Flatfyll eller mord, hvem kliner med hvem? Hvem sender SMS til statsministeren? Hvem var sammen med Jens Chr. Hauge eller Max Manus? Lever de ennå? Hva var det egentlig med Alf Prøysen? Og hvem har (ikke) venner i regjeringen som burde vært
informert?

Kikkersamfunnet

Det graves og granskes. Det avsløres og bortforklares. Endelig offentliggjorde Thomas Alsgaard treningsdagboken sin, slik at vi alle kan forstå hvorfor han vant eller ikke vant, og hva han spiste til frokost. Det skrives bøker om losjene, om mafiaen, om gutta på skauen, Gutteklubben Grei, om jentenettverk og kriminelle organisasjoner.

Kopirettighetene til alt dette har DnBB AS, står det på Google. Hvem er det? Er det noen nede i kjelleren til DnBNOR på Aker Brygge? Dette må granskes.

Så mye er blitt gjennomsiktig, åpent og nakent. Vi får vite stadig mer om en hel rekke saker og personer som vi ikke trodde vi trengte å vite noe om. Et viktig spørsmål er: Hva gjør vi med alt det vi får vite? Men kanskje enda viktigere: Hva gjør det med oss? Blir vi klokere og mer opplyste? Blir vi tristere eller gladere? Hva kan vi bruke det til?

Den skjulte styreverden

Det har vært rettet kritikk mot styrene i norske bedrifter og organisasjoner for at de opererer i en skjult verden, hvor menn foretar seg de rareste ting og fatter konsekvensrike beslutninger i lukkede brorskap.

Så kom det krav om transparens og åpenhet, ny lovgivning og kvinner som marsjerte inn i de børsnoterte styrerom. Hva fant de der? Ikke så mye spennende.

De fant noen middelaldrende menn som satt bak polerte styrebord med sine papirer, pc-er og powerpoints. De fant styremenn som hadde skaffet seg all verdens informasjon om egen virksomhet, om konkurrenter og kunder, om finanskrisen og valutakursene, men som fortsatt ikke visste helt hva de skulle gjøre. De satt ikke akkurat og ventet på kvinnene, men da dørene ble åpnet, tok de vel imot dem.

Stilles det bedre spørsmål?

Overraskelsen var stor da hvitsnippene fant skarpskodde økonomer og jurister bak perlekjedene. De fant kvinner som hadde skaffet seg den samme kunnskapen som de selv hadde. Overraskelsen var enda større da de oppdaget at mange av damene var voksne utgaver av de unge jentene som gikk mange kull under dem på NHH, på
BI og på Blindern. Overraskelsen var imidlertid størst da de forstod at de nye medlemmene i klubben kunne analysere seg frem til de samme svarene.

Åpenheten har sluppet inn nytt lys og nytt talent. Gjennomsiktigheten har økt, men er vi blitt så mye klokere? Stilles det bedre spørsmål?

I et samfunn som har vært lukket, som det norske, av frykt for at noen skulle misbruke våre hemmeligheter, har vi gradvis vent oss til åpenhet, offentlighet, til og med «meroffentlighet». Skattelistene legges ut på nettet om høsten. På noen uker er det registrert 30 millioner treff. Etter noen turer i hverandres skattkamre, er vi blitt rikere?

Emosjonell inkontinens

Det har blitt hevdet at økonomer vet prisen på alt, men verdien av ingenting. Det er mulig det er treffende formulert. Det er også mulig at det kan omformes til følgende utsagn: Journalistene vet nyhetene om alt, men det nye i ingenting.

Granskingsrapporter og domsavsigelser ligger på nettet før de berørte partene har fått anledning til å sette seg inn i dem. YouTube og Facebook renner over av mer eller mindre umodne og ubeskyttede profiler. Mikrofoner og tv-kamera stikkes i ansiktene på stadig flere uforberedte og ubeskyttede mennesker.

Følelser og drømmer er ikke lenger private. Er vi i ferd med å få et emosjonelt inkontinent samfunn? Jo mer jeg får vite, jo mer går det opp for meg hvor mye jeg ikke trenger å vite. Noen ganger gir en smule uvitenhet meg både tilfredsstillelse og beskyttelse. Tilfredsstillelsen ligger i den tiden jeg lar være å bruke på nyheter, dagsaviser og YouTube, som jeg på en god dag har brukt på å berike min sjel i litteraturens verden. Jeg tror jeg får vite mer om verden gjennom å følge ungjenten Laila, «Gullfisken» i Le Clézios roman, inn i et brutalt voksenliv fra Afrika til Frankrike, eller følge Edvard Hoems foreldre opp og ned Gudbrandsdalen.

Beskyttelsen ligger i å slippe å bære rundt på et lass med trivialiteter som fyller opp harddisken med unyttig informasjon.

1984 eller Brave NewWorld?

I George Orwells dystopiske fremtidsroman, skrevet i 1948, har samfunnet utstyrt seg med et Historiedepartement, som kontinuerlig skriver om historien slik at den passer
til virkeligheten. Undres hvem som representerer dette departementet i dag. Orwells mindre kjente bok Coming up for Air gir et annet bilde av hva jeg trenger.

Jeg trenger å bli løftet opp, over hverdagens trivialiteter. Jeg trenger å trekke frisk luft. Jeg har mer behov for å tømme hodet enn for å fylle det. Om høsten og vinteren er luften, lyset og aktivitetene godt egnet til å lufte ut. Det lar seg gjøre å gjennomføre en tanke-gang, alene eller sammen med en du kan lufte deg med. God tur!