i sjøen. Mindre utstrakt soyabønneproduksjon vil også lette presset på landjorden til å dyrke andre typer mat, forklarer Philis.

Trenger mer tare enn soyabønner

Selv om de miljømessige fordelene er store, finnes det samtidig utfordringer som matindustrien må løse før det er mulig å sette i gang produksjon i stor skala.

– Forskningen viser at det er mye dyrere å produsere, fordi du trenger så mye mer av det. For hvert tonn med soyabønner, trengs det to tonn med tare for å gi laksen samme mengde protein, sier Philis.

Foreløpig kreves det over elleve ganger mer energi å produsere protein fra sukkertare enn soyabønner.

– Tare har lavere holdbarhet enn soyabønner, noe som krever at matindustrien utvikler gode metoder for å enten tørke eller fryse den. Mesteparten av energibruken går med til tørking, siden tare består av 85 prosent vann, sier Philis.

Fordi tare dyrkes i liten skala, kreves det også mer energi enn når det dyrkes soyabønner.

– Det brukes ofte små båter under innhøstingen på tarefarmene, noe som gjør dyrkingen mindre effektiv og øker energiforbruket. Når det gjelder soyabønner er det transporten over Atlanteren fra Brasil til Norge som krever mest energibruk, sier Philis.

Les også denne saken fra NIFES:

Disse fluelarvene kan bli bra mat for laksen

Må finne mer bærekraftige løsninger

Til tross for utfordringene ved tareproduksjon, mener Philis at industrien etter hvert må finne mer bærekraftige løsninger for å produsere maten vi trenger.

– Når det gjelder energibruk, kan vi illustrere det med at Norge årlig leier et stykke land i Brasil på størrelse med halve Trøndelag for å produsere soyabønner. I tillegg må vi finne alternativer som ikke krever fosfor som gjødsel, sier han.

Godt masterarbeid

– Det er viktig å utvikle fiskefôr med mindre fotavtrykk i miljøet. Ved å bruke tare som ressurs i stedet for soyabønner, spares forbruket av fosfor og ferskvann, sier Annik Magerholm Fet, professor og viserektor ved NTNU i Ålesund.

– For å få en god analyse av dette, brukes internasjonale metoder som for eksempel livsløpsanalyser (LCA), der utslipp fra alle ledd i produksjonsprosessene blir regnet inn, sier hun. Fet var Gaspard Philis sin veileder på mastergraden.

– Normalt må en mastergrad gjøre forenklinger på grunn av tidspress og begrenset tidsrom. I denne oppgaven ble Philis koblet på et pågående prosjekt med andre, erfarne forskere. Dermed fikk han tilgang til nettverk og data som allerede var tilgjengelig, og kunne levere resultater med stor nøyaktighet.

Referanse:

Philis, G. m.fl: Comparing the primary energy and phosphorus consumption of soybean and seaweed-based aquafeed proteins–A material and substance flow analysis. Journal of Cleaner Production. (2018) (sammendrag) https://doi.org/10.1016/j.jclepro.2018.07.247