Når døden nærmer seg, er det beste å tro sterkt, eller ikke tro i det hele tatt. De som bare tror "litt", frykter døden mest, viser en amerikansk undersøkelse.
Arild S. FossArild S.Fossfrilansjournalist for forskning.no
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Å prate religion er til liten trøst for eldre som ikke har interesser i den retning, viser en undersøkelse fra University of Florida. Snarere tvert imot: For kirkegjengere som ikke har en sterk personlig overbevisning, kan det øke redselen for døden og det hinsidige.
- De kan bli mer engstelige for oppgjørets time, enn mennesker som ikke tror i det hele tatt, sier sosiolog Monika Ardelt.
Professor Ardelt og kollega Cynthia S. Koenig intervjuet 103 friske og 19 pleietrengende eldre i Florida, alle over 60 år. Undersøkelsen avdekket klare forskjeller: Personlig troende som hadde basert livet på en gudstro var mindre redde for døden og mer tilfreds med livet enn de som hadde vanket i kirken uten en personlig overbevisning.
Redde for oppgjørets time
"Monika Ardelt."
Den siste gruppen hadde vært med i religiøse miljøer for å dekke andre behov, for eksempel sosiale. Men på tampen av livet var de mer utsatte for bekymring og engstelse enn ikke-troende, fordi de følte at de ikke hadde levd like godt som de skulle.
- De vet hva kirken lærer, men de har ikke nødvendigvis klart eller villet leve opp til det. Dermed kan de være mer redde for oppgjørets time enn andre som ikke tror i det hele tatt, sier Ardelt.
- Disse menneskene kan slite med eksistensielle problemer mot slutten av livet. Moralen er at hvis du ikke kan leve livet i troen på en høyere makt, er det bedre å være ikke-troende enn å være religiøs ut fra gale grunner.
Blant de “halvt troende” i undersøkelsen var også en tidligere prest, forteller sosiologen.
- Da jeg spurte om han fortsatt deltok i religiøse aktiviteter, svarte han “ikke noe særlig, jeg er pensjonert”. Til syvende og sist var han ikke særlig religiøs i det hele tatt.
Religiøse grupper
Men selv en personlig gudstro er ikke i seg selv nok til å gi livet mening, ifølge svarene i undersøkelsen. Derimot hjalp det å delta i religiøse aktiviteter med andre mennesker, som gudstjenester og bibelgrupper.
- Tydeligvis er det fellesskapet man finner i en gruppe og følelsen av å være i kontakt med en høyere makt som kan skape en mening med livet, sier Monika Ardelt.
Så kanskje det ikke fungerer å si “Jeg trenger ingen kirke, jeg kan være åndelig på egen hånd”, tilføyer sosiologen.
Referanse: Monika Ardelt og Cynthia S. Koenig: The Role of Religion for Hospice Patients and Relatively Healthy Older Adults (publisert i Research on Aging). Rapporten (PDF-fil).
