De fleste som har lest aviser de siste ti årene har fått med seg at menneskehandel er et tema som er høyt på den politiske agendaen.

Norske myndigheter har satset mye på å utvikle en best mulig menneskehandelspolitikk og utga i årene 2003-2006 ikke mindre enn tre handlingsplaner mot menneskehandel.

Det er ikke bare her hjemme menneskehandel vekker mye politisk engasjement og handlingsvilje. Dette har skjedd over store deler av verden, spesielt i vesten, og i internasjonale fora, slik som FN og EU.

Skråsikre

Politikere virker ofte skråsikre på hvordan fenomenet arter seg og hvordan man håndterer det.

I Norge rakk vi å utgi to handlingsplaner om menneskehandel fulle av beskrivelser av fenomenet og tiltak som skulle gjennomføres, før det var noen identifiserte tilfeller.

I 2004 gikk sittende og tidligere ledere i Nordisk råd sammen om å utgi en kronikk i nordiske aviser hvor det ble slått fast at det fantes 1000 ofre for menneskehandel i Norge, selv om det aldri har vært grunn til å tro at tilfeller av utnytting av den formen som defineres som menneskehandel etter norsk lov har hatt et slikt omfang.

Merkelapp

For forskere er ikke menneskehandel et lett håndterlig begrep, og det har vært mangel på forskningsbasert kunnskap om former for utnytting som kan plasseres under begrepet menneskehandel.

Det er viktig å huske på at ’menneskehandel’ er en merkelapp det internasjonale og norske samfunnet har valgt å sette på en samling av handlinger, og de siste årene har det foregått mye prøving og feilig i sosialt arbeid, politiet og rettssaler for å gi begrepet innhold.

På midten av forrige tiår virket det tilfeldig hvilke saker som ble ført som halliksaker i retten og hvilke som ble ført som menneskehandelssaker. Det så i hvert fall ikke ut til å henge sammen med alvorlighetsgrad, men heller med individuelle forskjeller mellom aktorer og dommere i hvordan de dro opp grensen.

At utnytting forekommer i migrasjonsprosessen og i prostitusjon og arbeidsliv er ikke en nyhet. Mennesker havnet i relasjoner og situasjoner der de ble utnyttet lenge før vi snakket om menneskehandel.

Det nye er forsøket på å samle mange ulike formål, handlinger og motiver i ett begrep.

Politisk betent

Den norske definisjonen av menneskehandel er basert på FNs definisjon, og arbeidet med å utvikle denne var krevende og politisk betent.

Stater, organisasjoner og lobbyister møttes i nesten to år for å påvirke denne prosessen, og da FNs Palermoprotokoll kom i 2000, var det ment som et dokument som flest mulig skulle kunne enes om fordi man ønsket en sterkere oppslutning om denne enn om FNs konvensjon mot menneskehandel og prostitusjon fra 1949.

Man forsøkte altså fram mot 2000 å skape en definisjon mange kunne enes om. For å få til det ble noen av begrepene vage og lite rettslig presise, var kritikken fra juristene.

Kunnskapsgrunnlag

Det er mye å si om de utfordringene praktikere på feltet har støtt på i Norge og internasjonalt. Problemet har ofte vært å forstå innholdet i begrepet og å utvikle virkemidler som når målene om å forebygge menneskehandel, straffeforfølge menneskehandlere og assistere ofre.

En viktig oppgave for forskere i dette er å utvikle kunnskap som kan brukes til utformingen av politikk.

Gjennom å studere hvordan utnytting i migrasjon, arbeidsliv og prostitusjon kan arte seg, blir det lettere for praktikere å dra opp grensene, og gjennom å studere innholdet i eksisterende politikk, kan denne forbedres.

Blander fenomener

Journalister og aktivister har skrevet mye av det som har blitt skrevet så langt om menneskehandel.

I media blandes fenomener som menneskehandel, menneskesmugling og prostitusjon sammen, og både media og film viser ofte fram eksempler på menneskehandel som ligger i den mest ekstreme ytterkanten av menneskehandelskontinuumet.

Ofte kjemper forskningsbasert kunnskap med forestillinger om fenomenet fra media og film. Beskrivelser av menneskehandel i populærkulturen er ofte mer entydige og dramatiske, og derfor kan det være vanskelig å nå fram med kunnskap som nyanserer dette.

Når man skal behandle menneskehandel i retten eller når man skal utvikle assistanse for ofre for menneskehandel, er det viktig at man tar utgangspunkt i erfaringene og behovene til dem det gjelder.

Hvis vi utformer politikk og hjelpetiltak basert på de mest ekstreme tilfellene, treffer vi ikke disse.

Dokumentasjon

Mye av kunnskapsutviklingen er det organisasjoner som jobber med ofre eller som er opptatt av menneskehandelspolitikk som står for, og selv om disse har gitt oss mye viktig kunnskap, bærer disse preg av å være dokumentasjonsprosjekter som mangler analyser og kontekstualisering av situasjonene som beskrives.

Også en del forskning har i realiteten vært innhenting av informasjon om enkelthistorier og gjengivelse av disse.

De siste årene har det blitt utviklet mer forskningsbasert kunnskap om fenomenet, men det er fortsatt lite nyvinning på feltet.

Dette vil forhåpentligvis endres ettersom menneskehandel tas mer på alvor som et forskningstema, og ikke overlates til politikere, aktivister og journalister.

Det er spennende om forskere fra mange ulike disipliner og nasjonaliteter utforsker menneskehandel og menneskehandelspolitikk, og at det foregår en faglig dialog om dette, ikke bare en dialog mellom forskere og omverden.

Hjelpeprogram

Mange forskere vil være skeptiske til å ta utgangspunkt i begrepet menneskehandel fordi det forbindes med uklare definisjoner og sensasjonalistiske fortellinger, men forskere kan likevel komme med bidrag som gir en forståelse for hvordan utnytting arter seg og organiseres og som kan brukes til å utfordre innholdet i menneskehandelstiltak.

For eksempel er det lite forskning på hva som ligger i de svært mange assistanseprogrammene for ofre for menneskehandel som er opprettet rundt om i verden.

Det bygges sentre og tiltak som mest ligner interneringsleire noen steder, hvor man har tiltak for å begrense ofrenes bevegelsesfrihet og hvor man underviser i moral og religion for å hindre at klientene blir ofre igjen.

Internasjonalt samarbeid

Flere forskere deltar i den akademiske debatten om menneskehandel nå. Anerkjente tidsskrifter utgir egne temanumre om menneskehandel, og i 2010 kommer flere spennende bøker om temaet.

I noen av disse er fokuset på å utvikle kunnskap som bedrer håndteringen av menneskehandel, mens andre utfordrer hele rammeverket.

Det foregår et utstrakt internasjonalt samarbeid, noe som beriker forskningen mye, og det er flere spennende relaterte arrangementer framover.

I år gleder jeg meg spesielt til at avhandlingen til Jo Doezema, Sex Slaves and Discourse Masters: The Construction of Trafficking, endelig utgis i bokform.

Doezema provoserer mange, og jeg er ikke alltid enig i analysene hennes, men hun er en av de få forskerne som driver griper temaene menneskehandel og prostitusjon an teoretisk.

Analytisk og relevant

Det utgis mer enn nok dokumentasjons- og forskningslitteratur om menneskehandel. Problemet er ikke omfang, men innhold.

Det sies lite nytt og det er mye som ikke kan brukes til annet enn å bli forferdet over utnyttingen noen utsettes for.

En utfordring for menneskehandelsforskningen i årene som kommer er derfor å utvikle feltet teoretisk.

En annen utfordring er å koble makro og mikro-studier tettere sammen.

Man kan både kritisere menneskehandelsbegrepet og politikken den avføder, og utnyttingen kvinner, menn og barn utsettes for i arbeidsliv og prostitusjon.

Slik kan det ene bidra til utviklingen av det andre; gjøre den ene mer analytisk og gjøre den andre mer relevant for menneskers erfaringer.