Åsmund H. Eikenes har doktorgrad i cellebiologi og siktet seg mot å bli kreftforsker. Men han gjorde en helomvending og jobber nå med forskningsformidling på heltid. Når han ikke underviser ved UiO jobber han som forfatter i en sjarmerende stallgård på Grünerløkka.

Nylig har han gitt ut en bok om et tema som nok får de fleste til å rynke litt på nesa: kroppsvæsker.

Urin, ørevoks, spytt og galle. I den nye boka skriver Eikenes om de mange kroppsvæskene som er viktige for kroppens funksjoner. Han rammer det hele inn i en fortelling fra fødsel til død, og fletter inn intervjuer og fortellinger fra vitenskapshistorien.

– Det et tema som vekker mange assosiasjoner og som inneholder et skattkammer med skikkelig gode historier. Det har vært et privilegium å få skrive om dette, sier Eikenes.

Boken har en nokså talende tittel, Sprut. Og tittelen har preget skrivearbeidet, Eikenes har jobbet mot at det skal være sprut eller futt i teksten på hver side.

– Hvorfor er det så ekkelt å snakke om kroppsvæsker?

– Jeg tror det er en viktig evolusjonær forsvarsmekanisme. I flere tilfeller så er jobben til væskene å frakte farlige ting ut av oss, som giftstoffer og smittestoffer. Og idet de har kommet ut av oss så kan det vokse bakterier som er farlige for andre. Magereaksjonen sier at man bør holde seg unna.

– Men jeg tror at hvis folk våger å stå i det ubehagelige litt og bla litt i boka, så vil en kanskje oppdage at det er langt mer gøyalt og underholdene enn det første ubehaget tilsier. Jeg håper at folk skal tenke at «dette har jeg lyst til å fortelle videre».

For lite slim? Eller kanskje litt mye blod?

Siden antikken var legeyrket lenge gjennomsyret av en idé om at verden var bygget opp av fire elementer: vann, ild, jord og luft. Fortidens tenkere trodde at det fantes fire kroppsvæsker som samsvarte med elementene, og det det var ubalansen mellom disse væskene som gjorde oss syke.

– Blodet var livskraften, slim var viktig for fordøyelsen, gul galle for avfallshåndtering og svart galle så de aldri, men de regnet med at det var den som farget andre ting når vi var sjuke og døde, sier Eikenes.

Om en person var syk, så trodde man for eksempel det var fordi personen hadde for lite slim i kroppen. Eller kanskje personen hadde for mye blod? Uansett var løsningen stort sett å tappe blod. Det måtte vel kunne gjenopprette balansen mellom kroppsvæskene?

– Fordi ideene var så omfattende og gjennomsyret alt som hadde med liv og død å gjøre, så ble det så vanskelig å revurdere en liten del uten at hele korthuset raste. Man manglet også vitenskapelige metoder. Dermed tok det lang tid å komme videre.

Ikke 4, men 54 kroppsvæsker

Ut over 1600-tallet kom det vitenskapelige revolusjoner på flere hold. Man begynte å dissekere og lære om anatomi. Briten William Harvey fikk æren som oppdager av blodomløpet. Hans endelige demonstrasjon for å overbevise skeptikere om hjertets pumpefunksjon var riktignok av det makabre slaget.

Han åpnet brystkassa på en hund, holdt opp hjertet, og kuttet pulsåren for å vise at når hjertet trakk seg sammen så pumpet det blod ut.

– Det skal ganske mye til å fortsatt være skeptiker etter å ha sett noe sånt, sier Eikenes.

Men selv om de begynte å lære mer om kroppen, så fortsatte leger med årelating av mangel på alternativer. En anerkjent britisk medisinsk lærebok anbefalte fremdeles behandlingen så sent som i 1923, skriver Historie.

I dag vet vi at det ikke kun finnes fire kroppsvæsker, men 54. Historien er full av fryktløse leger som gikk inn for å finne ut av kroppsvæskenes funksjoner og kretsløp i kroppen.

Fart og sprut

Det var ikke alle kroppsvæsker som var så lett å få innsikt i. I kapittelet om sex kan du lese om Ola og Kari Nordmann som stoppes i tide og utide under akten mens Eikenes forklarer hva som foregår.

– Slik har du aldri lest om sex før, det kan jeg si.

Det har absolutt vært tilfeller der forskningen var både pinlig og måtte gjøres i hemmelighet.

– Et eksempel er Alfred Kinsey, som på 40- og 50-tallet reiste rundt og intervjuet tusenvis av amerikanere om sexlivet deres.

Kinsey var ikke overbevist om gjeldene teori som sa at farten på ejakulasjonen var avgjørende for om en dame ble gravid eller ikke. Men han turte ikke å forske på dette på labben sin.

– For å gå vitenskapelig, eller i alle fall semivitenskapelig til verks, så inviterte han 300 fremmede menn hjem til loftet sitt. Der sprutet de ut etter tur over et laken på gulvet. Kinsey stod han klar med filmkamera og målebånd for å sjekke farten.

Men hos ¾ av mennene så dryppet det rett ned. Kinsey gikk ikke så langt som å konkludere. Men sammen med anatomisk kunnskap om hvordan skjeden og livmoren er bygget opp, argumenterte dette mot at farten er avgjørende. Dette er senere blitt bekreftet i studier med kamera.

Et skvulpende hode

I boka forteller Eiknes om alle væskene som er involvert i spising, og om alle som kommer ut igjen. Her får man blant annet møte en kokk, en tannlege og en urulog.

Det er ikke alle kroppsvæsker vi tenker så mye over. Eikenes sier at vi for eksempel har en kaffekopp med flytende vann i hodet som hjelper til med å holde hjernen ren, frisk og som beskytter mot støt.

– Det ser ut til at denne væska i større grad enn vi har trodd bidrar til å transportere bort forbrenningsavfall som hjernecellene lager når vi tenker masse.

Forskere har gjort forsøk med mus som viser at vaskeprosessen øker når de sover. Det ser ut til å ha sammenheng med at hjernecellene krymper bittelitt for å dytte ut mer vann.

– Her er det fristende å lage store overskrifter om at vannet i hodet vårt vasker hjernen når vi sover. Vi er ikke helt der, for det mangler fortsatt en del data og eksperimenter fra mennesker. Men ideen og prinsippet ser ut til å, kleint sagt, holde vann.

Dette er grunnforskning som kan ha relevans for hjernesykdommer som alzheimers, hvor det samles opp avfall i hjernecellene.

– Det er et veldig fint eksempel på ting som angår oss alle men som blir ekstra viktig for folk som blir syke, den type forskning liker jeg.

Ønsker å vise hva som ligger bak forskningsresultater

Vi er altså fremdeles ikke ferdig med å forske på kroppens væsker.

I fjor kunne vi lese at forskere har eksperimentert med blodoverføringer for å se om ungt blod kan være selve ungdomskilden. Eikenes forteller at det nå pågår fire kliniske studier rundt om i verden der gamle får blod for å se om det kan minske alderssymptomer og forlenge livet.

Les også

Kan ungt blod hjelpe de med demens?

– Hva i blodet er det i såfall som hjelper? Det blir spennende å følge med.

Under bokprosjektet bestemte Eikenes seg for å bidra til ny forskning på kroppsvæsker selv. Han donerte en beinmargsprøve som skal brukes i arbeidet med ny kreftmedisin.

– Dette er en av væskene i kroppen som er litt vanskelig å få ut, den må ut med nål.

– Hvor vondt var det?

– Det var ikke så vondt som jeg hadde trodd. 2 minutter midlertidig ubehag kan jeg tåle for vitenskapen.

– Det å være med inn på laboratoriet synes jeg er en fin vei inn til temaer som fort kan bli tørre og komplekse. Overskriften for prosjektet mitt, ut over denne boka, er vel kanskje å vise fram hvordan forskere jobber for å få svar på viktige spørsmål.

I tillegg ønsker Eikenes at temaene han skriver om skal gjøre en bedre rustet til å følge med på hva skjer innen helseforskning.

– Kroppsvæskene er de viktigste verktøyene vi har for å få ny kunnskap om sykdom og helse. Så om vi skal ha en informert debatt om ny genbehandling, nye medisiner, eller om hvem som skal eie DNA-et i blodet ditt, så må flere folk ha tilgang på god og oppdatert kunnskap.

Nylig kunngjorde Akademiet for unge forskere at Eikenes skal tas opp som et av åtte nye medlemmer. Organisasjonen jobber med forskningspolitikk, formidling og støtte til unge forskere.

– Akademiet satser sterkt på forskningsformidling, og jeg gleder meg til å arbeide sammen med de andre medlemmene for å løfte fram gode historier fra forskerlivet, sier Åsmund H. Eikenes.