Den pågående debatten om jordens tektoniske system ble startet av førsteamanuensis Reidar Trønnes, i en kronikk på forskning.no i mai i år. I to kronikker i samme medium har jeg svart på Trønnes’ angrep på min avvisning av platetektonikken.

En kvintett norske professorer har nå kommet på banen. I deres kronikk Tøvete om platetektonikk (forskning.no 26.september) unngår de imidlertid så godt som alle kritiske spørsmål som har vært berørt tidligere i debatten, en diskusjon som i vesentlig grad har dreid seg om Island/Nord-Atlanteren.

Mine motstandere sier kort og godt: «Vi vil ikke gå inn på detaljer?», noe som kan tolkes dit hen at de i stor grad har sluppet opp for motargumenter. De vil kun «minne leseren om at man i dag faktisk kan måle platebevegelsene ved hjelp av GPS-målinger». Denne uttalelsen er både tendensiøs og perspektivløs.

Å påstå at geodetiske målinger fra satellitter bekrefter platetektonismens bevegelsesmønster er knapt annet enn skyggeboksing. Slike målinger har lenge vært inkonsistente, men i de senere år har det utkrystallisert seg visse klare tendenser i hastighetsbildet. Den platetektoniske tilhengerskare bør imidlertid ikke akkurat juble over resultatene.

Mine opponenter begynner med en velkjent oppramsing av den påståtte suksessen til den «fengslende historie om kontinenter som forflyttes på jordas overflate?», uten å si et eneste ord om det stadig økende antall kinematiske og tektoniske paradokser og ad hoc løsninger (rene bortforklaringer!) som har forfulgt platetektonikken i alle år, med økende grad av forvirring som resultat.

I kronikken av 26.september påstår mine fem motdebattanter at jeg har utelatt data på min figur i kronikken av 28.juni. De skriver: «Vi legger merke til at han har fjernet målinger fra Grønland og Afrika (?) og at han har tegnet på egne, store gule piler som viser rotasjon i motsatt retning av GPS-målingene».

Dette er en meningsløs beskyldning. Figuren det siktes til (et utsnitt av min mer omfattende figur 5.33, Storetvedt 2003) hadde kun påtegnet noen få tilfeldige GPS-hastighetspiler, uten referanse til spesifikke målestasjoner, og ga ikke annet enn en skisse av et alternativt skorpemobilistisk system - basert på det generelle bilde som romgeodetiske målinger gir for den nordatlantiske regionen.

GPS-stasjonene på Grønland faller inn i det generelle hastighetsbildet for Nord-Amerika. Altså: ingen spesifikke stasjoner nevnt, og ingen glemt!

Den eneste lille kosmetiske endring som kunne vært gjort på min figur var å dreie bakre halvdel av den gule pilen litt nærmere den midtatlantiske ryggen - i samsvar med det venstre-laterale skjærsystemet i Island-området (diskutert i tidligere innlegg på forskning.no).

Påstanden om at jeg på min figur hadde utelatt GPS-retninger fra Afrika er også uten mening. Den aktuelle diskusjonen omhandlet først og fremst Island-området, og dermed var det ingen grunn til å skissere data fra Afrika.

Det har lenge vært kjent at Nord-Amerika (og andre kontinenter) gjennomgår intern deformasjon, og GPS-data fra Grønland, som mine fem kolleger refererer til, passer godt inn i den mot-urviseren dreining av hastighetsvektorene som ventelig skjærstresset langs vestkysten av kontinentet (bruddsonen langs San Andreas) forårsaker. Slike roterende interne deformasjoner i skorpen er ikke forventet i platemodellen, men de vil være et naturlig element i min egen vridningsteori.

Som vist på deres Fig. 1a har hastighetsvektorene i Europa nordøstlig retning, og den samme figuren gir tilsvarende retning for en målestasjon på NØ Island. Dette siste resultatet samsvarer med det jeg hele tiden har hevdet: Island gjennomgår ingen øst-vest spredning men gjennomskjæres derimot av et venstrelateralt NNØ-SSV gående bruddsystem med lokal vulkanisme.

Den samme figuren viser at dagens GPS-vektorer har en konsistent med-urviseren dreining over hele Eurasia. I tillegg til skjærbevegelsen gjennom Island, og videre langs den Midtatlantiske ryggen, resulterer denne skorpemassens dreining også i skjærbevegelser langsetter det dype bruddsystemet (Benioffsonen) langs den vestlige Stillehavsmarginen (se, for eksempel, Storetvedt 1997, fig. 6.16).

Dersom den mekaniske interaksjonen mellom tilstøtende tektoniske «enheter» er neglisjerbar, vil kontinentale masser på den sydlige halvkules midlere og lave bredder få mot-urviseren treghetsvridninger. Men på min motparts figur er imidlertid viktige data fra GPS-studier i kritiske områder ikke medtatt. Dette gjelder spesielt Sørøst-Asia, Midtøsten/indre Middelhav, samt Sentral-Amerika, med det karibiske område.

I dagens treghetsbilde viser Australia, som ventet, en nord-nordøstlig bevegelse, men i østlige Indonesia dreies denne bevegelsen i nordvestlig retning (jf Wilson et al. 1998), som ventet. Den resulterende mot-urviseren dreining av det tektoniske Stor-Australia gir umiddelbare forklaringer på opprinnelsen til den biogeografiske Wallace diskordansen, «hårspennefasongen» til den indonesiske øybuen, den tektoniske fronten i Sør-Kinahavet, samt en rekke andre geologiske og geofysiske aspekter i dette sterkt tektoniserte området (jf Storetvedt 2003, kap.6.6).

I sørlige deler av Afrika har GPS-vektorene tilsvarende retninger som for Australia, men et tett GPS-nettverk i Midtøsten og indre Middelhav viser en markant sving mot urviseren, først i vestlig retning langs det tektoniske skjærbelte i Iran og Nord-Tyrkia, for deretter å svinge sørlig mot den sydvendte tektoniske fronten langs Den hellenske øybuen (jf data i McClusky et al 2000).

Sør-Amerika er i en litt spesiell situasjon ved at den tektoniske interaksjonen over det relativt smale ekvatoriale Atlanterhav har ført til intern vridning av denne landmassen. Den tektoniske nettoeffekten har imidlertid resultert i en mindre med-urviseren rotasjon av hele kontinentet. GPS-målinger i det nordkaribiske område (Dixon et al 1998) samsvarer med dette bevegelsesmønsteret. Og det samme gjør en lang rekke andre data langs kontinentets marginer.

Bevegelsen langs grensen mellom de to amerikanske blokkene blir, som ventet, venstre-lateral, og rotasjonen av den kombinerte søramerikanske og karibiske blokken ender i en tektonisk front langs De små antiller (jf Storetvedt 1997, 2003 for videre diskusjon og dokumentasjon). De fem protestanters påstand om at «Sør-Amerika beveger seg mot nordvest (som Nord-Amerika)» savner forankring i faktiske observasjoner; det samme gjelder resten av deres utsagn.

Så hvor er det blitt av det faglige innhold i mine kollegers motskrift?

Det er rimelig å tro at når støvet omsider har falt til ro, og historien skal skrives, vil de romgeodetiske målingene bli stående som den siste spiker i den platetektoniske kisten.

Henvisninger:

Dixon T.H. et al 1998. J. Geophys. Res. 103, 15,157-15,182.
McClusky, S. et al 2000. J. Geophys. Res. 105, 5695-5719
Storetvedt, K.M. 1997. Our Evolving Planet. Alma Mater Forlag.
Storetvedt, K.M. 2003. Global Wrench Tectonics. Fagbokforlaget.