2009 var et valgår. Følgelig var det stor aktivitet blant partiene og deres ledere, tillitsvalgte og kandidater. Og blant valgforskerne. Valget og ikke minst valgkampen er for valgforskerne som sildefisket for kystbefolkningen, en hektisk tid.

Det strømmer på med empiri i form av politiske utspill, debatter, politiske dueller og ikke minst, meningsmålinger. Denne informasjonen er nyttig når valget skal analyseres i ettertid.

Men alt dette har også en viktig prinsipiell side. Valget kan tolkes som et temperaturmål på demokratiets tilstand.

Hvor mange som deltar i valget, hvilke saker de er opptatt av og hva de stemmer gir viktig informasjon om folks syn på demokratiske kjerneverdier, og spesielt deres oppfatning av demokratiets viktigste aktører, de politiske partiene. Tro det eller ei, men hvert valg er unikt og gir noe nytt.

Lærte vi så noe av valget i 2009 som vi ikke visste fra før? Som ethvert forskningsfelt, må vi vente til dataene foreligger før vi kan få et endelig svar på det. Men det er mulig å peke på noen trekk ved valget som er særlig interessante sett med forskerøyne. Jeg skal begrense diskusjonen til to forhold: Betydningen av økonomi og regjeringspartienes skjebne.

Økonomi og valgkamp

Forut for valget i 2009 trodde mange at økonomi skulle komme høyt på dagsorden. Finanskrisen hadde dominert store deler av mediebildet det siste året, og hadde snudd opp ned på folks forestillinger om sikre investeringer, evig vekst og trygge arbeidsplasser.

I det amerikanske valget høsten 2008 var dette temaet altoverskyggende, og de fleste analytikere mener at det bidro sterkt til republikaneres tap. Men den økonomiske krisen var ikke et hovedtema i den norske valgkampen i 2009. I mediene var det spørsmålet om regjeringsmakten som spilte hovedrollen.

Valgdagsmålingene på sin side tydet på at velgernes dagsorden var fragmentert. De var opptatt av skole og miljø, velferd og skatt, men ikke den økonomiske krisen. Hvordan kan dette ha slått ut i konkurransen mellom partiene?

Forskningen har lært oss at dagsorden har stor betydning for partienes oppslutning. Kampen om dagsorden har derfor en viktig strategisk komponent. De enkelte partiene jobber hardt for å få ”sine” saker diskutert, fordi de vet at det kan virke positivt inn på egen oppslutning. Men hvem skulle hatt fordel (eller ulempe) av større oppmerksomhet rundt den økonomiske utviklingen?

Økonomisk stemmegivning

Økonomisk utvikling har stått sentralt i valgforskningen fra dens barndom på 1940- og 50-tallet, men innfallsvinklene har skiftet med tiden. Mange av de klassiske studiene var opptatt av hvordan økonomiske forskjeller mellom ulike grupper slo ut i velgeratferden. Klassestemmegivning var et nøkkelord.

Selv om dette fortsatt opptar forskere i dag, har forskningsfronten beveget seg i retning av fenomenet ”økonomisk stemmegivning”. Oppmerksomheten er særlig rettet mot regjeringspartienes skjebne.

Enkelt sagt går det ut på at økonomiske forhold virker inn på velgernes støtte til regjerende partier. Effekten varierer med ”god” og ”dårlig” økonomi: Er økonomien god, stemmer man på den sittende regjeringen. Er den dårlig, stemmer man på utfordreren.

Hadde finanskrisen stått høyere på dagsorden i 2009, skulle det med andre ord vært en ulempe for regjeringen. Ser vi på amerikanske forhold, ville en slik hypotese fått støtte i empirisk forskning. Det er særlig den nasjonale økonomiske situasjonen som slår ut. Egen økonomi, såkalt ”lommebokstemmegivning” har mindre betydning.

Men i europeisk forskning er bildet mer sammensatt. For det første har økonomi en mindre prominent plass i velgernes sakshierarki enn i USA.

For det andre varierer utslagene av økonomiske forhold med regjeringens ideologiske plattform. Sosialdemokratiske regjeringer er særlig utsatt når arbeidsledigheten er høy, mens konservative/liberale regjeringer lider hvis inflasjonen er ute av kontroll.

For det tredje er effekten av økonomisk vekst annerledes enn det som predikeres i den klassiske modellen.

Ta Norge som et eksempel. Aldri har den norske økonomien hatt større vekst enn den hadde på slutten av 1990-tallet og inn i det nye årtusen. Oljeprisen var skyhøy, den norske ”pengebingen” økte, inflasjonen var lav og lønningene høye.

I følge klassisk teori lå med andre ord alt til rette for en solid seier for de regjerende partier. Men vi kjenner alle til resultatet: Arbeiderpartiregjeringen i 2001 og den borgerlige regjeringen i 2005 gikk på en enorm smell. Hvorfor stemte ikke kartet med terrenget i disse tilfellene?

”Rikdommens forbannelser”

Svaret er delvis at kartet er for enkelt slik det er tegnet ovenfor. For det første er betydningen av økonomi isolert sett marginal når tidene er gode, mens det betyr mer i trange tider.

Dette fenomenet kalles ”klage-asymmetri”: Man lar seg styre av noe som er vondt, men ikke av noe som er bra. For det andre er velgernes atferd knyttet til det noen vil kalle ”rikdommens forbannelser”.

Økonomisk gode tider skaper forventninger blant velgerne, som ikke lar seg innfri. Dette er blitt en av de dominerende forklaringene når europeiske statsvitere forsøker å tolke velgernes reaksjoner – eller frustrasjoner, om man vil.

Det blir nærmest ubegripelig at de som styrer ikke greier å fjerne køer, dårlige veier, gebrekkelige skoler og alt annet som er ille i et rikt samfunn. Velgerne blir følgelig misfornøyde, og da fremstår alternativene ofte som mer attraktive. Så er spørsmålet: hvilken relevans har alt dette for valget i 2009? Hva kan dette valget fortelle oss om betydningen av ”økonomisk stemmegivning”?

Små land og moderate forventninger

Jeg skal antyde noen mulige svar på dette spørsmålet. Selv om finanskrisen ikke var et prominent tema i den ”korte” valgkampen, dominerte det nyhetsbildet det siste året før valget, det vi betegner som den ”lange” valgkampen.

Mange fryktet at den negative utviklingen skulle forsterke seg i næringslivet og på arbeidsmarkedet. Det er rimelig å anta at dette har dempet effekten av ”rikdommens forbannelser”, ved at velgernes forventninger hadde blitt mer moderate.

For det andre kommer ”små land” faktoren inn som et viktig moment. Økonomisk stemmegivning betinger at velgerne kan henge ansvaret for utviklingen på den nasjonale regjeringen. Det var ikke mulig i dette tilfellet. Dette var en global krise, som spredte seg fra de store økonomiene og over til de små, deriblant Norge. Det er vanskelig å se hva den norske regjeringen eller andre små land med åpne økonomier kunne ha gjort for å avverge en slik utvikling.

Som et tredje poeng kommer en viktig psykologisk faktor: ”Man vet hva man har, men ikke hva man får”. Da finanskrisen satte inn for fullt høsten 2008, viste meningsmålingene i en rekke land økt oppslutning for de sittende regjeringer. Mens pilene for bankene og markedet bare pekte nedover, økte støtten til Brown i Storbritannia, til Merkel i Tyskland, til Sarkozy i Frankrike og til Berlusconi i Italia.

Til denne rekken kan vi føye Stoltenberg på vår egen hjemmebane, riktignok forbeholdt det største av regjeringspartiene, Arbeiderpartiet. Velgerne tyr med andre ord til det bestående, det stabile, i alvorlige krisetider.

Av dette følger et fjerde, men svært viktig moment: Regjeringenes oppgave ble å sette inn en motkonjunkturpolitikk for å demme opp for mest mulig av de negative konsekvensene av krisen. Og i denne sammenheng stilte den norske regjeringen svært sterkt med sine oppsparte ressurser.

Undersøkelser foretatt i forkant av 2009-valget tyder på at velgerne var svært tilfredse med regjeringens måte å håndtere krisen på. Derfor reiser det seg det paradoksale spørsmålet: Har finanskrisen mye av ”æren” for at regjeringen Stoltenberg fikk fornyet sitt mandat den 14. september 2009?

Forskningsutfordringer

”All politisk historie viser at regjeringens anseelse og dens evne til å få fornyet tillit i valget kommer an på hvor vellykket dens økonomiske politikk har vært,” hevdet Storbritannias tidligere statsminister på 1960- og 70-tallet, Harold Wilson.

Valget i 2009 viser at dette er en sannhet med modifikasjoner. Økonomi som en forklaringsfaktor er viktig, men den har mange sider – og lar seg ikke lett inkorporere i enkle modeller for økonomisk stemmegivning.

Økonomiske betingelser setter rammer for regjeringens handlefrihet, og har slik sett en indirekte snarere enn en direkte effekt. Utfordringen i analysene av dette og kommende valg blir å utvikle mer raffinerte modeller, der velgeratferden analyseres i lys av faktorer på en rekke nivåer.

Ett spørsmål som reiser seg etter valget i 2009 er betydningen av ”økonomiske sjokk”. Hvordan reagerer velgerne når de blir utsatt for plutselige endringer av politisk eller økonomisk karakter? Er deres atferd betinget av systemspesifikke eller kontekstuelle faktorer? Reagerer ulike velgergrupper forskjellig? Eller må vi trekke inn mekanismer som har gyldighet på tvers av velgergrupper, for eksempel av psykologisk karakter?

Det er i det hele tatt mange aspekter ved den økonomiske krisen som fortjener oppmerksomhet i kommende analyser. Det er en viktig lærdom av valget i 2009.