Nanopartikler av titaniumoksid er blant ingrediensene i flere nye solkremer. De tilsettes på grunn av sin spesielle evne til å beskytte huden som et fysisk skjold mot ultrafiolette stråler fra sola.

Naturen lager ikke titaniumoksid i nanostørrelse selv. Menneskene har i stedet tatt seg dette bryet, fordi de gir et alternativ til kjemisk solbeskyttelse, som har vært det vanligste hittil.

I tillegg til solkremer, brukes slike partikler nå i hundrevis av personlig pleieprodukter i hele verden, nettopp fordi de er antatt å ha disse heldige egenskapene.

Men en hake må det kanskje være ved alt, om den så er på nano-nivå.

Bare en liten konsentrasjon av disse nanopartiklene kan i verste fall gjøre stor skade på naturens mikroorganismer, antyder en ny studie.

- Krympet på en time

- Hva skjer når disse partiklene havner i en innsjø? Vil de kunne trenge inn i en organisme og binde seg til den? Kanskje de vil drepe den, sa Cyndee Gruden ved University of Toledo i USA på et møte i American Chemical Society nylig.

Hun og kollegaen, Olga Mileyeva Biebesheimer gjorde et forsøk for å finne ut hvor skadelige nanopartiklene av titaniumoksid kunne være for en mikroorganisme.

Slike partiklene er nesten uforståelig små – faktisk kan cirka 5000 av disse presses inn i bredden av et hårstrå.

Inne i et laboratorium, lot forskerne ulike mengder av de bitte små titaniumtassene komme i kontakt med en gjeng Escherichia coli-bakterier (E. coli).

- Vi så en overraskende kraftig reduksjon i overlevelsen blant bakteriene, selv om de bare var utsatt for svært små mengder av disse nanopartiklene i mindre enn en time. Det er overraskende hvor fort dette gikk, fortalte hun.

Det finnes fremdeles ingen klare svar på hvorfor enkelte nanopartikler skulle ha en slik effekt på noen mikroorganismer.

Større risiko enn gevinst?

En tidligere undersøkelse antydet at en liten jordsmonnbakterie ved navn Pseudomonas putida ble svært skral av sølv-, kopperoksid- og sinkoksidpartikler på nanostørrelse.

Mengden som skulle til for at bakterien mistet livsmotet, skal i følge forskere ved Utah State University i USA, også ha vært forsvinnende liten.

- Hvis resultatene fra disse undersøkelsene er riktige, gjør disse nanopartiklene overraskende raskt skade på enkelte bakterier, sier Øyvind Holte, forsker og farmasøyt i Legemiddelverket.

Men han  mener det er vanskelig å lage testbetingelser i et laboratorium som tilsvarer det naturlige miljøet til mikroorganismer.

- Dermed er det ikke sagt at laboratorieresultater har liten verdi, men det er ikke nødvendigvis slik at et resultat oppnådd på laboratorier automatisk kan overføres til naturlige miljøer, sier han til forskning.no

I Norge bruker noen kosmetikkprodusenter stoffer som titaniumoksid i solkrem, som alternativ til den kjemiske UV-beskyttelsen.

Legemiddelverket har likevel ingen oversikt over hvilke solkremer som inneholder partikler av dette stoffet helt ned på nanostørrelse.

Og mens påskesolkremen kladdes på, står forskerne ved University og Toledo igjen med ugangskråka nano-TiO2 og bekymrer seg for om den vil lage rot i mikroorganismer i vassdrag og innsjøer framover.

- Inntil videre, er det usikkert om fordelene ved slik nanoteknologi veier opp for risikoen det er å utsette miljøet for disse partiklene, sa Cyndee Gruden.

Kilder:

Nanoparticles in cosmetics/personal care products may have adverse environmental effects. Pressemelding fra American Chemical Society, 26.mars 2009

S. Alrigde. It’s a small world. Lederartikkel i tidsskriftet Pharmaceutical Technology, 1.oktober 2008