I Haag er det i dag over 110 internasjonale ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) som alle arbeider for det de mener vil skape en bedre verden.

En av mange måtene de jobber for global rettferdighet på, er å påvirke institusjoner som Den internasjonale straffedomstolen (ICC).

Men hvorfor har straff blitt den internasjonale menneskerettighets-agendaens foretrukne løsning i etterkant av krig og grove brudd på menneskerettighetene? Hvem er det som jobber med dette og hva vet de som jobber i Haag om forholdene i landene som er involvert i saker ICC behandler?

– Problemet er at forestillinger av hva som er rettferdighet og menneskerettigheter, har sin geografiske og materielle plassering i vesten, påpeker forsker Kjersti Lohne.

– Vi må stille spørsmål om hvem som er i posisjon til å representere «global» rettferdighet?

Rettferdighetsarbeid på avstand

Doktorgraden til Lohne bygger på feltarbeid og intervjuer med sentrale aktører i internasjonal strafferett i blant annet Haag, Belgia, England, Uganda og Rwanda. Gjennom å se nærmere på menneskerettighetsorganisasjoners rolle prøver Lohne å forstå hvilke verdier og maktforhold som ligger til grunn for det hun kaller en global strafferettsorden.

– Aktivistene på det internasjonale strafferettsfeltet tilhører en klasse av vestlige profesjonelle, og det er vanskelig for ikke-europeiske nasjonaliteter å få jobbe i de mest innflytelsesrike stillingene, forteller Lohne.

I Haag intervjuet hun mange av de som jobbet opp mot ICC. Disse forkjemperne bestod hovedsakelig av hvite kvinner fra vesten. De var i slutten av 20-årene eller i begynnelsen av 30-årene, utdannet innen internasjonal rett eller statsvitenskap.

– Få hadde bakgrunn fra, eller besøkt landene med konflikter de og ICC jobber med. Mesteparten av informasjonen om konfliktene får de fra nettkilder, sier Lohne.

Rettferdighetsforkjempere som konflikttyver 

Det globale strafferettsfeltet opphøyer vestlige humanitære idealer, ifølge forskeren.

– Ved å bruke rettslige strategier setter menneskerettighetsorganisasjonene likhetstegn mellom internasjonal strafferett og global rettferdighet. Deres synspunkter er derimot ikke alltid i overensstemmelse med sivilsamfunnets rettferdighetsfølelse i land hvor ICC er involvert.

For eksempel i Nord-Uganda der geriljagruppen Lords Resistance Army (LRA), ledet av Joseph Kony, opererte fra slutten av 1980-tallet. ICC tiltalte LRA i 2015 for krigsforbrytelser som drap, voldtekt, slaveri og bruk av barnesoldater.

– Der opplevde det lokale sivilsamfunnet at deres stemmer ikke ble hørt av det internasjonale samfunnet, representert ved ICC og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. Lokalsamfunnet var først og fremst interessert i å få en slutt på volden og å få anerkjennelse for at ikke bare LRA, men også regjeringsstyrkene sto bak forferdelige overgrep mot lokalbefolkningen.

– Ettersom LRA ikke hadde noen insentiv til å legge ned våpnene, var det mange som mente at ICCs tiltaler mot geriljagruppen forhindret fredssamtaler og forlenget krigen.

At ICC utelukkende tiltalte LRA – og ikke regjeringssoldatene – ble også veldig dårlig mottatt.

– Folk mistet det lille de hadde av tillit til den ugandiske regjeringen. De mente at regjeringen ikke var interessert i rettferdighet, men ønsket hjelp fra det internasjonale samfunnet til å vinne krigen.

Et hotell for slitne krigsforbrytere

– Den internasjonale strafferettens legitimitet er avhengig av hvordan den oppfattes, sier Lohne.

Kritikken har ikke bare gått på hvem som blir tiltalt, men hvordan de dømte krigsforbryterne blir straffet.

Er det rettferdig at krigsforbrytere fra Øst-Afrika får andre soningsforhold i Europa enn de ville fått i hjemlandet? 

– Aktivister og kritiske stemmer i Uganda og andre steder snakket om «Haag» som et hotell for slitne krigsforbrytere, forteller Lohne.  

Rettferdighet for hvem?

– Internasjonal strafferett er ikke bare ideologi. Det er også en industri der vestlige NGO-er gir inntrykk av å være rettferdighetens representanter. Men dette er en «rettferdighet» der det også er investert en rekke egeninteresser.

Lohne setter ikke bare spørsmålstegn ved organisasjonenes forestilling om rettferdighet og hvordan denne ofte kan gå imot lokale rettferdighets-forståelser, men også den sterke troen på bruk av strafferetten som et effektivt virkemiddel for å oppnå global sosial rettferdighet.

I europeiske nasjonalstater har en hatt en juridisk tradisjon for å være restriktive i bruk av straff. Vi kan ikke forby alt vi ikke liker.

– Dette er i stor grad fraværende i diskusjoner rundt global strafferett der NGO-er ofte er pådrivere i å skape «kriminaliseringsbølger».

Lohne forteller at menneskerettighetsorganisasjoner har en ekstrem tiltro til strafferettens evne til å skape bedre samfunn. Hun mener det er viktig å fokusere på vold og overgrep rundt omkring i verden, men at den politiske og sosiale konteksten ofte forsvinner til fordel for enkle fortellinger om krig og fred, ondskap og godhet, forbryter og offer.

– Dette gjøres blant annet gjennom offerkampanjer. Forestillingen om det «ideelle offeret» er spesielt sterkt i internasjonal strafferett, sier Lohne.

– Men dette er fortellinger som ofte sier mer om «oss» og om det å være i posisjon til å hjelpe, enn å anerkjenne mennesker som overlever krig og grove overgrep som politiske individer med meninger om den rettferdigheten som skjer i deres navn.

Referanse:

Kjersti Lohne: Advocates of Humanity. Human Right NGOs in International Criminal Justice. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, oktober 2015.