Angstlidelser hos barn og unge kan redusere livskvaliteten dramatisk. Studien Barn i Bergen, der tre årskull barn har svart på spørsmål om psykisk helse, viser at av barn som sliter i småskolen, plages flest av angst.

Deretter kommer atferdsvansker, så følger ADHD. Dette gjenspeiler ikke hvem som faktisk får behandling i psykisk helsevern for barn og unge (BUP/PHBU). Der får flest barn med atferdsforstyrrelser og ADHD hjelp.

Dette gir grunnlag for en rekke spørsmål. Vet ikke foreldre med engstelige barn hvor de kan få hjelp? Blir ikke angst og tvang tatt på alvor i hjelpeapparatet, eller får barna andre diagnoser?

Diagnoser eller ikke

Over tid har nytten av å bruke diagnoser vært debattert innen fagfeltet. Det blir hevdet at: ”Det viktigste er å lytte, ikke å kategorisere vansker i diagnoser”.

Vi kan og bør både lytte og systematisere informasjon i utredning og behandling. Det er uetisk å ikke benytte informasjon barn og foreldre gir, slik at den kan brukes for å tilby best mulig behandling.

Barn og unge med angstlidelser ønsker hjelp, fordi de sliter i dagliglivet. Vanskene kan hindre dem i å gå i bursdager, snakke i klassen og sove over hos venner. Angstlidelser hemmer sosial utfoldelse og ofte skoleprestasjoner. Derfor må vi kartlegge både vansker og ressurser og finne ut hvilke tiltak hvert barn trenger. I den prosessen blir kunnskap om ulike diagnoser og symptombilder viktig.

Barnet som slår seg vrang hver gang det er skoletilstelning, presentasjon av et gruppearbeid eller skoletur kan være redd for å mislykkes i en ny og uoversiktlig sosial situasjon. Atferdsvanskene kan imidlertid være så iøynefallende at det blir vanskelig å se frykten som fremkaller dem. Derfor er det nødvendig å systematisk kartlegge barns vansker og ressurser.

Kan bli langvarige

I en vanlig skoleklasse vil det være flere elever med angstforstyrrelser, som også omfatter undergruppen tvangslidelser. Angst hos barn kan handle om frykt for hva som kan skje i sosiale situasjoner; de kan være urolig for framtiden, eller for egen eller foresattes velferd. De bekymrer seg, blir redde og urolige og unngår situasjoner som framkaller angsttanker og redsel.

Dersom unngåelsesstrategier ikke behandles og blir en måte å håndtere hverdagen på, kan angsten bli et problem inn i voksenlivet. Hos unge voksne (20-44 år) er angst og depresjon sterke selvstendige risikofaktorer for uføretrygd, og for uføretrygd innvilget for andre diagnoser.

Tvang kjennetegnes av forstyrrende, påtrengende tanker og tvangshandlinger. Tvangstanker er gjentagende uønskede tanker eller følelser. De kan være skremmende, ekle og kan gjøre personen flau. Et eksempel på en tvangstanke er den tilbakevendende ideen om bakterier som kan smitte deg eller andre du bryr deg om.

Ritual

Tvangshandlinger utføres for å redusere ubehag tvangstankene har skapt. De gjentas ofte regelmessig, som et ritual, og kan virke rare og uforståelige for en selv og andre.

Vanlige tvangshandlinger er å vaske, sjekke, ordne, telle eller samle. Noen situasjoner kan virke så vanskelige at barna unngår dem helt. Tvangshandlinger og unngåelse virker ofte umiddelbart lindrende, men bidrar til at problemene vedvarer, fordi barna ikke tester ut om katastrofen faktisk inntreffer, hvis de gjør det de er redde for.

Påvirker tenkning

Barn med angstlidelser og deres foreldre opplever ofte symptomene som svært plagsomme. I psykisk helsevern for barn og unge (BUP/PHBU) fins imidlertid gode muligheter for å få hjelp.

Terapiformen som anbefales heter kognitiv atferdsterapi (KAT) og er rettet nettopp mot angst og tvangstanker. Prinsippet er at handlinger kan påvirke hvordan man tenker, på samme måte som man kan påvirke handlinger ved tenkning.

For tvangslidelser går metoden i korthet ut på eksponering og responsprevensjon. Eksponering betyr å frivillig utsette seg for det som fremkaller tvangstanker, for eksempel ta på noe smittebærende med vilje. Responsprevensjon betyr at en lar være å gjøre en tvangshandling i en vanskelig situasjon.

I den nordiske behandlingsstudien NordLOTS har behandlere og forskere utarbeidet et behandlingstilbud i tråd med internasjonale anbefalinger. Barn og unge mellom 7 og 18 år blir tilbudt KAT-behandling ved BUP-klinikker i Bærum, Fredrikstad, Jessheim, Ringerike og Tønsberg i regi av Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP).

Evidensbasert

Evidensbasert psykologisk praksis er integrering av den beste, tilgjengelige forskningen med klinisk ekspertise i forhold til pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål.

Hensikten er å fremme effektiv psykologisk praksis og bedre folkehelsen ved å bruke prinsipper for kartlegging og behandling som i forskning har vist seg å gi gode resultater.

I fagfeltet finnes det likevel fortsatt skepsis til nytten av slik praksis. Noe av skepsisen kommer av at man mener disse studiene er gjort på barn med mildere symptomer og mindre komplekse vansker enn de som blir behandlet på BUP.

Ga best resultat

Dette er en myte; de fleste behandlingsstudier foregår i helt vanlige BUP-klinikker. I en sammenligning av 32 studier hvor barn tilfeldig ble tilbudt KAT eller den behandlingen som vanligvis blir gitt i klinikken (treatment as usual) ga KAT bedre behandlingsresultat i samtlige studier, også i forhold til minoritetsungdommer og unge med alvorlige problemer.

Disse og lignende funn gjør det vanskelig å forstå at behandling som viser seg å være effektiv og kan bidra til at barn får det bedre, ikke er tilgjengelig for mange av barna som sliter.

Hva som til enhver tid er den mest virkningsfulle behandlingen, vil endre seg med stadig ny kunnskap om psykiske lidelser og behandling.

Derfor er det viktig at forskere og klinikere sammen evaluerer tiltak og kartleggingsverktøy for å utvikle og forbedre nåværende behandling, samt å utvikle nye metoder. Dette er kjernen i evidensbasert psykologisk praksis.