Se for deg at du står i en stor, rund sal. Taket er formet som en kuppel. Gjennom smale vinduer siver dagslys inn over den runde scenen. Langs veggen, to meter lenger opp, sitter publikum og ser på.

Midt på scenen, eller manesjen, står et bord, og på bordet ligger du, spent fast med tjukke remmer. Rundt bordet står et par svært alvorlige menn. Den ene står med en klokke i den ene hånda. I den andre holder han en skalpell. Den hvite frakken hans er rød av noe som ser ut som størknet blod.

Tenk deg nå at salen slett ikke er noe sirkus, men en operasjonssal. Du må nemlig få operert bort en stor kreftsvulst på halsen. Og ingen i verden har noensinne satt en bedøvelse før.

Alle venter. På et eller annet. De venter. Og venter.

Etter tjue minutter, i det legen setter skalpellen mot huden og skal til å gjøre det første snittet, stormer en mann inn i salen. I hånda holder han et merkelig apparat. Det ser ut som en slags trompet, med ventiler og tuber. Du hører legen si, “endelig, herr Morton”, og den nye mannen setter trompeten mot munnen din og ber deg puste dypt. Det gjør du, og så blunker du litt. Så spør du om ikke operasjonen skal begynne snart. Og legen ser på deg og sier, “kjære Dem. Den er allerede over”.

Bedøvende rus

Boka “Ether Day” av Julie Fenster handler om det som ble den første store vitenskapelige oppdagelsen i USA - nemlig anestesi. For de fleste av oss bedre kjent som narkose, eller rett og slett bedøvelse.

Det er ikke så lett å forestille seg det, men for inntil 150 år var de eneste praktiske formene for bedøvelse narkotika og hypnose. Amputasjon var den vanligste formen for operasjon, og i “Ether Day” kan du lese mange skildringer fra pasienter som faktisk opplevde å bli amputert, uten bedøvelse.

Helt uten bedøvende remedier var de riktignok ikke. Lattergass, eller nitrogenoksid, ble tatt i bruk allerede på slutten av 1700-tallet. I følge Julie Fenster brukte leger og medisinstudenter lattergass stadig vekk - problemet var bare at de brukte det som rusmiddel. Gassen var lett å lage og lett å bruke, og hadde så få bivirkninger at den faktisk danket ut whisky for datidens partyløver.

Mirakeltannlegen

Det tok faktisk hele 50 år før en tannlege ved navn Horace Wells, en gang i 1840-årene opplevde å slå seg til blods, på fest selvsagt, og endelig fikk ideen om at han kunne bruke lystgass på pasientene sine. Snart gikk det gjetord i Boston om at det var blitt mulig å trekke en tann - uten at det gjorde vondt!

Dessverre for Horace Wells, eller kanskje heldigvis for menneskeheten, dukket det opp en annen tannlege- ved navn William Morton. Han foreslo at de skulle ta med seg den nye oppfinnelsen til det svært anerkjente universitetet i Massachussetts, og få en kjent lege til å bruke lystgassen under en operasjon.

Den første operasjonen med bedøvelse

Og det er her den bedøvende historien begynner. 16. oktober 1845 foregikk den første kjente operasjonen med effektiv bedøvelse. Denne dagen har gått inn i historien som eterdagen, dagen da menneskeheten ble satt fri fra de ufattelige lidelsene som en kirurgisk operasjon medførte.

Det handlet selvfølgelig også om penger, makt og ære. Særlig uselvisk var det absolutt ikke. William Morton var nemlig ikke bare tannlege. Han var også ettersøkt for svindel i de fleste statene i USA, og han hadde bare ett motiv: å tjene penger.

Maktkamp uten sidestykke

Julie Fenster presenterer kampen om veien til den effektive bedøvelsen nesten som en boksekamp. I det venstre hjørnet, svindeleren Morton. I det andre hjørnet, hovedmotstander Charles Jackson, lege ved universitetet i Massachussetts.

Vinner Morton, blir han rik.

Vinner Jackson, får han æren.

Kampen mellom dem, er kampen mellom det gode og det onde, men forfatteren viser at det ikke alltid er lett å avgjøre hva som er hva. Matchen varte livet ut for begge to, og debatten om hvem som skulle ha æren for oppdagelsen, gikk helt til den amerikanske kongressen.

En helt vanvittig bok

“Ether Day” er den mest vanvittige boka jeg har lest på lang tid. Jeg måtte lese den i en lang økt for å få med meg alle de mer eller mindre tragikomiske detaljene. Og selv om det kanskje ikke slutter så godt for hovedpersonene, er boka et slående eksempel på at det ikke alltid er vitenskapen som står i høysetet når utviklingen skal gå sin gang.

Julie Fenster bruker et språk som til tider minner mer om Harry Potter enn om vitenskapelig litteratur. Men det er faktisk ikke vondt ment. Derimot må jeg innrømme at det siste kapitlet var så kjedelig at jeg holdt på å sovne. Men ved nærmere ettertanke, så var det kanskje meningen?

Ether Day: The Strange Tale of America's Greatest Medical Discovery and the Haunted Men Who Made It
av Julie M. Fenster
HarperCollins Publishers, 2001
278 sider
Isbn: 0060-195-231