Annonse

De som bygde landet

Ingeniørene spilte en helt sentral rolle i oppbyggingen av landet etter krigen, og var blant pådriverne bak motstandsarbeidet.

Publisert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Disputas

Pål Nygaard disputerer 1. juni 2012 for graden ph.d. i profesjonsstudier over avhandlingen «Profesjonalisering mellom Bildung og Engineering. En studie av de norske ingeniørenes profesjonshistorie 1930-1970».


Pål Nygaard er historiker og skrev hovedfagsoppgave om Norsk Hydro under mellomkrigstiden.

At ingeniørprofesjonen hadde sin gullalder i etterkrigstiden, da landets bygninger og infrastruktur skulle bygges opp, er neppe overraskende.

Men det er likevel flere grunner til at det ble slik, og krigen spilte en viktig rolle.

– Her i landet erkjente vi at vi hang litt etter i den vitenskapelige og teknologiske utviklingen. Norske ingeniører som oppholdt seg i eksil i USA eller England så hvor mye lenger de var kommet der, forteller Pål Nygaard.

Han har skrevet doktorgradsavhandling om norske ingeniørers profesjonshistorie fra 1930 til 1970.

– Krigen i seg selv bidro også til mye teknologi-forskning, sier Nygaard.

– Sist, men ikke minst, satset arbeiderpartiregjeringen etter krigen på å få hele folket i arbeid ved å bygge opp moderne industri. Her var det stor bruk for ingeniørenes kunnskaper.

– Når en ser på alle disse faktorene er det tydelig hvordan ingeniørene var helt sentrale i oppbyggingen av landet, sier Nygaard.

Gullalderen

Under arbeidet med avhandlingen har Nygaard jobbet med to overordnede spørsmål: Hva som har kvalifisert til å være ingeniør, og hva en ingeniør skal gjøre.

– Min overordnede problemstilling har vært å se på hvordan disse spørsmålene ble behandlet mellom 1930 og 1970, sier han.

Perioden er valgt med omhu.

– Først ville jeg skrive om tiden 1945-1975, men skjønte at det var umulig uten å ta med krigen. Det som skjedde under krigen var med på å forme tiden etterpå. Det viste seg umulig å skrive om krigen uten å ta med forhistorien, siden det skjedde store endringer på 1930-tallet, sier Nygaard.

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Det industrielle firkløver

– På 1930-tallet var det et generasjonsskifte innen ingeniørprofesjonen. De var blant de første som ble utdannet innenfor det fullverdige norske utdanningssystemet som ble bygget opp på begynnelsen av 1900-tallet, forteller Nygaard.

Blant denne nye generasjonen finner vi det Nygaard kaller «det industrielle firkløver», som kom til å spille en svært viktig rolle både under og etter krigen.

– Disse fire, Jens Bache-Wiig, Alf Ihlen, Aage W. Owe og Rolv Østby, var nære venner og kolleger. De hadde bakgrunn fra NTH og tok over alle viktige verv i ingeniørforeningen NIF i løpet av 1930-årene.

– Jeg er den første som peker ut denne gruppen som et distinkt miljø, sier Nygaard.

– Under og etter krigen hadde disse fire tett kontakt med de viktigste arbeiderpartitoppene, og fikk viktige posisjoner etter krigen. Owe ble for eksempel generaldirektør i Årdalsverket, mens Østby etter hvert ble sjef i Norsk Hydro.

Pål Nygaard. (Foto: Kjersti Lassen/HiOA)

Protester mot Quisling

Ingeniørene slapp ikke unna Quislings forsøk på nazifisering. Tidlig i krigen kom det krav om NS-medlemskap for alle statlig ansatte, også yrkesorganisasjonene. Organisasjonene samlet seg i protest mot dette.

– Jeg har funnet kilder som tyder på at ingeniørforeningen sannsynligvis var de som ledet an i protestene, og fikk med seg lege- og advokatforeningene, sier Nygaard.

NS sørget for kommissarisk ledelse av foreningene, og cirka 80 prosent av medlemmene meldte seg ut i protest.

Illegal ledelse

– Det industrielle firkløver dannet en illegal ledelse i ingeniørforeningen, og sørget for at yrkesorganisasjonene samarbeidet. Generalsekretæren i foreningen, Bjarne Bassøe, ble arrestert for dette arbeidet.

– Det har vært en oppfatning om at ingeniører hadde en tilbøyelighet til å være tyskervennlige. På bakgrunn av det vi vet om ingeniørenes rolle i det gryende motstandsarbeidet konkluderer jeg med at ingeniører verken hadde mer eller mindre tilbøyelighet enn andre til å bli nazivennlige, sier Nygaard.

Fra slutten av 1960-årene tok ingeniørenes gullalder slutt, av flere årsaker.

– Det ble blant annet stilt spørsmålstegn ved ingeniørenes egnethet til å lede og styre industriens organisering og drift. 60- og 70-tallets protestbølger gjorde også sitt, da bedriftslederne, som ofte var ingeniører, ble sett på om «skurkene» som utbyttet arbeiderne.

Tysk dannelsesideal

– For å kunne analysere endringene i synet på ingeniørenes kvalifikasjonsgrunnlag og virksomhetsområde har jeg utviklet tre idealtypiske ingeniøridealer – Bildungidealet, det engelske og amerikanske Engineeridealet.

– I England gikk folk i lære for å bli ingeniører. Tyskland var regnet for å ha det beste utdanningssystemet, mens den amerikanske modellen var mer rettet inn mot lederopplæring.

Den nyeste NTH-historien hevder at det var den amerikanske modellen som ble forbilde for NTH etter krigen, forteller Nygaard.

– Jeg mener derimot at det var det tyske Bildung-idealet som ble lagt til grunn. NTH tok opp både det tyske utdanningssystemet, samt selve dannelsesideene om hvordan utdanningen skulle prege deg som menneske. Det industrielle firkløver var sentralt i utformingen av hvordan utdanningen på NTH skulle være.

– Fortsatt finnes det et hierarki mellom NTNU (tidligere NTH) sin sivilingeniørutdannelse og ingeniørutdannelsen ved de andre høgskolene i landet, sier Nygaard.

Powered by Labrador CMS